Sykehus kontakt. Igjen.

I går fant jeg ut at det var nok lurt å ta kontakt med sykehuset før helga. Formen er ikke helt på topp, og det kom snikende over meg at det nok ikke ville gå helt lettvindt over helga. Det er liksom ikke så mye å gjøre, og jeg er så kjørt at det ikke skal så mye for å vippe meg over kanten. Derfor fant legen ut at det muligens var en litt brå avsluttning av kortison som kunne være årsaken til "sykdomsfølelsen". Vi håper på det. Startet derfor opp med kortison igjen i går, for så å ta en veldig forsiktig nedtrapping. Dessverre fikk jeg i dag bekreftet at formen ikke er helt som den skal. Litt aktivitet på dagen har gitt en litt større lungeblødning nå i kveld. Problemet er at jeg er så tett at jeg ikke klarer å få det ut av lungene. Det bare legger seg neddi sammen med alt det andre grapset som er der. Akkurat som om det ikke var tungt nok å puste fra før? Synes det er ekkelt når jeg får litt sånn blåfarge på neglene, det er liksom ett tydelig tegn på at O2 metningen ikke er helt hundre. Bare en "spasertur" fra stua og til kjøkkenet er ikke greit akkurat nå. Heldigvis vet jeg at det er noe bedre i morgen på dagen, så blir jeg bare litt sliten til kvelden. Er i grunnen litt lei av å være sliten på kvelden. Selv om det hjelper med hjemmelaget pizza og film + Turbo som ødelegger spenningen med å høylytt gnage på benet sitt oppå mine tær. Raringen.

Avvent :-)

Før jeg reiste til Kenya var jeg totalt sjokoholiker. Da på melk med nesquik i. Drakk minste 1,5 liter til dagen, og ofte mer enn det også. På nyåret fant jeg ut at jeg skulle slutte med dette. Hvorfor? Fordi jeg ville finne ut om melk og slimproduksjon hadde noe å si, samt at jeg begynte å bli litt bekymret for om melken tok den plassen maten skulle ha. For å erstatte melken med tanke på å få i seg nok veske har jeg begynt å drikke noe mere te, og mye mere vann og saft. Nå har jeg vært avvent fra melkeriet i nesten 4 månder og det går veldig greit. Har ikke merket at jeg produserer noe mindre slim (busted) men jeg har merket litt på matlysten. Nå kan det gjerne også ha sammenheng med at jeg har fått noe mer kortison, men vet ikke sikkert.

Grunnen til at jeg deler dette er fordi jeg i dag fant ut at jeg trengte litt trøstedrikking. Blandet opp ett glass, tok en slurk, og heldte resten i vasken.. Tror jeg kan si jeg er avvent. Kan ennå drikke en varm kopp kakao. Men da blir det med den ene. Også tar jeg heller et knekkebrø ol ved siden av. Sansynligvis får jeg i meg litt ferre kalorier, men de kaloriene som går ned tror jeg er fordelt på litt mer variert kosthold. Foreløpig tror jeg det er bra.

Det er deilig å ikke være avhengig av noe, det er såvist en hel masse andre ting jeg er avhengig av.

Utenpå.

Det kjennes ut som jeg har fortvilelsen, motløsheten og maktesløsheten som ett tykt lag utenpå meg. Laget er så tykt at jeg føler det omringer alt og alle når jeg er i ett rom. Gjennom telefonen eller via andre kommunikasjons måter. Føler at følelsene min dyttes over på motparten, uavhengig av hva jeg ønsker eller vil. Uten kontroll. Det er akkurat som om jeg er tilstede, men så er jeg ikke det allikevel. Jeg er bare halvparten av den jeg pleier å være, den jeg ønsker å være. Klarer ikke legge det fra meg, selv ikke når jeg prøver som hardest. Det er slitsomt. Veldig slitsomt. Akkurat nå takler jeg fryktelig dårlig å være alene. Bare i selskap med meg selv. Selskap med meg selv som er noe av det jeg har mest av. Selv en biltur kan være utfordrende i seg selv. En biltur alene.

Heldigvis er det ferietid nå. Så de neste ukene trenger jeg ikke bekymre meg for å være alene. Heldigvis.

Ærlig, sant og skremmende.

Hvorfor si det selv, når andre sier det bedre?
Regine Stokke skriver:
Dagbok 27.04.09

Time out!

Bestemte meg i grunnen allerede den siste helga jeg var på sykehuset at hvis jeg var i kjørbar form relativt kjapt, så skulle jeg ta meg en liten roadtripp til østlandet for å treffe litt familie og venner. Som sagt, så gjort.

Tror ikke det blir så mye blogging, da jeg har andre ting som prioriteres. I tillegg har jeg en del ting som må tygges og fordøyes. Og nye mesterings strategier skal innføres så sant jeg er i stand til det. Håper på å få litt inspirasjon videre på min vei, og har allerede fått puttet inn noe.¨

Satt ute det voldsomme tordenværet i østfold (det var rett over oss) og spiste herlig middag i kveld. For en opplevelse. Vær er flott!

Skal bare.

Må bare le av meg selv.

Ikke før har jeg kommet ut av sykehuset så begynner jeg å gjøre for mye. Må bare ditt, må bare datt. Skal bare sånn, vil bare sånn. Også sitter man på kvelden å har feber og lurer på hva som har slått en ut.. Hvor lur kan man bli?? Eller var det dum man var?
Men hva skal jeg egentlig gjøre da? Sitte stille og rolig i en stol å ikke gjøre noenting? Det vil være litt av ett liv. Virkelig noe for meg. Akkurat det jeg trenger. Litt mer ro og hvile? (ironi)

Nei, tror det er best jeg fortsetter å gjøre som jeg har lyst til. Prøve å begrense meg så ikke skrotten blir helt utslitt. Tror ikke utslitt skrott gjør seg noe særlig. Dog er det ikke enkelt når det bare er "skal bare".. Greit nok så lenge "skal bare" fungerer, hva med den dagen det ikke går ann å gjøre "skal bare"?? Da vet ikke jeg om jeg har lyst til å være i nærheten av meg.. Vil du?