Oppsummering.

Ikke helt sikker for om jeg er klar for denne, men shit la gå..

Vel, den stille lungebetennelsen jeg pådro meg for noen uker siden er ene og alene min skyld. Trico var kommet nyinnkjørt hjem. Været var fint. Formen hadde aldri vært så god som da på lenge. Jeg vet at eggen er spiss å gå på og at det er lett å trø feil. Dog er noen feil så grove at man skulle unngått de. Sånn som å dra ut å kjøre hesten i regn vær etter alle de dagene med fint vær.. IKKE LURT! Jeg viste det, hesten prøvde å fortelle meg det. Men kjøre SKULLE jeg... DUST! Vel, to dager etterpå startet nedturen og jeg kan vel bare ha det så godt.

I går, 5 uker etter den dumme turen, har jeg igjen vært i vogn bak hesten. I oppholdsvær. Jeg har lært leksen min igjen. Tro meg, det var den harde måten å lære på. Og jeg lærer ennå fra den... Lungene er ikke helt gode. Den stikkende betennelses verken er der ennå. Ytterst i de små grenene. I dag har jeg gjort litt for mye. Ikke mye for mye, bare litt. Påminnelsen kommer da med en gang. Det er ikke rom for feilsteg nå. Ikke så mye som ett lite ett..

Jeg prøver å huske på det. Men når noe er gøy eller fungerer fint, ja da slår adrealinet inn og jeg kan klare mer enn jeg egentlig kan klare. Enn så lenge.. Dagen kommer da jeg ikke kan klare det jeg kan klare.

Skal prøve å være forsiktig, men det er viktig å leve også.

Balansegang.