søndag 9. mars 2008

Rart.

Det er rart hvordan man virker. Hvordan man tenker. Og hvordan det at hvordan man virker spiller inn på hvordan man tenker.

Selv så ser jeg at jeg lever i to ytterpunkter. Enten er jeg hoppende glad og full av positive tanker og handlinger. Ellers så er jeg overstrømmende negativ og "sur", og deretter slapp og tiltaksløs.
Jeg klarer liksom ikke å få de ytterpunktene til å bli mer sentrerte, noe som asolutt hadde vært en stor fordel både for meg selv og de rundt meg.

En ting er å ha to ytterpunkter. Det er forsåvidt greit. Jeg er mye mer redd for å falle inn i det punktet hvor man er likegyldig. Jeg har vært der, kjent og smakt på det. Det smaker ikke godt. Og kjennes hvertfall ikke godt. Men noen ganger så ender man der fordi det ikke er andre alternativer. Kroppen klarer ikke finne alternativer, og tankene klarer ikke å henge med. Da ender man i en tilstand der ingen ting betyr noe...

Heldigvis for meg har jeg bare opplevet små episoder av dette. Episoder som jeg glemmer. Men de er der. Og faren for at jeg skal gli henn i sånne episoder stadig oftere, slår meg.

Sånn som nå, hvor jeg er litt mer sliten enn hva som er heldig, så blir jeg redd for mine egne tanker. Jeg prøver å holde de på avstand, og jeg flykter ned i alt som kan holde de vekke....

Dessverre er tankene så alt for lett tilgjenglige. Spessielt når jeg skal sove så kommer tankene snikende...

1 kommentar:

Anonym sa...

Hvis man omskriver det Eli Wiesel sa "Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet", kan man kanskje si at det er bedre å være ordentlig sinna, eller ordentlig glad, i stedet for midt i mellom, som jo må være noe ala det du beskriver som å være "likeglad".
Så fortsett å vær sinna du, og glad...da viser du i alle fall at du er her, 100% :)

Guro