Take it easy.

Pust inn, pust ut. En ting om gangen. Det er nok akkurat som sist. Ett par virkelig gode dager mens medisinene ennå "sitter" i kroppen, for så å falle brått ned før det jevnt blir stabilt dårlig igjen. *ler*.. Ingen som skjønte noenting. Vel, jeg gjør. Og mannen gjør. Det er det viktigste. Så skal jeg prøve å beskrive det her, sånn at jeg blir påminnet om at det har vært sånn noen ganger tidligere også når det skjer igjen. Heldigvis så virker kroppen min "i mønster".

3 dager før kuren avsluttes begynner dosen med kortison å trappes ned. Kuren avsluttes torsdagen. Fredagen er jeg i god form, Lyricaen trappes ned 1. gang. Lørdagen er jeg litt sliten, men fremdeles med tankene på å gjøre noe. Søndagen blir totalt hviledag, og 2. nedtrapping på kortison og Lyrica. På søndagen har jeg fremdeles matlyst, men kjenner den svinner. Ikke verst å lese en bok på 800 sider, samt se to filmer? I dag (mandag) er det ingen matlyst, ingen tiltakslyst og plenty av hoste hvis noen vil ta en tørn. Jeg deler gjerne!

I morgen forventer jeg egentlig å være ennå litt mer sliten. Mer hoste tror jeg ikke er ønskelig. Mindre matlyst kan jeg neppe få (ja hvis vi ser bortifra at jeg har grillet en pølse i dag da). Om jeg får mer tiltakslyst så hjelper det lite når kreftene ikke er der. Osv. Så blir det sånn noen dager mens jeg gjør unna den siste rest av nedtrapping, før jeg igjen er tilbake til meg selv. Da har jeg vel ett par dager på meg før det virkelig begynner å gå nedover igjen, og ny kur må planlegges..

Egentlig ønsker jeg ikke å måtte planlegge ny kur nå. Virkelig ikke. Det virker så håpløst å planlegge en kur som har mindre effekt enn været (dog har været GOD effekt, og sammen er det dynamitt *ler igjen*).

Nå må jeg hente hund. Turbo og Birro har hele hagen og boltre seg på, men ennå er det ingen skikkelig oppgang fra hagen og opp til verandaen bortsett fra en stige (1,2 meter) stigen har Turbo lært seg å gå i, men Birro er nok ikke riktig smart nok til det ennå.