Onsdag morgen da jeg tuslet opp for å starte behandlingen med astamdryppet brukte jeg virkelig lang tid på å ta meg inn etter den minimale annstrengelsen det var å gå inn. Klarte ikke å fremsi ett eneste ord før etter jeg hadde satt meg ned og roet pusten helt ned. Hvis lungekapasiteten var på 20%, så var jeg vel heldig. Hver gang jeg tenkte på å reise meg opp måtte det planlegges, og jeg kunne ikke legge stolen tilbake. Bare sitte rett opp og ned.
Samtaler med sykepleier på slutten av dagen i dag viste seg at de hadde vært mer enn litt bekymret på onsdags morgen når jeg kom inn i den forfatningen. Kunne jeg få en opptur når jeg var så langt nede?
I dag, 3 dager etterpå, har jeg vært ute å gått med hesten i 20 minutter. Snakket samtidig med og følt meg pigg hele dagen. Joda, vist er jeg sliten. Men jeg klarte det!!
Nå blir det spennende å se hvor lenge denne oppturen varer og om jeg kan være flink nok til å både mosjonere og drenere.
Denne oppturen trengte jeg. 5 uker hvor man kjenner at lungene blir dårligere og dårligere dag for dag er ikke til å spøke med. Vertfall ikke når de er i den forfatning som de er i fra før av.
Test
for 7 år siden
2 kommentarer:
For en fantastisk flott fredagsnyhet! Dette var topp, Klara! Miraklenes tid er visst ikke forbi... Gleder meg med deg! Å
Det var godt å høyre du har fått ein liten opptur. Det fortener du verkleg. Håper den fortsett oppover! Tenker mykje på deg.
Legg inn en kommentar