Tankefull.

I kveld skulle jeg egentlig vært på sportrening med Turbo. Turbo og mannen fikk reise uten meg. Jeg er så sliten at jeg rett og slett ikke fant krefter til bilturen frem og tilbake, og vertfall ikke krefter til å sitte i skogkanten å se på treningen av de flotte hundene.

Det er første gang jeg har avlyst noe bare fordi jeg er sliten. Er jo ikke syk akkurat nå, bare så utrolig sliten. Jeg hoster mere nå enn det jeg gjorde tidligere. Prøv å legg merke til det, så vil dere se. Småhoster i telefonen, og når jeg legger på så er det som regel ett større "hosteannfall" som må til. En liten anstrengelse er nok til å provosere frem host. Og hosten ødelegger ryggen, skuldrene og nakken min sakte men sikkert. De siste ukene har det vært strålings smerter nedover armene. Ikke unaturlig når muskelaturen i rygg, skuldre og nakker er som de er får jeg høre av manuell terapauten, det ligger nerver i klem. Det blir verre. Det vil heldigvis svinge litt etter hvordan formen min er.

Det er en ting å gå rundt å være konstant slitne når man har ett håp. Men når håpet er usikkert og man ikke vet, da er det ikke lett. Oktober blir en tøff måned, men det gjør nok november og desember også. Vips så er det januar og nok ett år har gått...

Bare litt bekymret.

Litt bekymret er vel å være litt forsiktig. Det blir vel sånn fordi jeg ikke makter å ta det hele inn over meg. Kan liksom ikke se for meg at fra i fjor på denne tiden hadde jeg en FEV1 på 35%, og nå er den på 21%.. Det er tall som svir litt innimeg.

Men så fungerer jeg så fint? Eller bare lurer jeg meg selv til å si det? Er det ok å orke så lite som jeg gjør? Eller har jeg egentlig noe valg?

Hvordan vil det gå denne vinteren? Hvor mange infeksjoner kan jeg klare? Ennå viktigere; hvor mange infeksjoner kan jeg unngå?

Ikke redd. Bare litt bekymret...

Så sliten.

Har definitivt gjort alt for mye denne uka. Og litt til. En ting er alt jeg faktisk har gjort, en annen ting er den psykiske belastningen ved å ta ennå en nedtur. Riktignok en forventet en, men ikke til de grader.

Skulle "bare" ut å se på Trico i dag, gi han litt godt. Men endte opp med å putte på sela å kjøre en tur. Er ofte sånn jeg får magiske krefter når jeg kommer i stallen, men så ender jeg opp som ett slagt når jeg kommer hjem. Så fra å være veldig sliten helt fra morraen av, så er jeg nå totalt utmattet med anntyding til feber.

To Ibux, og jeg er som ny i morra?

Jeg skal gå å legge meg..

Skal bare sitte oppe litt til, også ennå litt til, også litt mer.

Lakenskrekk? Det har jeg aldri hørt om..

Det kostet mye..

Da har jeg vært til fullsjekk på sykehuset. Det var nedtur fra begynnelse til slutt. Jeg viste at lungebetennelsen ville koste noe, men det var ingen som ville mene noenting om det den gang. En riktig avgjørelse da det var vanskelig å si.

Nå er jeg i så god form som jeg kan få blitt. Og resultatet er ikke bra. Jeg kan trekke fra nesten 10% i FEV1, 300 meter i gangtest (trekke fra i forhold til tidligere) og litt fall i o2 metningen. Fev1 vil nok variere noe, men ikke det helt store lenger er jeg redd.

Ellers er vi enige om at jeg er i veldig god form (trente tross alt hest til morraen i dag) og at det er ett stort pluss for meg. Det er vist også ett par antibiotika til som vi kan legge til lista over de jeg er resistent mot.

Tid var det jeg skulle inn igjen til Rikshospitalet var spørsmålet før jeg dro...

Spennings hodepine.

Har stoppet litt opp med skrivingen. Dessverre ikke bare her, men litt alle veier. Ikke noe jeg trenger egentlig. Den siste uka har jeg hatt noe enormt med spenningshodepine. Jaja, ikke mye å tenke på, tenker du kanskje. Men det er virkelig ekstremt.

Timen hos manuellterapauten på fredag var helt grusom. Det har aldri vært så ille noen gang tidligere. Sansynligvis kommer det av at jeg hoster mer, puster mer og har problemer med å slappe av i de musklene som jobber for mye. Vips så er man inne i en vond sirkel. Bare det å ta på muskelfestene til hode gjør at det svimler og bruser helt frem i panna.

Blir flere ganger til manuell terapauten til uka. Samt at jeg skal slutte å puste og hoste en ukes tid, sånn at musklene fikk noen fri dager.. (haha)

Det er mange å takke.

Men i dag takker jeg Trico.
Trico gir meg ett fristed fra vond kropp og vonde tanker. Og uansett hva jeg har å si, ja da kan jeg si det til han. Han healer, mosjonerer og får meg til å glemme. Dessuten er han morsom.

Tusen takk Trico. Du er en ener av ditt slag!