"Et liv på overtid". Hvordan jeg så programmet.

Først så synes jeg at dokumentaren var dårlig. Lite informativt og lite vinkling på hvordan hun hadde det rent medisinsk med CF.

Så fant jeg ut at dette var ikke en dokumentar om hvordan man har det med CF, men en dokumentar om hva slags tanker ei ung jente som holder på å bli voksen, har det med seg selv og det å være alvorlig syk. Det å skulle ta over sin egen hverdag etter at foreldre har passet på hele livet hennes. En oppgave som er alt annet enn lett.

Jeg både kjente meg igjen, og kjente meg ikke igjen.
Mange av tankene var like fra den gangen jeg "løsrev" meg fra mine foreldre, samtidig har min problematikk vært på ett helt annet plan enn hos denne jenta.

CF er en veldig individuell sykdom. Den er ikke lik hos noen. Dessverre kjenner/vet jeg om flere som har dødd unge (under 30) enn jeg kjenner andre som har vokset opp å hatt ett normalt voksenliv. Men så er ikke jeg den som har ferdes mest i CF miljøet heller. CF for den som rammes hardt er stygt. Virkelig stygt. Samtidig ser jeg at andre med CF har, og har, hatt ett rikt liv.

At overskriften på denne dokumentaren var "Et liv på overtid", er kanskje litt drøyt. Med den lille medisinske infoen som kom ut, ser det fremdeles ut til at hun (heldigvis) har mange flotte år å leve. År som jeg håper (og tror) hun bruker til noe konstruktivt i stedenfor å tenke på det man ikke får. Dessverre (eller heldigvis) vet man ikke hvordan prognosene er når man har CF. Det kan gå begge veier...