Hest= terapi.

I dag fikk jeg endelig kommet meg ned til stallen på formiddagen. Det er best, for da er det lite folk der. Og i dag var jeg særdeles heldig, det var ikke folk der.

Tok frem hesten og bare ga han en god lang klem. Og stelte litt og dullet rundt. Tok han med inn i ridehuset hvor jeg prøvde å lære han å spille fotball med en pilates ball. Den var spennende nok, men jeg var vist gøyere enn ballen. Men følelsen å gå rundt i ridehuset sammen med min beste venn, og se at han heller vil være med meg enn alt mulig annet, det kjennes godt ut.

En hest er ikke noe du kan tvinge eller forlange vennskap av. Den velger deg som venn hvis du fortjener det. Tydeligvis har jeg fortjent å være Trico sin venn. Han viser det med all den oppmerksomhet jeg får når vi er sammen. Respektfull er han, han vet hvor mine grenser går. Men jeg vet også hvor han sine grenser går... Men det virker som om jeg kan strekke grensene ganske godt.

Da han var blitt trygg på at ballen ikke kom å bet han, gjorde han ingen ting av at jeg kastet ballen på ryggen hans, ei heller at jeg sparket den under magen hans. Eller at jeg sparket den inn i frembena på han. Det var litt skummelt når jeg satt på ballen å slo i den, laget vist rare lyder. Og det fremkaldte trompetnese på Trico. Men nysgjerrig som han er, så tok det ikke lang tid før han måtte hen å se at det var den samme ballen som i stad..

Jeg skrev i overskriften at det var hest = terapi, men det burde stått Trico = terapi...

Som sykesøster sa:

Man trenger tre ben for å stå stødig:

1. Vilje
2. Kunnskap
3. Styrke

Akkurat nå har ben nummer 3 fått noe å bryne seg på, og man kan vel si det har brekt. Ben nummer 1 har fått seg en real brist. Så akkurat nå driver jeg å balanserer på ben nummer 2 samtidig som ben nummer 1 og 3 trør støttende til når de kan makte det. Heldigvis får ben nummer 1 og 3 støtte fra hver sin kant. Styrken får støtte via medisiner og fagkunnskap. Og viljen (og motet) får støtte fra venner og familie. Heldigvis er det også proffesjonell hjelp å få til ben nummer 1.

Å "suge" energi fra omgivelsene.

Den siste tiden så har jeg følt at jeg suger energi. Fra alt og alle som er rundt meg. All positiv energi omdannes til intet, og intet klarer men ikke å fange opp.
I dag har jeg brukt masse krefter på å finne tilbake til den positive energien. Snudd tankegangen rundt og rundt for å finne den. Vendt den opp ned. Og langt der inne så var det ett reservelager. Et reservelager som ikke tåler all verdens, ett reservelager som må fylles opp. Helst vil jeg fylle opp hele tanken.
Hvor lenge kan man kjøre på reserve?

Sitat; du vil ikke tro hva kroppen tåler

Min tanke: dere vil ikke tro hva psyken tåler

Hjemme hos mor

Og hjemme hos mor serveres det kyllingstek med poteter, brun saus og agurk salat. Alt etter mormors oppskrift selvfølgelig.

I går kveld ble formen bedre. Og i dag føler jeg meg ok. Kanskje fordi jeg har fått mer prednisolon, eller kanskje fordi antibiotikaen begynner å virke. Jeg håper på det siste. Spurte om jeg fikk dra hjem i dag, men det frabefalte de siden jeg hadde vært såpass dårlig. Så da blir jeg til i morra...

Syk!

Hvor mange meningsløse innlegg kan man skrive på en dag??

Uansett, dere skal slippe flere innlegg i løpet av helga. En telefon til sykehuset bekreftet at antibiotikaen sansynligvis ikke har ønsket effekt, og det må trappes opp med noe litt sterkere...

Ellers vil jeg oppfordre alle til å ta en titt innom de bloggene jeg leser. Egentlig ville jeg linket til hver og en, men kreftene slutter ved tankene. Sky Watch Friday, og Broer som binder gir mange fine bilder på denne ellers nitriste fredagen (her regner det i bøtter og spann). Og ved å gå inn på Klara*s Pictures så kan dere linke dere videre via kommentarene...

Syk eller ikke syk?

For meg er det nesten ett like stort spørsmål som; to be or not to be..

Uansett, sist uke begynte en av disse "populære" snikende infeksjonene mine. Pga prøven som måtte(?) tas denne uka lot "vi" bare som vi ikke så den. Prøven ble tatt, og feberen kom.
Og de siste 2-3 dagene har det ikke vært helt greit.
I dag kan jeg liksom ikke helt bli enig med meg selv hvor syk jeg er. Virker antibiotikaen? Burde jeg være på sykehuset? Har jeg feber? Hvor mye "skjuler" kortisonen?

Opp og ned av senga. Får ikke "nok" luft når jeg ligger, men hoster når jeg sitter. Svimmel når jeg sitter, kald når jeg ligger. Matlyst har jeg ikke hatt på 3 dager, og jeg burde vel følge med på om jeg får nok veske.

Vanligvis kjenner jeg om terskelen for innleggelse er nådd, men nå er jeg veldig i tvil...

Kroppen er sliten, men hodet er ikke...

Det blir hvertfall ikke noen tur til stallen i dag, det er enkelt å svare på...

Å planlegge

Sist sommer planla vi en lengre tur nedover i europa. Vi fikk ikke no tur. Ikke en gang en Danmarkstur.
Nå er det igjen den tiden da man begynner å se på hvordan man skal legge opp planer for sommeren. Og jeg vet at jeg ikke kan planlegge noe. Det er tungt. Tungt å ikke kunne planlegge en enkel tur med bil eller båt. Men hele tiden se formen ann.

Men jeg har planlagt noe nå i vinter og når det nærmer seg våren. Det er ikke så langt unna at det ikke går. Jaja, kanskje det ikke går, men jeg kan hvertfall gjøre mitt til at det skal gå..

Hvis jeg bare kan få styr på den infeksjonen som bygger seg opp nå, så skal jeg en liten tur til Oslo i slutten av neste uke. Treffe mange spennende mennesker (og dyr).

Mars står tom for planer i år. Orker ikke tenke på mars i år. Jo forresten, det er vel en kur som skal gjennomføres der...

Men i april er det duket for stort hestetreff i Dagalifjell. Ikke det at jeg helt vet hvor det er, men i nærheten av Geilo tror jeg. Håper jeg får med meg noen i bilen på vei oppover, men jeg kvier meg heller ikke for å ta en så lang tur alene. Det finnes sikkert steder på veien jeg kan overnatte hvis det er for langt...

Så noen planer er det. Og godt er det.