mandag 20. juli 2009

Fint vær, bedre lunger!!!

De siste dagene har vært ekstremt tunge. Ja egentlig de siste ukene. Har hatt konstant vondt i lungene og har egentlig bare ventet på at plauraen skulle takke for seg (altså at den skulle gå i hakk, og lage ennå mer vondt). Etter bare litt aktivitet har smertene vært helt på grensen, og pusten har vært tung. Gugget nede i lungene har fått styggere farge, det er seigere og jeg hoster på en dårligere måte. Den vanlige hvilepulsen har heller ikke kommet tilbake. Ikke før i dag.

I dag er det litt lettere å puste. Det stikker ikke fullt så hardt etter litt vandring. Jeg er litt mindre sliten når dagen startet. Hvilepulsen er litt lavere, ja nesten på normalen. Og jeg kjenner at kroppen får en annen ro over seg. Håper at jeg får det sånn noen dager nå. Det hadde vært deilig.

Ellers er nok endringene kommet for å bli. Jeg kjenner kroppen min for godt til å la meg overtales til noe annet. Den roper til meg hva som skjer, og uansett hvor hardt jeg prøver så kan jeg ikke la hver å høre den.

Men dagen i dag har fint vær og mindre vondt. Selv huslige syssler er hyggelig når de siste dagene har vært så tunge som nå.

søndag 19. juli 2009

En avvisende skulder.

Er en måte å beskytte seg selv på. Mange år med trening gjør at man blir flink til å ta den av og på etter behov. Nå er det veldig tydelig om den er av eller på. Og for de fleste er den nok stort sett på. Bare de som tørr å bryte med den kan få muligheten til å komme bak. Men i siste ende er det meg som bestemmer. Alltid.

Jeg kjørte med Trico i går!!!

Jada jada, Trico har sin egen blogg. Men han må nesten få lov til å få innpass her også innimellom for å vise litt av min store glede og pådriver i hverdagen.

Engelen Katrine hadde gjort klar både hest og vogn da jeg kom til Epona. Med meg hadde jeg Anne Grundvig som underviser i klassisk riding, langetøyler og kjøring. Og dressurdommer i både riding og kjøring. Så da fikk vi god hjelp med det vi styrer med. Det var utrolig gøy, masse input, og akkurat passe med aktivitet. Er bare andre gangen jeg får undervisning i kjøring, så det er masse sånne småting som jeg ikke aner noe om da jeg ikke har erfaring eller kunnskap om disse tingene. Mye av det er også sånt man ikke kan lese seg til da det avhenger veldig av hvordan hesten man kjører er.

Ekstra moro er det å få bekreftelser på tanker og ting man har gjort, men som man ikke helt har vært sikker på. Da kan man liksom gå inn for det med ennå mer helhjerta forsøk når man vet det er riktig.

Dæ jeg skulle ønske jeg hadde en kjøreinstruktør i umiddelbar nærhet. Håper jeg får låne Anne igjen, for dette var moro.

lørdag 18. juli 2009

Kjempesliten er ikke dekkende nok.

Skal finne senga nå. Tror det er det eneste stedet det vil være nogen lunde greit å være. Astmadryppet har ikke gitt den effekten jeg håpet på, og jeg er bare sliten. Kjempesliten og litt til.. Jeg skal ut å kjøre med Trico i kveld. Skal bare, må bare, vil bare. Så får vi se hvordan det går. Det vil helst gå godt.

En kopp te på morraen.

Det er deilig å sitte på kjøkkenet med en varm kopp te. Når det regner blir den varme teen ekstra god. En god start på en kanskje bedre dag. Forhåpentligvis. Teen hadde smagt godt hvis det hadde vært sol ute også..

fredag 17. juli 2009

Hjemme.

Formen er ikke så mye bedre dessverre. Kanskje ett ørlite løft. Skal oppdatere med ting og tang en annen dag. En dag jeg har litt mer overskudd.

Skal sove snart. Lover.

Jeg kjenner at astmadryppet gir meg en følelse av (falsk)energi. Etter 8 timer ble det så mye at jeg måtte ha litt for å roe ned kroppen. Den jobber litt på høygir. Ellers er det ikke store endringene. Ja bortsett fra at slimet glir litt lettere og lungene litt roligere, det er bra. En tur frem og tilbake til badet fører bare til en mindre puste og hoste greie, fremfor tidligere i dag hvor jeg endte opp med en skikkelig hostekulegispeetterluft etter en sånn tur. Har også fått i meg litt mat. Vekta har gått ned 2 kg de siste ukene (min vekt er/ har vært utrolig stabil de siste 5 årene) så det liker jeg dårlig. Hvilepulsen har gått ned til 86 og metningen er fremdeles god i hvile. Vanligvis har jeg en hvilepuls på 55-60, så det er litt å jobbe ned mot. Har hatt en økt med ny fysioterapaut. Legen i innlegget under her avbrøt midt inni, men akkurat i dag var det riktig. I morgen skal vi ha en ny økt som jeg håper vil være veldig god. Har god tro på det.

All kortisonen gjør meg litt oppstemt, men når ting har vært så tungt som de siste dagene, ja da er det bare deilig. Nyter å være litt fnisete og plaprete. Sånn som man gjerne blir etter å ha delt ei flaske vin med ei god venninne. Det gjør stemningen litt lettere selv om det er vanskelig.

Gangtesten i går var direkte skummel. Ikke fordi den var så veldig dårlig (det kan ennå bli verre) men fordi forandringen var så markert i forhold til sist som er gjort for bare noen stakkars månder siden.

Ellers har jeg lagt planer for helga. Får hyggelig besøk med garantert hesteprat på menyen, og håper formen også er god nok til en kjøreøkt med Trico. Planlegger også å lage litt bedre mat sånn at det er noe å glede seg til. Om ikke dette astma dryppet gir god effekt i lang tid, ja så gir det hvertfall en kortvarig løft. Som jeg akter å bruke. Resten av juli reiser min mann og jeg på hytta (med begge våre firbente håper jeg) og det blir veldig deilig tror jeg. Egentlig får jeg ikke lov å skrive så mye om min virkelig bedre halvdel (på to ben), men han er rett og slett helt fantastisk. Lurer på om folk vet hvor sterk, tålmodig, trøstende, hjelpende og støttende han er. Han sier kanskje ikke så mye, men dæ hvor mye han sier med alt mulig annet, og hvordan han kan resonere seg frem i sene nattetimer med en frustrert og trist kone. Å si at noen er stø som fjell har aldri vært mer passende, for det er han virkelig. Min klippe, min tro, mitt håp, min grunn for kamp. Hvordan kan man ikke elske en sånn mann? At han i tillegg har kjekk familie og likanes venner gjør det ikke verre. Kunne ønske jeg hadde mer krefter til å være med han rundt. Håper vi klarer å gjennomføre noen av de planene vi har på tapeten denne sommeren, høsten og vinteren. De er som lyspunkter som trekker en videre fremover. Jeg kunne ikke klart dette uten han!