Liten oppsummering.

Reagerte på antibiotikaen etter 2 dose. Smerter i ledd og kvalme. Første gang jeg faktisk har vært så kvalm at jeg har kastet opp, noe jeg virkelig kvier meg for å gjøre. Veneporten har blitt treigere og treigere for hver dose nå, så er litt bekymra for den. De kommer å sjekker den i morgen. Strålings smertene ut i høyre arm er blitt verre, samt at venstre ben dovner bort. Det er nå bestilt MR av hele ryggen.

Ellers så er humøret sånn passe. Er utrolig sliten, og har sovet nesten i hele dag. Ikke vært noe ute. Har fått veske IV for å passe på veskebalansen da det ikke er så bra med matlyst (eller drikkelyst) siden magen er såpass ugrei.

I morgen skal jeg ta ultralyd av magen (en årlig greie) samt forhåpentligvis komme meg ned til manuell terapauten. Har vært alt for sløv med drenering i dag, men håper det tar seg opp til i morgen.

Nå skal jeg brette dyna godt rundt meg, bre teppet over dyna, og sove godt i hele natt. Det er en ordre! Alle tanker legger jeg fra meg her, og ellers bare er jeg i situasjonen. Noen ganger må man bare det.

Klut

Vridd opp
Slengt fra på vasken
Lukter råttent

-Det er meg

Kur i morgen.

Gruer meg. Enkelt og greit. Sist gang jeg fikk meronem klarte jeg nesten ikke å gjennomføre pga bivirkninger. Håper at ett halvt år med pause skal gjøre den saken bedre. Men må innrømme at jeg ikke er så veldig optimistisk.

Samtidig er nakken og ryggen blitt verre. Det er nå bestilt MR for å se på den. Tviler uansett at 12-14 dager med kur og bivirkninger på sykehuset vil gjøre tingene så mye bedre. Også er systemet så rart at jeg ikke kan få dekket reise ned til manuellterapauten når jeg ligger inne (kan sansynligvis ikke klare å kjøre bil ettervert). Heldigvis har jeg en snill snill mamma som stiller opp som sjofør. Tror det er viktig å holde gang i behandlingen hos manuellterapauten nå.

Kunne ønske kur ble byttet ut med kür. (For ikke hestefolk så er kür riding til musikk).

Organdonasjon vant igjen!

Overskriften er kanskje ikke helt riktig, men jeg synes allikevel at det er det som er det viktigste! Det er tydelig at dette er ett emne som opptar folk. Og igjen er det bevist at mediadekning slår ann.

I kveld var det utdeling for sørlandets mediepris for 2007. Og vinner for "årets feature" var det fvntv og deres reportasje om min situasjon og ønske om å fremme organdonasjon som vant. Det var Julie Strømsvåg og Per-Kåre Sandbakk som på en fantastisk måte laget sammen denne flotte reportasjen som jeg håper og tror nådde hjem til mange sørlendinger en sur dag i desember 2007. Gratulerer så mye til dere.

HER kan dere lese mer.

HER kan dere se "Klara Dahles kamp for livet"

Det er ikke så mye jeg får skrevet om organdonasjon i bloggen min. Ikke fordi jeg ikke vil, mer fordi jeg ikke helt vet hvordan jeg skal gripe det ann. Det er så utrolig viktig at folk tar stilling til dette!

Prolaps i nakken?

For to ukers tid siden fikk jeg stikkende smerter ned i høyrearmen. Samtidig klarte jeg plutselig ikke å holde ett glass og det var vondt å rette ut armen. Manuellterapauten min var da syk, så det tok noen dager før jeg kom inn til han. Problemet ligger i nakken. Enten en prolaps som er under utvikling, eller en hevelse/betennelse som trykker på noen nerver. Har vært til 3 behandlinger siden det startet og nå er verdtfall den største smerten ned i armen borte. Det som er litt verre er at høyre hånd og høyre fot dovner vekk for meg. Det er ikke noe godt tegn. Nå ser vi det ann litt til, men det må vurderes om ikke det skal tas ett mr bilde av ryggen og nakken. Problemet nede i korsryggen blir selvfølgelig også påvirket av dette, samt pusten.

Akkurat nå blir jeg behandlet med mikrobølger som varmer opp området innenfra. Så er det massasje samt strekking av leddene i nakken. I dag var området så vondt at massasjen ville bli for mye, så jeg ble heller strukket litt etter "kokingen". Vondt? Definitivt. Spessielt på kvelden og "dagen derpå". Siden jeg da allikvel holder meg i ro, så velger jeg å ta noe smertestillende mot både muskler og ledd, samt muskelavslappende. Jeg har også begynt å venne meg til smertene, så det er ikke så vondt som det var sist uke selv om området egentlig er verre.. Rare kroppen.

Rare dagene mine.

Det kjennes at det er kur tid rett rundt hjørnet. Matlysten er på ett minimum (om i det hele tatt eksisterende). Lungene er tette. Feber. Og mye hoste. Allikvel har jeg det veldig greit akkurat nå. I går steppet jeg på kort varsel inn å hadde en ridetime. Orker det egentlig ikke, men det var utrolig moro å stå på ridebanen igjen. Savner jobben min utrolig mye. Så mye at det kan hende det vil være verdt å inn å jobbe en time eller to i uka hvis det er mulig. I tilegg var jeg ute å kjørte med Trico. Fine fine hesten min. Hestepasser Martine hjalp meg med alt det praktiske, så det var utrolig deilig å kunne få det til. Det at jeg sov hele natten igjennom uten å våkne av hostingen sier noe om hvor sliten jeg var. Satt vel nesten å sov når jeg kom hjem. Heldigvis virker adrealinet i kroppen så lenge jeg holder meg i gang, det er når jeg setter meg ned det blir farlig.

Kuren denne gang har vi valgt å gå tilbake til Meronem og Nebcina. Det kan bli veldig inntresant. Nå er det noen behandlinger siden sist vi prøvde den kombinasjonen, så det blir spennende å se hvordan kroppen reagerer med bivirkninger. Egentlig spurte jeg om å få prøve den antibiotikaen jeg reagerte allergisk på for to år siden. Den er det nemlig best følsomhet på.. Det hadde vært så deilig å fått noe som "knakk" skiten. Men nei, det er for risikabelt. Ikke verdt det akkurat nå.

Nå skjønner jeg hvorfor jeg våknet opp til bræking (ja, sånn lyd som sauen lager). Jeg trodde jeg var blitt spør, men det viser seg at det er naboen som har blitt sprø og fått seg geiter..

Tur med Turbo står på planen i dag, så får vi se hva ellers kvelden bringer.

Tankefull.

Tiden brukes til å tenke. Nakken er blitt verre, og jeg har en kommende infesjon i innmarsj. Tankene tar så mye plass at jeg ikke klarer å skrive dem. Eller noe annet for den saks skyld.

Kommer plutselig sterkere tilbake!