Nok en dag.

Det har vært deilig solskinn på sørlandet hele helga. Solskinn skal man ikke la gå til spille med mindre man er helt nødt. Som den utendørs jenta jeg egentlig er så trives jeg utrolig godt med å ta frem det gode ute tøyet jeg har. Også om det er for en time eller to i solveggen. Det er ute det også.

Turbo (eldste hunden) har vært litt slitsom denne uka da det startet opp med at han sansynligvis fikk en strekk eller vriding av ene frembenet mandag eller tirsdag. Det har gjort at han har måtte holdt seg avholdene fra mosjon og leking med Birro (kun sofasitting med meg). Noe som igjen har ført til at Birro har vært litt slitsom. Er jo ikke gøy når han ikke får lov til å henge i ørene til "storebror".. I dag har tydligvis Turbo friskmeldt seg selv (vært haltfri siden fredag altså) og feiret med "seiersrunder" rundt i hagen hos mine foreldre. Tatt med seg liten og stor på lek og moro. Og nå ligger endelig igjen begge hundene sliten og fornøyde ved mine ben. Og det ligger igjen en død ball på plenen... Den røde lekehesten er fremdeles like skummel som i fjor sommer, men da var de ikke så mange til å bjeffe på den... hehe

Jeg skriver ikke så mye om disse fine små stundene som er i hverdagen min. Det er mange av dem, ofte sammen med gode samtaler med han som står meg nærmest. Ofte har jeg tenkt at det er de gode stundene jeg burde legge ut, dele og gi vekk. Men det er de jeg vil ha hos meg. Det er de jeg vil huske. Og det er de som preges inn for å tas med videre. Alt det vonde gjør jeg mest mulig for å legge bort ellers i hverdagen. Legge bort her på bloggen. Glemme. Glemme fort. Derfor har det blitt sånn at ordene som er skrevet ned her, ja de er ikke så altoppslukende der jeg er. Selv om jeg helt klart er mer preget nå enn for ett år siden. Men om det er pga at ting er så mye mer alvorlig, eller om det rett og slett er fordi det ikke finnes overskudd. Nei det kan jeg ikke svare på.

Husk at bloggen bare gir ett lite innblikk i mine tanker. Den er ikke meg.

Jeg er fremdeles den jenta som har latteren sittende veldig løst. Når overskuddet er der.

Alene, men ikke alene.

Det er vanskelig å være sammen med andre folk nå om dagen. Konsentrasjonen er dårlig, evnen til å "småprate" er så godt som borte, hverdagsting er ikke lenger så hverdagslige. Sine egne tanker har man hvertfall ikke lyst til å være i. Ikke vil man dele dem heller. Helst vil man bare slippe unna alt sammen. Men når hvert åndedrag minner deg på at ting er langt fra greit, ja da skal det jammen meg litt til for å slippe unna.

Det er ikke det at jeg går rundt å er redd hele tiden. Mer sånn skikkelig bekymret 24 timer i døgnet. Var vel ett par ganger i januar og ett par ganger i mars hvor jeg var mer på redsel stadiet, men der kan man heldigvis ikke være særlig lenge.
Det er helt fantastisk å endelig være hjemme noen dager. Samtidig er det her jeg best merker hvor mye jeg har "mistet". En tur i stallen er ikke lenger en tur i stallen, og må nøye vurderes om det er overskudd. I tillegg må jeg passe på at jeg ikke blir overmodig å gjør for mye. Det er nesten det vanskeligste.

Igjen forsøker jeg å senke grensa for hva som gir glede i hverdagen. Fra å gå inn Gangdalen (flate veien på knappe 200 meter som ses på bildet i innlegget under) er det kanskje nok å nå sette seg ut på trappa. Eller nyte sola i veggen på verandaen. Det er ikke nå det er tid for å trene eller utforske hvor mye jeg kan klare. Det har ingen hensikt. Gleden jeg vil få over å presse meg over evne vil bare slå tilbake i full retur. En retur jeg ikke klarer nå.

Allikevel gir det utrolig frihetsfølelse å igjen sette seg i bilen. Reise inn å se en film på kino (3D sånn at man blir skikkelig overstimulert og oppslukt). Helt helt alene. Uten at man er alene i det hele tatt. Hvordan kan man i en kinosal..

VÅR!!

Oslo tur.

Fornuften klarer ikke sette sammen ord til fornuftige setninger om dagen. Det blir bare rot. Rot eller ikke, fra mandag håper jeg på å få noen konstruktive dager på Ullevål universitets sykehus. Men ikke for mange dagene. Har jo endelig klart å få meg ut fra sykehus nå..

Liker endringer på denne måten.

Sitter ennå hjemme på kjøkkenet. Snart skal jeg ta en tur inn i stua for å se om tven har noe underholdene i seg. Kanskje skal jeg ta med meg begge hundene ut en liten tur bare for å se på gravemaskinene på nabotomta. En pakke eller to skal sendes avgårde med posten. Før noen nudler, kyllingbiter og gulrøtter blir en lunsj/middags ting. Prøver fremdeles å få ryddet opp i en del ting som har ligget så alt for lenge, men blir det ikke gjort, nei så gjør det ingen ting.

Så er jeg kjempeglad for at jeg kan la sykehus være sykehus. Også vet jeg at de er der når jeg trenger de igjen.

God påske.

Hurramegrundt for noen månder det har vært på denne fronten. Det er omtrent ikke en ting jeg ikke henger etter med, eller som skulle vært gjort for lenge siden. Det bygger seg stadig opp. Innimellom har det vært pauser mellom sykdoms slagene, men jeg innser jo at det tar mer og mer plass jo dårligere jeg blir. I dag har jeg ryddet i en bunke med papirer som lenge bare har blitt høyere og høyere. I bunken med papirer ligger det en epikrise eller journalnotat fra sykehuset fra høsten 2009. Ett sted på papiret står det: ".. pasienten innser at hun har kortere forventet levetid...". Litt sånn satt ut av det blir jeg sittende å lese avsnittet flere ganger. Ser så at det er skrevet etter at Rikshospitalet har sagt jeg er dårlig nok til å komme på venteliste, men før de har tatt avgjørelsen om jeg får komme på venteliste. Raskt rydder jeg papiret over i bunken som skal hives. Hvem vil vel egentlig ha på trykk hvordan ting er? Samtidig skriver jeg her gang på gang om hvordan hverdagen min er. Og det er ikke alltid like lett å lese tilbake på når det helst er ting man bare vil glemme. Samtidig er det jo synd at så mye av tiden er tid man helst bare vil glemme...

Jeg skjønner at tiden for å se seg tilbake, eller prøve å forstå det som skjer er der helt for meg ennå. Det er mer enn nok å bare være i dette. Dessverre virker dette so noe evigvarende som aldri gir slipp, og løsningen er langt fra enkel.

Det har vært noen gode dager. Og jeg håper på noen gode dager til.

Ønsker dere alle riktig god påske. Enten her eller der.

Villhunder og klesvask.

Hundene er i ekstase over å ha meg hjemme!! Fotfølger og skal helst leke oppå meg. Og ingenting skal gjøres på egenhånd. Turbo ligger trofast ved mine ben selv når Birro "stjeler" benet hans. Det er ingen tvil om hvor glade de er for å ha meg hjemme. Og hvilken gjensidig glede!!

I mitt tusletempo går jeg gjennom ting som har ligget så alt for lenge. Litt klesvask av type kaliber som trenger litt særbehandling og sakte men sikkert pakker jeg ut av den baggen som trofast har vært med meg frem og tilbake til sykehuset uten å omtrent vært pakket utav.

Plaurasmertene kommer sakte sigende på, men jeg tar det såpass med ro at de ikke tirres. Også gleder jeg meg bare over å kunne gjøre småværdagslige ting her hjemme for i dag.

Så pakker vi igjen noen saker før vi drar mot målet som har vært de siste ukene; noen fredfulle (?) dager på hytta sammen med (hold dere fast): Svigermor, svigerfar, svoger og svigerinne med deres to herlige jenter på 1 og 3 år, svoger og svigerinne med en gris og en elghundvalp, nok en svoger, og en svoger til. Og til slutt mannen og jeg og våres to hunder... Glemte jeg nå å ta med Dolly? Dolly er svigerfars hund... Sa jeg stille og rolig? Underholdning blir det hvertfall i massevis. Og heldigvis har jeg den evnen at jeg kan lene meg godt tilbake i en god stol med en god bok og bare la ting skje rundt meg. Og sovner jeg, ja da sovner jeg. Og når jeg orker er det noen der hele tiden. Stort som smått. :D