tirsdag 29. april 2008

Ting er ikke helt bra altså..

Formen har ikke vært helt bra etter sist kur. Denne uken har jeg vært litt små febril, sliten og med elendig matlyst. Det er aldri noe godt tegn.

I tillegg har ikke dyrene mine det noe godt.
Lucky (hunden) har problemer med en infeksjon i klørene som vi ikke helt får styr på. Misstenker at det er noe midd ol. Han er under full utredning. Ikke noe gøy når hunden tydelig ikke har det bra..

Trico driver stadig å skader seg. Nå er vi på ben nr. 3 siden jul... Begynte med venstre fremben, så høyre fremben, og nå venstre bakben.. Blir liksom ikke noe styr på han i det hele tatt. Heldigvis er han ikke halt, men han er tydelig stiv etter alt for mye stilleståing. I dag fant dyrlegen og jeg ut at vi må bare sette han i gang igjen. All denne stilleståingen er ikke bra for noen. Så nå gjelds det å ikke se på ganglaget, ikke kjenne for godt etter, og bare longsjere i vei.. (longsjering= hesten løper i stor sirkel rundt mennesket som står i sentrum å holder i tauet som er festet til hesten)

Er ikke helt sikker på om 15 minutters longsjering i øs pøs regnvær er det man bør bedrive når man ikke er helt i form. Eller at det er lurt å holde fast på bukkitibukk hest når leddene er litt grumsne.. Dog, vi lever begge to ennå...

mandag 28. april 2008

Når motet svikter.

I dag er en sånn type dag hvor motet svikter en smule. Været er trist. Leddene er røde, hovne og vonde. Sovet dårlig i natt (dvs mindre enn 4 timers søvn). Ingen tur i stallen. Dårlig matlyst. Vondt i hodet osv.

Man blir sliten bare av å tenke på å gjøre noe. Sove får man ikke. Tankene spinner rundt i virvelvind liknende fart.

Hva gjør man?

Selv tar jeg for meg sak etter sak og ser om det er noe jeg kan gjøre noe med.

Været kan jeg ikke gjøre noe med. Det er som det er. En eller annen gang etter regnet kommer solen. For å få en positiv vinkling på det, så tenker jeg på de som ville blitt glade for alt regnet.

De vonde leddene er det verre med. Jeg kunne økt på dosen med kortison og satset på at det tok betennelsen og smerten. Kortison igjen gjør at jeg får sove ennå mindre. Samt alle andre bivirkeninger. Her har jeg ett valg. Akkurat i dag velger jeg å se det ann til i morra, blir det bedre så er det bra. Blir det verre, har jeg alltid kortisonen.

Søvnen er som den er. Jeg kan passe på å få en god søvn den natten som kommer. Enten ved hjelp av søvnteknikker og avspennings øvelser. Og hjelper ikke det, så har man da sånne små piller som kan hjelpe til litt. Jeg foretrekker å klare det å egenhånd. Søvnen blir bedre av det.

Turen i stallen kunne jeg hatt. Det er valgfritt. I dag hadde den nok kostet mer enn det den hadde vært verd, så jeg velger å være hjemme. Mitt valg. Kanskje ikke førstevalget. Fremdeles mitt valg.

Lukk opp kjøleskapet å se hva man har lyst på! Kanskje det er noe som kunne friste? Pass på å alltid ha en sikker vinner i skuffen (for min del en pakke nudler). På ett eller annet tidspunkt må man få lyst på noe. Om det så bare er nudler...

På sånne dager som dette kjeder man seg gjerne lett. Bli medlem av ett forum eller fler, og pass på å skrive noen innlegg. Klarer man ikke skrive innlegg med noe vettugd i, så skriv noen uten vett. GJØR NOE! Ikke bare sitt der å kop. Plutselig skjer det at man gjør noe nyttig..

Se der, selv om motet svikter i dag så klarer jeg å snu det ørlite granne til at det er mine valg.. Bare ikke si høyt at det kanskje ikke er det jeg ville valgt hvis jeg var helt fri til å velge...

Så der hvor elegant og fint jeg ignorerte hodepinen? Det er det man gjør med sånne ting;)

søndag 27. april 2008

Det nærmer seg!

Trico blir snart kjørehest! Jeg gleder meg noe enormt til å kunne trene hesten min selv, ikke bare være avhengig av andres tid til å gjøre det.

Fredag var jeg henne til Ole Johansen. Ole Johansen er mannen som skal lage kjørehest av Trico. Han er en utrolig dyktig kar og jeg er sikker på at Trico vil bli fin å kjøre med. Han håndterer hestene på en rolig og fornuftig måte. Samtidig som han klart forteller dem at det er han som bestemmer.

Jeg tror at det er flere enn heste mennesker som kunne trengt seg ett kurs hos Ole. Ett kurs i å være rolig og avslappet. Lære å kontrollere seg selv. Jeg glede meg til Trico skal hen dit!

Ole skal ikke gjøre hele jobben med Trico alene. Jeg har begynt jeg også. Det er viktig å huske på at det er meg som skal kjøre Trico i siste ende. Derfor er det viktig at jeg også skjønner dette. Her ser dere at Trico og jeg driver å tømmerkjører. Det blir omtrent som når jeg kjørere, bare at når hesten er innkjørt så har han vogn på, og jeg slipper å gå!!!

Jeg må også stolt vise frem selen jeg snart kan hente i posten. Selen er sponset at Anne-Kristin og hennes nettbutikk Ponniekspressen. Det er jeg utrolig takknemlig for. Trico kommer til å se ennå lekrere ut i denne!

Jeg har også vært så heldig å bli sponset med Polypads til å ha under selen. Dette er noen utrolig flotte produkter som Annette Hansen tar inn i norge. Den blå som ligger underst er salunderlag til å ha under salen. De røde er til å feste forskjellige steder på selen. Bilder kommer garantert når Trico får alt på seg.

Jeg gleder meg til Trico som skal bli kjøre hest! Tusen tusen takk til alle som har vært med å bidra! Hele forumet, CF legatet, og alt! Det betyr utrolig mye.

Tusen tusen takk!

tirsdag 22. april 2008

Oppdatering uten skriverier.

Kuren ble avsluttet i går etter 13 dager. Just som planlagt. Kuren har vært tøffere enn forventet, og mesteparten av tiden har jeg ligget rett ut. Når jeg endelig har stablet på bena noe vilje, så har det straffet seg noe veldig i etterkant. Kur er pyton, og akkurat nå ønsker jeg aldri igjen å ha mer antibiotika!

I helga har formen vært bedre, og jeg har nytt det utrolig fine været ute sammen med Trico. Ridd på tur, tulla rundt og alt det der.

I dag er det verandaen som har fått kjenne kosten (du vet, veranda på 100m2 krever litt). Jeg håper at været holder seg sånn at den også kan få seg en vårvask. Pga oppussing (eller nedrivning) av veggen ut mot verandaen var det litt som lå å slang gitt. Nå er det bare noen større plank som krever litt mer muskler. Tips; ikke prøv å spark i en 2/4 fordi den ligger i veien, hvertfall ikke med crocs.

Leddene er en plage, men jeg kapper av smertefølelsen ved halsen (hvorfor fungerte ikke det ved tidligere nevnte spark?). Så får de bare være vonde de der ledda. Jeg VIL ikke bry meg. De virker ved litt overtalelse til det jeg ønsker (stort sett).

Driver å tenker veldig mye for tiden, og det er deilig å la solen varme disse tankene. De blir mye mye lysere av sånt.

Kos dere i vår været. Det gjør jeg!

lørdag 19. april 2008

Mestring.

Som person er jeg utrolig målrette, viljesterk og stiller høye krav til meg selv. Og med de egenskapene så er det ikke bare bare når kroppen sier nei takk til å jobbe "med" meg.

Jeg har brukt mange år på å lære meg teknikker for å psykisk mestre motgang. Motgang som kommer igjen og igjen og igjen. Noen ganger kan det kjennes ut som om jeg står å stanger hue i betongveggen uten å komme noen vei. Men det å snu motgangen til noe positivt, det er utrolig viktig i min hverdag. Og jeg er god til det!

Ett konkret eksepempel:

For to år siden hadde jeg klare mål med min riding og trening av hesten og meg selv. Jeg hadde store planer om konkurrering. Hovedmål og delmål var på plass.

I løpet av de siste to årene har det vært en nedgang i min sykdomsituasjon. Infeksjons- og kapasitetsmessig. Samt at kroppen min er blitt mer sliten. Den jobber tross alt på høygir hele tiden.

Nå i vinter kom jeg til det steget at det å hele tiden skulle kreve av meg selv å trene og ri hesten min ble for fysisk utfordrende. Det laget for mye press på meg selv i forhold til å ikke strekke til. En periode i vinter var det så ille at jeg alvorlig vurderte å selge hesten. Både for han sin del, og min egens del. Etter overveiing mm. kom jeg frem til at det var ikke løsningen. Hesten betyr så uendelig mye mer enn ridning for meg.

Men jeg måtte legge om mine mål og meninger om hvorfor jeg hadde hesten. Jeg måtte senke kravene til meg selv.

Så isteden for å komme hjem sliten og lei meg fra stallen fordi jeg ikke har orket å ri "fordi jeg burde". Så kommer jeg nå kjem fra stallen de dagene jeg har orket å ri med en ekstra glede over å mestre noe jeg egentlig ikke klarer. Jeg har klart å snu det negative til noe positivt.

Noen som sa det var enkelt? Da vet de i såfall ikke hva de snakker om! Det krever enorm egen innsikt, vilje og ærlighet. Både fra meg selv, og de som er rundt meg.

Dette er bare et innlegg, av flere, hvor jeg vil skrive om ting jeg mestrer. Litt fordi jeg trenger å se at jeg mestrer ting fremdeles..

I dag har jeg ridd!

torsdag 17. april 2008

I kø for livet!

I kø for livet heter programmet om Truls Zimmer og Karen Mietle. De har/hadde begge CF og trengte nye lunger for å leve vider. De åpnet sin hverdag, sine gleder, sine sorger for at vi skulle skjønne alvoret i det ansvaret vi som mennesker sitter med når noe alvorlig skjer. At våre valg kan ha makt til liv eller død over andre mennesker.

Truls trakk milliongevinstloddet og lever godt med nye lunger. Karen var dessverre ikke så heldig.

Nå har Gullruten nominert I kø for livet til beste fakta- eller aktualitetsprogram.

Du kan stemme på dem HER (de ligger som nr. 30)

Vis dem at det de gjorde nyttet. At det betyr noe. Gi programmet om organdonasjon din stemme.

Postman Pat bilen er død!

Gleden var enorm da jeg i 2000 fikk både førerkort og trygdebil. Det ga meg en enorm frihet å kunne farte rundt på egenhånd. En frihet som ikke kan verdsettes i penger, men som ikke hadde vært mulig hvis ikke løsningen med trygdebil hadde eksistert.

I januar 2001 får jeg min helt egen lille bil. Med farge og utseende som Postmann Pat's bil. Og omtrent gratis å kjøre.

For noen uker siden var det en som kjørte inn i siden på min Postmann Pat bil. Postmann Pat bilen var på forkjørsvei, med min svoger bak rattet, og den andre bilen kom fra busslomme. Ingen ble skadet. Bortsett fra Postmann Pat bilen da. Den er kondemnert nå. Død! Det er allerede noen som står å venter på de delene den kan donere vekk..

Selv må jeg nok vente i 5 månder på ny bil. For siden bilen er såpass gammel tror den hyggelige damen på trygdekontoret mitt at det er ny bil jeg skal ha. Like greit, for det siste halve året er det ikke meg som har kjørt Postmann Pat bilen. Pga leddene har det tidvis vært vanskelig å clutche, så min man har kjørt Postmann Pat, og jeg stor rød Volvo..

Nå ser jeg frem til å få ny liten bil med automatgir. Lettere å parkere på trange plasser, og billigere å kjøre. Også har jeg jo tilgang på volvo når jeg skal ha Trico med meg på hengeren....

Takker for mange gode år lille Postmann Pat bilen min. Jeg hadde nok ikke vært der jeg er i dag hvis ikke jeg hadde hatt den. Den har bringt meg godt frem på både gode og onde dager.

Men kanskje de jeg skal takke mest, er de som har gitt meg muligheten til bilen:

Takk til staten Norge!
Som gir veldig mye, selv om det er mye som kan forbedres.

onsdag 16. april 2008

Det grønne rommet..

Det er tunge tanker som tynger meg i dag. Godt over halveis i kuren, feber på vei opp, og bivirkninger som ikke gir seg..

Jeg ligger på dette grønne rommet. Egentlig er det "feil" rom. Jeg har egentlig alltid det andre rommet. Det andre rommet har fått flatskjerm tv. Men det er også grønt. Dette rommet har fint bilde. Ett trykk av ett ganske kjent bilde tror jeg. Røde valmuer på en eng.. Er det dette bildet jeg kommer til å se siste gangen jeg er på ett av de grønne rommene? Eller er det flatskjerm tven? Hvor det er bilde av gule blomster tror jeg.

Bildet med valmueeng er så oppfriskende. Gir liv liksom..

Overmodig?

Det er vel det man kan si jeg var i går. Går fint så lenge jeg er i gang.. Men dagen i dag gjorde at det ikke var verdt det.
Når man er så sliten at man ikke husker at legevisitten har vært innom. Så sliten at man ikke orker å snakke i telefonen. Så sliten at man glemmer at man må spise. Så sliten at man ikke klarer å få formidlet hvor sliten man er, og hvor vondt man har...

Tror jeg skal holde senga i ett par dager nå.

mandag 14. april 2008

Hat/ elsk forhold.

Sånn har jeg det med antibiotika akkurat nå.
Det er bare en uke igjen. Og nå begynner vel kanskje de værste dagene. I dag er hvertfall ingen god dag. Den er heller nærmere grusom. Og jeg er helt helt utslitt.

Det som er ille er at man føler seg så ensom. Så utrolig ensom. Ensom i en bomullsverden der det ikke er noentingen annet enn smerte og vondter. Og det er nesten like vondt som å ha fysiske smerter...

lørdag 12. april 2008

I dag er pusten bedre!

Det har vært noen tunge dager. Har hatt en meget hurtig pustefrekvens, og vært svært tungpusten. En liten tur på butikken for to dager siden slo meg helt i bakken. Det samme med en kjapp tur i stallen i går.

Men i dag har det endelig roet seg. Akkurat når legene vurderte å sette inn en type antibiotika til, så reddes jeg av gong gongen. Ikke helt på topp, men såpass med oveskudd at jeg har vært i stallen og tuslet rundt med hesten.
Støtte på vakthavende lege på vei inn, og hun var veldig glad for å se meg i stalltøyet. Og ikke blek og tungpustende i senga.

Vel inne fikk jeg pleieren til å frese en pose med scampi med hvitløk og urter i panna til middag. Deilig på en lørdags kveld. Nå sitter jeg å koser meg med finalen i farmen, som jeg håper Silje skal vinne..

Kuren går sin gang med sine bivirkninger, men endelig har jeg lært, og smertene behandles før de kommer... (Eller vi prøver å behandle dem da) *lol*

onsdag 9. april 2008

Mobilt bredbånd.

Etter å ha lest ett innlegg (hvor han var på hytta å surfa på nettet) hos Runes TX-Blog skjønte jeg at mobilt bredbånd måtte være genialt for meg som ligger en del på sykehus uten å være "syk".

Så nå er det mobile bredbåndet innstalert, og jeg sitter i senga på rom 177 og kikker rundt på nettet. Ikke gratis, men garantert verdt vær krone.

Sååå dere blir ikke "kvitt" meg denne gangen heller...

Takk for tipset Rune:)

tirsdag 8. april 2008

Rart å være tungpusten..

Ikke missforstå. I "min verden" er det tungpusten og tungpusten. Jeg er vel mer tungpusten enn mange til daglig.

Men nå er jeg mer sånn tungpusten hele tiden. Det pleier jeg ikke å være. Tungpusten av å gå fra stua til kjøkkenet (de ligger rom i rom). Tungpusten av en tur på badet. For ikke å la oss snakke om trappa opp og ned til andre etasjen vi bor i...

Sitter å kjenner at jeg puster aktivt. Hører at det surkler i brystet. Og hoster bare jeg tenker på det (hoster ikke så mye til vanelig jeg). Akkurat nå kjenner jeg at det skal bli litt godt å bare lene seg tilbake i senga på sykehuset for en dag eller to. Kroppen trenger nok litt ro bare for å komme seg i gang igjen.

Det stikker ubehagelig i lungene. Ikke nok til at det er direkte smerter, men nok til at jeg ikke klarer å puste ordentlig. Timen hos manuellterapauten i dag var direkte vond. Og det kjennes ut som om jeg går med lungene til opp over ørene. Kan vel si det sånn at hjelpemusklene som jeg bruker til å puste med er godt overarbeidet. Ikke får de overtids betalt heller.. Hrmf. Godt at manuellterapauten klarer å løsne opp i det sånn at det blir litt enklere å puste. Han er flink. Selv om det er vondt, så er det godt også. Etterpå.

Pga høy kortison dose de siste dagene er det blitt så som så med søvnen. Er vel ett par timer hver natt tenker jeg. Og infeksjonen gjør at jeg har minimal matlyst. Kortisonen gjør at jeg får "oksehunger" (man vil spise alt) og jeg lager mat. Når jeg da setter meg ned å skal spise så er matlysten borte som dugg fra solen.. Gansket frustrerende. Man må ha mat liksom...

Allikevel er det vel tankene som er de verste når jeg har det som nå. Når ting er fint og greit så legger jeg alle greiene med lungetransplantasjon på hylla. Så merker jeg nå at ting skurrer, og tankene kommer frem igjen. Naturlig sier du? Jada, sikkert det. Men det er ikke lette tanker av den grunn. Å kjenne at lungene ikke vil, at de protesterer mot hvert åndedrag. Nei det unner jeg ingen. Virkelig ikke.

De siste ukene har jeg hatt det så utrolig greit. Gjort ting jeg ikke har klart på lenge. Vært mer eller mindre selvstendig. Reist på ting som jeg ikke trodde var gjennomførbart. Overrasket meg selv, og sikkert andre også. Gjennomført planer. Lagt nye planer. På en måte har jeg glemt at jeg ikke kan planlegge. Glemt at ting ikke går på skinner. Glemt at jeg får infeksjoner som er vansklige å håndtere. Håper denne infeksjonen lar seg håndtere greit når jeg bare kommer under litt sterkere behandling. At den gode trenden med fine dager fortsetter etterpå..

Håper.

Blogging With a Purpose.

Klippet fra Spor av Åshild:

Klara formidler på en totalt usminket måte CF-livets mange kriker og kroker og oppturer og nedturer på en måte som gir leserne stor innsikt i hvordan det kan være å leve med CF. Jeg tror at både friske folk, syke folk og fagfolk har mye å lære av det Klara formidler i sin blogg.

Hun har også et pågangsmot som det spruter av, tross en krevende hverdag. Klara berømmes derfor med prisen "Blogging with a purpose".

Jeg takker for prisen. Noen ganger er jeg redd at jeg er for ærlig...

Jeg vil sende prisen videre med en gang. Og jeg vil sende den til
Samber Sioux. Samber Sioux er en bildeblogg med små og store hendelser i ett hesteliv. Og man kan fort skjønne hvor ekstremt glad bloggskriveren er i sin hest. Kommentarene til bildene er alt fra hverdagslig til morsomme. Og ett og annet alvorsord innimellom.

For min del er denne bloggen ett utrolig trivelig avbrekk. Og jeg koser meg glugg i hjel hver gang det postes nye bilder og kommentarer. Den er til og med tospråklig. Og det gjør jo godt at mange av bildene er av over middels kvalitet...
Derfor får denne bloggen Blogging With a Purpose.

Kuren er bestilt.

Ikke helt det jeg hadde planlagt, eller ønsket. Men nåer kuren bestilt. Så får i se hvor fort vi får gang i den.
Da det ikke var noe forskjell i bivirkninger på de forskjellige, går vi nå tilbake på den "gamle".

URK!

søndag 6. april 2008

Jeg ønsker så mye.

Jeg har så mange ønsker og mål jeg vil oppnå.

Ting jeg ikke føler jeg kan begynne på fordi jeg ikke vil bli ferdig...

I helga har jeg selvfølgelig gjort alt for mye. Fryst alt for mye. Ikke tatt vare på meg selv. Satt min egen helse til side for å oppfylle noe jeg ønsker. Mentalt. For noe jeg ønsker å gjøre for andre.

Så sitter jeg her da. Med tårer i øynene fordi jeg er tungpusten og ikke klarer å legge meg ned. Tårer i øynene fordi jeg ikke føler at jeg strekker til. Tårer i øynene fordi jeg setter meg alt for høye mål. Høye mål om ting jeg ønsker å gjøre. Ikke nødvendigvis for meg selv, men for andre. Fordi jeg føler at jeg har noe å gi. Bare ikke fysisk. Noe som kan gjøre noe for andre som vil noen vei.

Jeg vet hva jeg må gjøre. Jeg vet hvordan jeg gjør det. Og jeg vet at jeg klarer å gjøre det igjen, og igjen, og igjen... Jeg må atter en gang senke mine krav til meg selv.. Bare synd at det koster så mange tårer.

Tårer man ikke skulle tro jeg hadde fler igjen av.

Tid skal jeg lære??

lørdag 5. april 2008

CF legat og CF pris.

Jeg vil bare rette en stor takk til foreningen for Cystisk Fibros og dem som har sittet i komiteen for legat innvilgelse.

I kveld fikk jeg en særdeles velkommen telefon om at jeg hadde blitt tildelt CF legatet. Legatet skal brukes til vogn i prosjektet Trico som kjøre hest. Jeg har stor tro på at Trico i løpet av sommeren vil være kjørehest, og at jeg igjen vil kunne bruke han sånn som jeg ønsker.

Gleden ble ikke mindre ved at Åshild fikk tildelt CF prisen. Jeg har bare kjent Åshild rett over ett år, men på den tiden er hun blitt en viktig kilde til informasjon og støtte.
Gratulerer Åshild!


Tusen tusen takk!

fredag 4. april 2008

Fin i formen?

Tror nok ikke det.
Men jeg er nå på bena.
Det er liksom ikke så mye å velge i av disse antibiotikaene. Det beste er vel hvis jeg bare holder meg infeksjonsfri...
Selv om effekten ikke har vært hoppitaket bra, så fortsetter jeg til over helga. Blir jeg verre så har jeg jo ei seng ett annet sted. Og blir jeg bedre så blir hvertfall jeg KJEMPE gla.

Nå er det kurene hver 3. mnd som gjelder. De MÅ bare være effektive. Sånn innimellom antibiotika greier er ikke noe for meg (les: baseluskene mine blir resistete). Så er det liten effekt til over helga, så er det full rulle..

Jaja.

torsdag 3. april 2008

Det er rart hvor fort man glemmer.

Jeg har hatt en utrolig flott periode nå på nyåret. Mange nyheter og beskjeder. Men rent helsemessig har jeg hatt en skikkelig opptur.

Nå som jeg sitter her med feber, verkende lunger og masse gørr, så er det nesten ikke så jeg kan huske hvordan det var å ha det sånn.. Det er faktisk litt deilig og huske at jeg ikke husker..

Alle planene for helga er redusert kraftig. Tar vel en telefon til legen i morra bare for sikkerhets skyld, men ser nok ting litt ann til over helga. Det vil helst gå godt!!!

Håper leserene mine får ei fin helg!

Man kan ikke alltid ta det med ro...

Og jeg er vel særdeles lite flink til det.


Men med 4 ganger så stor kortisondose (har jeg sakt at det omtrent fungerer som dop på meg, sånn oppkvikkende) så orker man det mest utrolige.


Deilig var det også, for når jeg kom hjem fikk jeg hosta opp en del gørr. Det er alltid bra når man er supertett i lungene..


To runder på ridebanen med Trico forran meg. Tror ikke det er tvil om hvem som var mest sliten etterpå. Så da er det fint å ha med fotograf og venninne Christin som kan hjelpe med hesten etterpå "mosjonen".


Ok, jeg innrømmer det. Jeg kuttet både i hjørene og på kortsidene. Men vi var ute å gikk. Jeg lover...

tirsdag 1. april 2008

En kamp?

Jeg har kjempet for å lære å ha en kronisk sykdom.
Jeg har kjempet for å forstå det.
Jeg har kjempet for å få behandlet ting "rundt".
Jeg har kjempet med egne følelse.
Jeg har kjempet mot trygdenorge.
Jeg har kjempet mot kommunenorge.

Men i min kamp så har alltid legene mine stått meg i ryggen. De har kjempet kampene med meg. Og gjort kampene lettere å vinne. Og i min voksne del av livet har jeg aldri kjempet mot legene her hjemme. Tvert imot.

Legen min er det ikke så ofte jeg treffer. Kanskje 1-2 ganger i halvåret.. Men snakke med han, det gjør jeg både titt og ofte. I dårlige perioder gjerne ukentlig. I bedre perioder annen hver uke. Går det for lang tid siden vi har snakket sammen, kan han godt finne på å ringe selv. Og jeg får stadig høre at jeg også må ringe når jeg har det bra. Han synes det er godt å høre at jeg også har fine perioder.

I dag var det vel 3-4 uker siden sist vi snakket sammen.
Det var sannelig på tide jeg tok en telefon. En infeksjon sier du? Tja, skal vi prøve sånn eller sånn nå? Hvordan kjennes det ut? Virker den eller den antibiotikaen? Sist kur var virkelig en fulltreffer! Prøvd den nye medisinen i påska? Så bra at du har hatt en fin periode. Det var godt å høre.
Sånn høres gjerne en samtale ut, med svar selvfølgelig. Og etter å ha avtalt videre behandling, blir vi enige om å snakkes til uka hvis alt går bra. Går ting dårlig, så snakkes vi på fredag..

Jeg er så priviligert. Så heldig. Og så utrolig lettet over at ting er så lettvindt. At jeg bare kan ta en telefon så ordner det meste seg. Er jeg skikkelig dårlig, så kan jeg be om en seng på sykehuset og de plikter å ha en til meg. Åpne retur heter det. Jeg tar bare en telefon... Det er vel ingen overraskelse at det er legen min som også har ordnet dette....

Det som er ennå bedre; hvis min lege er borte, så er det alltid en annen lege på huset som kjenner meg. Eller kan finne meg frem i journalen. Og det er aldri noe problem.

Tusen tusen takk legen min, og lunge sengepost, lunge poliklinikk, lunge dagsenter på Sørlandets sykehus Kristiansand. De er bare helt unike!