Infeksjon på gang.

Matlysten har vært laber noen dager. Trodde først det var på grunn av nedtrapping av kortison. I går kom feber, og i dag kom bihule vondt. Lungene er stort sett vonde hele tiden, men det har blitt litt tettere i løpet av det siste døgnet. Av erfaring vet jeg så alt for godt hvor fort en liten ubetydelig greie plutselig kan bli en alvorlig greie. Akkurat nå tror jeg det er trygt å vente med å kontakte sykehuset, men noe lengre enn mandag går nok ikke. Har derfor også startet opp med Lyrica sånn at ikke det skal stå i veien for å starte antibiotika. Nå savner jeg stort at det "bare" er å starte opp med noen tabletter med antibiotika her hjemme. Dessverre så må jeg opp på minst to typer antibiotika intravenøst, og dessverre så fungerer jo det ca ingenting. Eller, det er jo ikke helt riktig. Hadde de ikke fungert så hadde jeg vært død. Men enn så lenge klarer disse antibiotikaene og holde infekjsonen nede. Ikke borte, men nede. Og nede er veldig bra akkurat nå. Så lenge som overhode mulig. Så skal jeg prøve å ikke bekymre meg over når infekjsonen må bort, ikke bare holdes nede...

God mamma.

Det er en del fortvilelse om dagen. Det er mange nok grunner til fortvilelse, men kanskje størst av alt er det å kjenne at kroppen ikke vil. Kreftene er der ikke til så veldig mye. Orker forsåvidt å gjøre ting mens jeg gjør de, problemet er at reaksjonen først kommer på kvelden eller dagen etter. Da er det vanskelig å begrense seg selv. Når det så bygger seg opp til en infeksjon bare en uke etter at antibiotikaen ble avsluttet, da er det vanskelig å holde fortvilelsen unna.

Da er det godt å ha en mamma som kan minne en på hvor tøff vinteren har vært. Hvordan den ene infekjsonen har avløst den andre kontinuerlig siden august i fjor med bare noen uker mellom hver runde. Kroppen klarer aldri å ta seg inn etter noe sånt når det ikke er lengre pusterom. Og selv nå når det er en "god" periode går det ikke mer enn 3 uker mellom hver runde. Da er det godt at andre ser at det ikke er noen grunn for at jeg skal være i god form.

Egentlig er det veldig bra at man glemmer litt hvordan det har vært. Husker jo veldig godt at utredelsen mot lungetransplantasjon måtte utsettes, for så å klemmes inn mellom to infeksjoner med en litt sånn følelse; nå eller aldri. Hvordan jeg i starten av februar kavet rundt her hjemme i noen dager i et forsøk på å komme meg etter 5 uker på sykehus. Dager hvor jeg ikke turde være alene, og det ble byttet på for å komme oppom å se at ting gikk greit. Nå gikk det vel knapt uken før jeg var tilbake på sykehuset den gang, og det var nok ikke mange som trodde jeg ville klare å komme meg ut av sykehuset før telefonen ringte. Men det gikk! Selv om det nå er flere dager på sykehus enn hjemme, ja så er jeg hvertfall hjemme innimellom. På godt og vondt.

Da er det godt å ha en mamma som kan trøste og oppmuntre. Se ting fra sitt ståsted, og ikke bare la meg vase rundt i mine egne tanker. Ikke ofte at det er stedet å vase rundt på egenhånd nå.

Ta deg sammen jente.

Du kan klare å spise litt, du bør bevege deg litt mer, du orker å være med på en kjøretur, kanskje det er noe på butikken som frister, du bør sove godt til natten, det er bare innbilling at venstre lunge også verker nå, det er bare noen dårlige dager, ikke vær sånn en sutrekopp, prøv å gjør noe som du vet kan gi energi, finn overskudd.

Bare gjør det!

Det roper i meg at dette er galt, men hva hjelper det. Kreftene strekker bare ikke til. Ikke i det hele tatt. Skal skylde på været noen dager, så får vi se når det lettner.

Henger på.

Heng på
litt til
ennå litt til
bare noen timer
bare til i morgen
bare denne uka
bare denne månden
bare denne sommeren

Heng på.

Får bare ikke sove.

Strengt tatt burde jeg vel prøve å lese en kjedelig bok, men tviler på det nytter. Har laget meg en kopp kakao, det pleier å hjelpe noe.

Tankene tar så mye plass, og jeg klarer ikke å legge dem bort i kveld. Noen kvelder bare er det sånn. Så prøver jeg å spenne av, puste riktig, spenne mer av og få tankene litt på plass. Så kommer jeg til det punktet hvor jeg innser at jeg ikke kan avspenningen godt nok, eller at tankene tar så mye plass at det ikke er rom for å slappe av.

Hva tenker jeg så på? Alt fra at det gjør for vondt å ligge på "flat mark" til at jeg lurer på hvorfor noen sier ja eller nei til organdonasjon. Så blir jeg takknemmelig fordi noen sier ja til organdonasjon og fortsetter å gi meg videre håp. I kveld har jeg tenkt mye på politikk og journulastikk. Overskrifter og virkninger av statestikker i media. Så hopper tankene videre til hund og hundeutstilling og om mannen er klar for dette. Skal jeg være med, eller holde meg hjemme. Rullestol eller satse på at en klappstol holder uten at det blir for mye gåing.

Hvordan organisere "alt" mens jeg ligger 2-3 månder på Rikshospitalet etter en transplantasjon, og hvordan organisere "alt" når jeg kommer hjem. Får jeg den infeksjonen som de frykter så veldig, eller glir jeg bare "rett gjennom". Hvordan vil nærmeste familie håndtere presset, og vil de nå få gitt beskjeder til de rette personene. Ringer telefonen inne ved senga nå som jeg sitter på kjøkkenet? Eller vil det gå lang tid før telefonen ringer.

På lørdag var jeg ute å kjørte med Trico. Alt sammen minnet så veldig om hvordan det hele var for ett år siden. Bortesett fra en hel rekke ting. Jeg var ikke i stand til å klargjøre hesten selv, jeg var ikke i stand til å spenne hesten for vogna selv, jeg var knapt i stand til å sitte på kuskesetet å kjøre hesten tre runder på ridebanen selv, jeg var ikke i stand til å ta meg av hesten etterpå, og jeg var helt utmattet når jeg kom hjem. Ja faktisk så sov jeg to timer på sofaen etterpå. Det er ett godt stykke fra å klare nesten alt selv inkludert 1 times kjøring til nå å knapt gjøre noenting selv og bare kjøre 15 minutter. Kreftene svinner henn. Det er tøft når man får sånne klare målemerker på ting. De litt mer vage tingene kommer så gradvis. Mens dette var veldig nedslående. Men om jeg kommer til å gjøre det igjen? Jepp. Byr sjangsen seg så vil jeg svært gjerne sitte bakpå bukken med tømmene i hånda igjen. Veldig veldig gjerne. Det er gull verdt for kropp og sjel.

Jeg har begynt å lese på "Lucifers evagelium" av Tom Egeland. Tror den er god. Usikker på om jeg har lest noe fra denne forfatteren/journalisten før, men jeg tror det vil fenge. Virker til å være i helt min gate av bøker. Ellers holdt jeg på å gå amok på bokkilden.no i dag. Like greit at visakortet ikke var i denne etasjen. Skal vente ett par uker til med å gå amok der. Er ett par bøker som ikke var kommet inn ennå. Så er det også ett par storfilmer jeg vil kjøpe meg. "Gladiatoren" står ganske høyt i kurs, samt ett par andre som jeg bare må finne først.

Håper det er overskudd til at jeg kan ta en kjøretur i morgen. Skulle så gjerne vært en tur til byen for å ordnet utstillingsbånd til hundene, samt få skrevet på den siste vaksinasjonen som ble tatt for leeenge siden. De er kjempeviktige å ha i orden. I tillegg må jeg ha noe flåttbekjempnings middel før vi reiser opp på hytta. Heldivis har vi ikke plukket noe på de ennå. Flått er ekle kryp.

Nå tror jeg at rablingen er over for denne gang. Koppen med kakao er tom og jeg kan ta med meg Egeland inn på senga for å se om det hjelper litt. Har klart å få i meg noe mat i dag, og vært relativt flink på drikkefronten. Så jeg burde ikke være der at jeg ikke sover i det hele tatt. Noe sier meg at jeg kanskje vil sove lenge i morgen.. Hvertfall litt.

Nå håper jeg hosten vil gi meg litt fred noen timer. Litt mer enn 4 timers søvn ville vært godt akkurat nå. Birro har seg en nattrunde utenfor, men nå må han også snart finne roen. Vi er nok to rastløse sjeler i dag, ikke til å komme bortfra det.

God natt dere.

Det blir regn.

Det gjør det. Helt sikkert. For min egen del ville jeg gjerne hatt tørke hele sommeren, men for andres del så kan det jo være godt med litt skikkelig rotbløyte med jevne mellomrom. Dårlig vær betyr for min del med en gang at det blir innendørs opphold. I tillegg så trigges infeksjonen i lungene av fuktig vær og jeg blir syk syk og mere syk. Dog er det ikke sikkert at det spiller noen rolle. Jeg blir sikkert syk syk og mere syk uansett. Optimistisk? Ikke en plass i dag. Bare vondt vondt vondt.

Dessuten tror jeg Birro kjeder seg noe veldig, for han ligger en plass, reiser seg og går å legger seg en ny plass. Holdt på med det en times tid nå. Mannen jobber "teite" vakter, så turene får vente. Med mindre noen andre vil komme å ta de med på tur. Jeg tror 1,5 meter med hund trenger tur i dag. De er veldig urolige i kroppen. Kanskje det er været med de også?

Selv skjønner jeg ikke hvorfor det skal gjøre vondt i lungene. En ting å være tungpusten å ikke orke noe. Men vondt ved hvert innpust er så forbanka unødvendig. Da går det liksom ikke ann å gjøre noe i sakte tempo heller. Bare sitte stille. Se film, lese eller se på tv. Jeg er så lei av å sitte stille. Har en god bok for hånden (tror jeg, nettopp begynt men virker lovende), men finner ikke ro til å lese heller i dag.

Nei, jeg får ta med meg kjedeseghunden ut på verandaen å klippe klør. Sånn før det begynner å regne.

Take it easy.

Pust inn, pust ut. En ting om gangen. Det er nok akkurat som sist. Ett par virkelig gode dager mens medisinene ennå "sitter" i kroppen, for så å falle brått ned før det jevnt blir stabilt dårlig igjen. *ler*.. Ingen som skjønte noenting. Vel, jeg gjør. Og mannen gjør. Det er det viktigste. Så skal jeg prøve å beskrive det her, sånn at jeg blir påminnet om at det har vært sånn noen ganger tidligere også når det skjer igjen. Heldigvis så virker kroppen min "i mønster".

3 dager før kuren avsluttes begynner dosen med kortison å trappes ned. Kuren avsluttes torsdagen. Fredagen er jeg i god form, Lyricaen trappes ned 1. gang. Lørdagen er jeg litt sliten, men fremdeles med tankene på å gjøre noe. Søndagen blir totalt hviledag, og 2. nedtrapping på kortison og Lyrica. På søndagen har jeg fremdeles matlyst, men kjenner den svinner. Ikke verst å lese en bok på 800 sider, samt se to filmer? I dag (mandag) er det ingen matlyst, ingen tiltakslyst og plenty av hoste hvis noen vil ta en tørn. Jeg deler gjerne!

I morgen forventer jeg egentlig å være ennå litt mer sliten. Mer hoste tror jeg ikke er ønskelig. Mindre matlyst kan jeg neppe få (ja hvis vi ser bortifra at jeg har grillet en pølse i dag da). Om jeg får mer tiltakslyst så hjelper det lite når kreftene ikke er der. Osv. Så blir det sånn noen dager mens jeg gjør unna den siste rest av nedtrapping, før jeg igjen er tilbake til meg selv. Da har jeg vel ett par dager på meg før det virkelig begynner å gå nedover igjen, og ny kur må planlegges..

Egentlig ønsker jeg ikke å måtte planlegge ny kur nå. Virkelig ikke. Det virker så håpløst å planlegge en kur som har mindre effekt enn været (dog har været GOD effekt, og sammen er det dynamitt *ler igjen*).

Nå må jeg hente hund. Turbo og Birro har hele hagen og boltre seg på, men ennå er det ingen skikkelig oppgang fra hagen og opp til verandaen bortsett fra en stige (1,2 meter) stigen har Turbo lært seg å gå i, men Birro er nok ikke riktig smart nok til det ennå.