torsdag 28. februar 2008

Hvem er jeg egentlig?

Jeg er ikke beskjeden. Det kler meg ikke!

Glede
Å gjøre andre glad en dag, gjør at jeg selv blir glad. Å spre positiv energi hvor enn jeg ferdes, det er egentlig mitt varemerke. Å vise andre at ett smil gjør ting så mye enklere er ingen sak, bare gi de ett smil...

Engasjert
Til tider litt for mye. I emner jeg kan noe om, men også emner jeg ikke kan noe om. Kan godt lage en god diskusjon og jeg er gjerne den som lager det varmt..

Tilstede
Jeg er! Og selv om jeg kanksje ikke er den som tar mest plass, så er jeg der. På godt og vondt. I en film vi alle kjenner så sies det; nobody puts Baby in a corner, Baby kan lett byttes ut med mitt navn.

Sta
Igjen på godt og vondt. Jeg har alltid rett! Og jeg klarer det alltid. Det siste er hvertfall sant. Setter jeg meg en idè i hode, så skal det være helt umulig før jeg legger inn håndkleet. Ingen kamp er tapt før kampen er over! Og hvem bestemmer om kampen er over?

Snakkesalig
Dere som har møtt meg vet vel at munnen omtrent aldri er lukket. Håper bare det kommer noe nyttig ut... Noen som kaller det munndiare. Men man kan jo se på det på flere måter; de fleste skal jo tross alt snakke til de er godt over 80. Og hvis jeg skal snakke like mye som dem, men leve under halvparten av deres tid... Ja da sier det seg selv; jeg har masse å si, og jeg passer på å få sagt det... Eller skrevet det!

Planlegge
Jeg er en hai på å legge planer. Og setter jeg meg en plan i hode, så klarer jeg stort sett å gjennomføre den. Jeg liker også å planlegge for andre. De planene er ikke så lette å gjennomføre...

Temperert
For ikke så mange år siden ville jeg skrevet at jeg var tempramentsfull. Tja, jeg kan ennå skyte fra hofta, men det skjer ikke så ofte. Montro om det er klimakatastofen som også har rammet meg?

Sosial, alene og med andre
Å sitte alene å lese en god bok, eller bare se utover vannet. Eller å samles i festlige lag og skravle til dagen er omme...

Ironisk
Å komme med bemerkninger er vel noe jeg er flink med. Noen ganger helt for meg selv, andre ganger høyt og tydelig. Det betyr ikke at bemerkningene skjønnes!

Alt dette dere leser her er egentlig meg. Og det er der ennå. Det ligger bare så forbaska langt inne akkurat nå. Jeg håper en dag igjen å kunne finne frem til den personen. Jeg liker egentlig den jeg er, jeg har ro med meg selv og en enorm selvtillit. En selvtillit som man ikke skulle tro var mulig. Den finnes inni meg, ett sted, der inne...

tirsdag 26. februar 2008

Slitne tanker

Det er akkurat som om noen har lagt ett lokk over hue mitt. Ingenting kommer inn, og ingenting kommer ut. Og lufta er fryktelig dårlig og tett. Skuldrene er opptrekt, nakken stiv, og hodet verker som besatt.
Hjertet kjennes tomt ut, kreftene er borte. Lungene vil ikke ta opp den luften jeg puster inn., og på toppen av det hele så hoster jeg konstant. Jeg som omtrent aldri hoster! Samtidig så kjenner jeg at motivasjonen til å finne motivasjonen er helt oppbrukt.


Lysten til å rydde, vaske klær, lage mat, handle mat, lufte hund, fyre i ovnen er ikke tilstede i det hele tatt. Å slenge ett pledd rundt seg å kope med å vandre fra side til side i min svarte boks er mye mer lokkende.


Senga er ett forferdelig sted å være. Ligge, og hoste, og se på taket i mange timer før endelig søvnen finner veien for en time eller to, før jeg igjen må opp å hoste og spytte. Eller en tur på toalettet... For all del, ikke la meg sove en hel natt!!! Det trenger jeg vel ikke i det hele tatt??


Jeg tvinger meg til å gjennomføre dagen. Tvinger meg til det meste. Prøver å finne noe som gir små belønninger, men det meste går på tvang. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg ikke orker...


Jeg tvinger meg til å sette meg i bilen for å kjøre ut til min venn, min gode venn. Min venn som aldri sier ett stygt ord, og som alltid ser på meg med fred i blikket. Og der kan jeg slutte å tvinge. Lysten til å gjøre noe tar over...


I dag orket jeg ikke gå hen for å finne lysten. Men det finnes løsninger for sånt. Min venn er så glad i å være sammen med meg (eller gulroten) at han gladlig prøver å komme så nærme som mulig, uansett hvordan det skal gå til..

I dag igjen fikk min venn meg med på moro og sprell. Og dagen fikk noen lyse glimt. Noen lyse glimt som gjorde at også denne dagen gikk bra.

Hva skulle man gjort uten gode venner?

søndag 24. februar 2008

Hva skjedde egentlig?

Jeg skal ikke legge under en stol at det som har skjedd i det siste har gjort mye med meg. Det har jeg vel egentlig allerede kartlagt grundig.

Men at det også skulle ha en betydning for behandlings effekten det var jeg nok ikke klar over.

Kuren jeg nettopp hadde gruet jeg meg skikkelig til. Faktisk så mye at jeg først usatte starten noen timer på oppstartsdagen, i tillegg til at jeg måtte ringe legen min for å høre om dette virkelig var nødvendig. Helt latterlig, for jeg vet jo hvor nødvendig det er.. Heldigvis skjønner han at jeg ikke har det lett nå, og bruker den tiden det tar for å sette meg i riktig "gir".

Så starter jeg kuren. Og kuren som skulle være en opptur med tanke på bivirkninger og verk, ble det stikk motsatte. Den ga nedtur, motivsjons knekk og ennå mer bivirkninger og verk. Dessuten hadde den ikke helt ønsket effekt... Derfor ble den også avsluttet etter kun 10 dager. Jeg hadde fått nok! For første gang på nesten 9 år avsluttet jeg før jeg egentlig burde. Orket ikke mer. Allerede før kuren var slutt hadde jeg begynt å grue meg til neste.. Det er ikke bra. Og når en da ikke kan se noen ende på disse kurene, ikke noen løsning, nei da mister man litt motet.

Snakket med legen noen dager senere. Ikke så høy i hatten jeg da nei.. Sånn gjør man bare ikke, selv om man har legene på sengeposten på sin side.. Kur er kur og skal være i minimum 12 dager, helst 14. Og hvem går det utover i siste ende? Meg? Åja.

Men det var da og ikke nå. Kuren er over for denne gang. Det skal ikke inn noe antibiotika i denne kroppen på minst en måned. Og da kan det hende jeg igjen er klar for ny kur. Hvem vet.

Uansett har det vært en trivelig helg med gode venninner, mat, vin og hest i en salig blanding. Tusen takk!

torsdag 21. februar 2008

Sirkus trening med god venn.

Er ikke så mye jeg har lagt ut av bilder av min beste venn, hobbypsykologvenn, støttekontaktvenn, treningskamerat, gråte i manen venn, og dra opp av sykesenga venn, glemme vonde tanker venn, er der alltid uansett venn, mm.

Her er det treningskamerat og dra opp av sykesenga vennen jeg bruker mest aktivt. De ferreste kan vel egentlig se at jeg har så vondt at senga egentlig er det eneste vettugde stedet å befinne seg. Men denne vennen får meg til å skifte fokus og glemme vonde tanker. Så lenge vi holder på.. Det er meg som har mye klær på *fnis*. Vennen er selvfølgelig hesten min Trico.


Trico må pent finne seg i å flytte seg på min kommando. Noe han stort sett gjør med stor glede. På ørespillet kan du se han tenker hvordan han skal tilfredsstille meg og gjøre det jeg ber om.

Trico, hesten altså, lærer å gjøre kunster. Og jeg lærer å lære Trico kunster.
Og jeg prøver selv også. Flinke vi er.
Alle burde ha en sånn venn som jeg har. Men man må finne den vennen som passer for seg... Jeg kan ikke være uten min venn, og finner stadig på nye måter vi kan tilbringe tid sammen på. Uansett "vær og føre".



tirsdag 19. februar 2008

Nydelig vær!!!

Man kan trygt si at det går opp og ned her i hverdagen. Og de som kjenner meg, kan vel omtrent høre meg le gjennom skjermen.

Det er flere ting om gjør dette til en fantastisk dag. Og jeg skal sette de opp i den rekkefølgen de kom i.

1. Har dere sett været på sørlandet i dag? N Y D E L I G ! Sola har stått høyt på himmelen, og ikke et vindpust en gang.

2. Kuren avsluttes i morra kveld. DEILIG! Ett par dager før egentlig slutt, men nå er bivirkningene så sterke at det ikke har noen hensikt å dra det ut i langdrag.

3. Igjen; jeg har verdens beste hest. I det nydelige været var vi først ute å trasket en liten tur langs veien. Før vi hadde ei økt på det å knele. Bilder kommer, jeg lover. Må bare komme meg ut fra sykehuset først.

4. Jeg har fått billetter til hingstekåringa i Herning. Ett stort arrangemang som jeg alltid har hatt lyst til å reise på, men som krever at man bestiller biletter i goood tid. Det er ikke så greit når man ikke vet hvordan formen er i mars måned. Litt skummelt å bestille noe da.. Men nå reiser jeg. Helt alene (?) for å se på vakre vakre hester. Det er som en drøm går i oppfyllelse det.

5. Nevnte jeg det fine været? Her gikk sola ned i utorlig mange flotte farger. Hvorfor er ikke fotoapperatet her med meg nå?

Og merklig nok er hummøret på topp. Til tross for bivirkninger så har dagen vært en utrolig god dag. De tingene over har vært sterkt medvirkende til det. Dessuten har jeg mye å se frem til i løpet av våren. Og det å jeg huske på når de dårlige dagene er der..

mandag 18. februar 2008

Vil ikke mer!

Planen var egentlig å reise hjem i dag. Fortsette kuren hjemme frem til fredag denne uka.
Som dere ser har jeg ikke skrevet så mye. Det er det selvfølgelig en grunn til. Jeg reagerer mer på denne behandlingen enn tidligere.

Lørdag var jeg ute hele dagen med ei venninne og hestene våre. En knall fin dag. Med godt utbytte både for hesten og meg. Men den kostet, men var absolutt verdt det.

Og jeg tenker på neste kur. Alt for tidlig å tenke på den nå, men denne behandlingen setter sine spor. Sånne spor som gjør at man gruer seg til neste.

Legen som går visitt spør om vi har diskutert langsiktig behandling. Nja, hva skal man si? Jeg må bare igjennom disse 12-14 dagene. MÅ, alltid, hver gang. Det er ikke noe alternativ. Denne kuren denne gangen skulle jo være alternativet. Så jeg vet hva min lege vil si når temaet kommer opp..

I går så jeg filmen den perfekte storm... Jeg ønsker meg den perfekte medisin.

Nå frykter jeg litt at jeg har begynt en rundans med infeksjoner. En rundans det er vansklig å komme ut av. Men jeg håper bare at det er denne behandlingen som gjør meg litt motløs og kraftløs...

God bedring til meg selv, stå på, dette klarer du! Det må jeg bare.

torsdag 14. februar 2008

Oppgitt

Jeg har det fint. Helt sant!
Men samtidig har jeg det ikke fint i det hele tatt

Innerst inne er jeg fornøyd.
Men samtidig er jeg veldig lei meg

Jeg skjuler alt bak latter og smil.
Men samtidig har jeg lyst til å gråte

Tanker svirrer rundt i hodet mitt.
Men samtidig er jeg rolig uttapå

Smertene jager over kroppen min.
Men samtidig finner jeg glede i å leve

Lysten til å "gjøre noe" er stor.
Men samtidig sier kreftene nei

Jeg har lyst til å bli sint, hyle og brøle.
Samtidig vet jeg det ikke hjelper

Kanskje jeg bør flytte til Toronto?
Det sier de ferreste her ingenting...

Rart jeg er forvirra?

onsdag 13. februar 2008

Pause er oppskrytt!

Bytta jo antibiotika type denne gangen i håp om at jeg ikke ville få så kraftige reaksjoner..
Det funker ikke sånn gitt. Reaksjonene kom på fjerde dose, og har bare blitt verre.

Meeen, satser på at det blir bedre i løpet av noen dager. De passer jo så godt på meg atte. Men jeg er veldig gla for at jeg er her, og ikke sitter alene hjemme med dette nå.

Også kommer jeg meg jo ut i stallen til min beste venn. Mannen koser seg i Alpene på ski ferie med venner. Det er godt å vite at han har det greit. Skiferie er ikke akkurat noe for meg *lol*

tirsdag 12. februar 2008

Organdonsjon i media.

Jeg må jo bare innrømme at jeg ikke har hatt tid til å følge opp dette her inn på bloggen så bra som jeg burde.

Saken er nemlig sånn at Fædrelandsvennen har fulgt opp organdonasjon på en meget god måte. Faktisk så har det ca vært flere artikkler om dette emnet. Og det setter virklig fokus på saken organdonasjon her på sørlandet.

Jeg håper at mitt bidrag var med på sette dette i gang. Og at det har vært positivt med å sette fokus på hvor viktig det er å ta ett standpunkt til organdonasjon.
Klara kjemper for livet
Vondt å se Klara lide

Det er også satt fokus på andre områder innen organdonasjon:
Livreddende organer tapt i røntgen krise
Nesten ingen trafikk ofre
Rekord i organdonasjon
Brown vil gjøre organdonasjon lettere

Historien om Christer André Lunde er sterk. Historien om en ung gutt som fikk nei til utredning for å få ett nytt hjerte, hvor han reagerer med å si nei til hjertestarter. Og hvor han til slutt blir den tapende part og dør. Livet er ikke rettferdig. Du kan lese om Christer her:
Levde hver dag som den siste
-Christer lærte meg å leve mens jeg kan

I dag er det en ny sak i avisen. Søgnemannen og kona forteller hvordan livet på ventlisten arter seg:
Oddvar venter på nye lunger.

Jeg håper mine lesere vil bruke de minuttene det tar å lese gjennom disse artiklene. Det er viktig! Livsviktig valg sier noe om det...

Selv om jeg selv kanskje ikke får muligheten, så betyr ikke det at jeg ikke ønsker at andre skal få muligheten. FOr det er virkelig en unik mulighet, og kanskje akkurat nå som jeg selv sitter å føler på hvordan det er å ikke kunne få muligheten, så skjønner jeg ennå mer hvor unik den er..

Dere kan hjelpe! Ditt standpunkt betyr noe. Ta stilling til organdonasjon og få deg donorkort nå. Det kan du finne HER sammen med annen relevant informasjon.

søndag 10. februar 2008

Kur tid allerede..

Sist helg tilbrakte jeg noen dager på sykehuset. Var litt guffen og sliten, og trengte hjelp til å komme meg igjennom de dagene med infeksjon. Ble skrevet ut i begynnelsen av uka hvor jeg fortsatte behandlinga hjemme.
Det har fungert helt ok. Formen har ikke blitt bedre, men jeg er ikke blitt verre heller.

I morra starter jeg opp kur på sykehuset igjen. Hvertfall 12 dager med behandling. Men denne gangen prøver vi noe helt nytt. Nå har jeg jo allerede stått 2 uker på en type antibiotika, og de neste to ukene prøver vi to andre antibiotika. Egentlig var planen at vi skulle kjøre alle tre sammen, men så fant vi ut vi skulle prøve å dele de opp litt. Den ene typen antibiotika er den samme gamme som alltid, men så prøver vi en som jeg har fått tidligere med varierende hell... Når jeg har fått den sammen med to andre har den fungert. Men når jeg kun har fått den med den ene, har ikke effekten vært så god. Men kanskje dette opplegget kan fungere.

Grunnen til at jeg ikke får tre på en gang, er at det er så utrolig tøft for kroppen min.. Og på slutten av en sånn kur med 3 stykker, ja da kommer alt i retur i alle ender..

Det er egentlig litt for tidlig å starte kur. Ca 3 uker for tidlig. Men formen tilsier ikke at jeg bør vente så veldig mye lengre. Da ender jeg bare opp med en skikkelig infeksjon, og det er ikke noe særlig..

Håper denne kuren med nytt valg av antibiotika har god effekt, samt at jeg slipper unna de verste bivirkningene som jeg har hatt tidligere. Men jeg tviler litt på det. Nå reagerer jeg selv på en enkel snill antibitika kur, så da kan jeg bare tenke hvordan det blir med en hestekur..

onsdag 6. februar 2008

Refleksjoner for meg selv.

Siden jeg første gang var inne på Rikshospitalet i juli 07, har jeg forandret meg mye. Tankene mine har forandret seg, bevistheten har forandret seg og jeg har blitt ennå mer voksen.

I tiden etter juli var det som å leve på stedet hvil. Viste ikke hva fremtiden ville gi meg, viste ikke hva håp jeg kunne vente meg. Og det var tøft, utrolig tøft. Jeg gikk for halv maskin. Halve hjernen var hele tiden opptatt med noe annet. Fokuset klarte ikke å holde seg på en ting lenge av gangen. Og at jeg fikk en skikkelig smell med imunsvikt og langtids sykehusopphold mm. gjorde ikke saken bedre.
Jeg var helt tom. Følte meg hul innvendig. Nesten som om jeg ikke klarte å føle.

Så kommer januar 08 med de nyhetene som det bringer med seg. Ikke avslag, det vil jeg aldri få. Men heller ikke løftet om å ha lov å ha håpet. Det kom ikke. Og nå. Nå sitter jeg bare å venter på en bekreftelse. Ikke avslag, det vil jeg ikke få. Bare bekreftelse på at jeg ikke vil få håpet...

Hva gjør man da?

Etter en periode stoppet jeg opp. Lot alt bare renne av. Lot ting få lov å seile i sin egen sjø. Men nå vil jeg finne tilbake til fristedene mine, finne tilbake til roen. Finne tilbake til meg selv. Forandret, ja. Sansynligvis for livet. Men ikke av den dårlige slagen. Jeg har vokst, fått mer innsikt i det å leve. Og jeg lærer for hver dag, det er ennå mer å lære.

Jeg henger med på min egen utvikling. Det er godt å kjenne.

Ro! Inni meg selv.

tirsdag 5. februar 2008

Hest= terapi.

I dag fikk jeg endelig kommet meg ned til stallen på formiddagen. Det er best, for da er det lite folk der. Og i dag var jeg særdeles heldig, det var ikke folk der.


Tok frem hesten og bare ga han en god lang klem. Og stelte litt og dullet rundt. Tok han med inn i ridehuset hvor jeg prøvde å lære han å spille fotball med en pilates ball. Den var spennende nok, men jeg var vist gøyere enn ballen. Men følelsen å gå rundt i ridehuset sammen med min beste venn, og se at han heller vil være med meg enn alt mulig annet, det kjennes godt ut.


En hest er ikke noe du kan tvinge eller forlange vennskap av. Den velger deg som venn hvis du fortjener det. Tydeligvis har jeg fortjent å være Trico sin venn. Han viser det med all den oppmerksomhet jeg får når vi er sammen. Respektfull er han, han vet hvor mine grenser går. Men jeg vet også hvor han sine grenser går... Men det virker som om jeg kan strekke grensene ganske godt.


Da han var blitt trygg på at ballen ikke kom å bet han, gjorde han ingen ting av at jeg kastet ballen på ryggen hans, ei heller at jeg sparket den under magen hans. Eller at jeg sparket den inn i frembena på han. Det var litt skummelt når jeg satt på ballen å slo i den, laget vist rare lyder. Og det fremkaldte trompetnese på Trico. Men nysgjerrig som han er, så tok det ikke lang tid før han måtte hen å se at det var den samme ballen som i stad..


Jeg skrev i overskriften at det var hest = terapi, men det burde stått Trico = terapi...


mandag 4. februar 2008

Som sykesøster sa:

Man trenger tre ben for å stå stødig:

1. Vilje
2. Kunnskap
3. Styrke

Akkurat nå har ben nummer 3 fått noe å bryne seg på, og man kan vel si det har brekt. Ben nummer 1 har fått seg en real brist. Så akkurat nå driver jeg å balanserer på ben nummer 2 samtidig som ben nummer 1 og 3 trør støttende til når de kan makte det. Heldigvis får ben nummer 1 og 3 støtte fra hver sin kant. Styrken får støtte via medisiner og fagkunnskap. Og viljen (og motet) får støtte fra venner og familie. Heldigvis er det også proffesjonell hjelp å få til ben nummer 1.

søndag 3. februar 2008

Å "suge" energi fra omgivelsene.

Den siste tiden så har jeg følt at jeg suger energi. Fra alt og alle som er rundt meg. All positiv energi omdannes til intet, og intet klarer men ikke å fange opp.
I dag har jeg brukt masse krefter på å finne tilbake til den positive energien. Snudd tankegangen rundt og rundt for å finne den. Vendt den opp ned. Og langt der inne så var det ett reservelager. Et reservelager som ikke tåler all verdens, ett reservelager som må fylles opp. Helst vil jeg fylle opp hele tanken.
Hvor lenge kan man kjøre på reserve?

Sitat; du vil ikke tro hva kroppen tåler

Min tanke: dere vil ikke tro hva psyken tåler

Hjemme hos mor

Og hjemme hos mor serveres det kyllingstek med poteter, brun saus og agurk salat. Alt etter mormors oppskrift selvfølgelig.

I går kveld ble formen bedre. Og i dag føler jeg meg ok. Kanskje fordi jeg har fått mer prednisolon, eller kanskje fordi antibiotikaen begynner å virke. Jeg håper på det siste. Spurte om jeg fikk dra hjem i dag, men det frabefalte de siden jeg hadde vært såpass dårlig. Så da blir jeg til i morra...

fredag 1. februar 2008

Syk!

Hvor mange meningsløse innlegg kan man skrive på en dag??

Uansett, dere skal slippe flere innlegg i løpet av helga. En telefon til sykehuset bekreftet at antibiotikaen sansynligvis ikke har ønsket effekt, og det må trappes opp med noe litt sterkere...

Ellers vil jeg oppfordre alle til å ta en titt innom de bloggene jeg leser. Egentlig ville jeg linket til hver og en, men kreftene slutter ved tankene. Sky Watch Friday, og Broer som binder gir mange fine bilder på denne ellers nitriste fredagen (her regner det i bøtter og spann). Og ved å gå inn på Klara*s Pictures så kan dere linke dere videre via kommentarene...

Syk eller ikke syk?

For meg er det nesten ett like stort spørsmål som; to be or not to be..

Uansett, sist uke begynte en av disse "populære" snikende infeksjonene mine. Pga prøven som måtte(?) tas denne uka lot "vi" bare som vi ikke så den. Prøven ble tatt, og feberen kom.
Og de siste 2-3 dagene har det ikke vært helt greit.
I dag kan jeg liksom ikke helt bli enig med meg selv hvor syk jeg er. Virker antibiotikaen? Burde jeg være på sykehuset? Har jeg feber? Hvor mye "skjuler" kortisonen?

Opp og ned av senga. Får ikke "nok" luft når jeg ligger, men hoster når jeg sitter. Svimmel når jeg sitter, kald når jeg ligger. Matlyst har jeg ikke hatt på 3 dager, og jeg burde vel følge med på om jeg får nok veske.

Vanligvis kjenner jeg om terskelen for innleggelse er nådd, men nå er jeg veldig i tvil...

Kroppen er sliten, men hodet er ikke...

Det blir hvertfall ikke noen tur til stallen i dag, det er enkelt å svare på...

Å planlegge

Sist sommer planla vi en lengre tur nedover i europa. Vi fikk ikke no tur. Ikke en gang en Danmarkstur.
Nå er det igjen den tiden da man begynner å se på hvordan man skal legge opp planer for sommeren. Og jeg vet at jeg ikke kan planlegge noe. Det er tungt. Tungt å ikke kunne planlegge en enkel tur med bil eller båt. Men hele tiden se formen ann.

Men jeg har planlagt noe nå i vinter og når det nærmer seg våren. Det er ikke så langt unna at det ikke går. Jaja, kanskje det ikke går, men jeg kan hvertfall gjøre mitt til at det skal gå..

Hvis jeg bare kan få styr på den infeksjonen som bygger seg opp nå, så skal jeg en liten tur til Oslo i slutten av neste uke. Treffe mange spennende mennesker (og dyr).

Mars står tom for planer i år. Orker ikke tenke på mars i år. Jo forresten, det er vel en kur som skal gjennomføres der...

Men i april er det duket for stort hestetreff i Dagalifjell. Ikke det at jeg helt vet hvor det er, men i nærheten av Geilo tror jeg. Håper jeg får med meg noen i bilen på vei oppover, men jeg kvier meg heller ikke for å ta en så lang tur alene. Det finnes sikkert steder på veien jeg kan overnatte hvis det er for langt...

Så noen planer er det. Og godt er det.