søndag 7. mars 2010

Smerter.

Til tross for at jeg smertelindres relativt godt har jeg vondt "i lungene". Sånn verkefølelse man får når man har en skikkelig lungebetennelse. Den vil ikke gi seg, og på kvelden (natten) kjenner jeg det ekstra godt. Pusten går litt tyngre enn den pleier, men så har den jo vært tyngre de siste måndene. Å ta medisiner hjemme er mye mer slitsomt enn det var for bare ett år siden. Det er tungt å vente på at medisinene skal dryppe inn, og ennå tyngre når man er så usikker på om de virker. Akkurat nå prøver vi å bare ta en dag av gangen. Det som kommer, det kommer. Så får vi håndtere det etterhvert. Det er så deilig at jeg ikke står alene oppi dette, for det hadde vært ennå tyngre å bære. Men selv om man har mange rundt seg, så føler man seg noen ganger så utrolig ensom. Det er tross alt meg som lever med dette hele tiden. 24 timer i døgnet. Aldri fri. Konstant dårlig samvittighet for hva min situasjon gjør med de rundt meg, hvordan det påvirker også deres hverdag. Heldigvis tror jeg veldig godt de vet at det er ikke dette jeg ønsker.

Nå er det for lengst sengetid. Men veneporten er litt treg, så medisinene tar sin tid..

3 kommentarer:

Åshild sa...

Ja, jeg har tenkt de tankene. Og jeg vet at det er tøft å tenke de tankene. Og at ensomheten inni er der til tross for mennesker rundt. Det er på en måte ubegrunnet å ha dårlig samvittighet, du har ikke valgt dette selv, det er en høyst ufrivillig situasjon. Men det er jo fint at du evner å tenke også på dem oppi alt.

Jeg kan bare si at jeg føler med deg. Du er i en fortvilt situasjon og jeg syns du takler det imponerende godt. Jeg tenker masse på deg og håper hver dag på at det skal bli du som får telefonen.

Hilsen fra Åshild

Anonym sa...

Tenke på deg, Klara :)

/Lisa

Klara sa...

Takk for det Åshild og Lisa. :)