Frustrasjon.

Tankene har masse tid til å flakse alle veier. Til tross for at jeg får lest en del om dagen. Noen ganger kan jeg sitte å lese også kjenner jeg at jeg ikke har LEST det som står i boka. Mens ordene har vandret forbi har tankene mine vært ett helt annet sted. Lurer på om det henger sammen med at jeg drømmer om at jeg vasker bøker..

I dag kjennes det litt greiere ut enn det det gjorde når jeg ble skrevet ut på fredag. Litt mer hjemmero i kroppen. Litt mer normal søvn og kanskje ørlite granne mindre hoste? Tankene har hvertfall litt mer ro. I går tillot jeg dem å vandre litt fremover om hva jeg ønsker og vil gjøre videre. Det er ikke mange måndene siden jeg ikke turde å la dem vandre videre forbi vinteren 2010. Det er mange bakker i vente. Forhåpentligvis noen nedover bakker også.

De siste ukene har jeg fått høy dose med kortison over ganske lang tid. Husker den tiden da det var "medisinen fra helvete" som bare ga bivirkninger og liten effekt. Nå kjennes det ut som om det er den som enkelte dager holder meg i gang. Og bivirkningene er blitt av de gode. Å øke matlysten en smule gjør ikke så veldig mye. Ei heller følelsen av energi og oppstemthet. Humørsvingningene hadde jeg nok hatt uansett. Men muligens jeg hadde hatt noe bedre søvn uten den. Jeg kryper sakte ned i dose igjen nå. Det kjennes godt ut det også.

De siste to måndene har jeg ikke lest så mye som en eneste medisinsk artikkel. Ikke slått opp ord i ordboka som jeg er litt usikker på. Ikke klødd meg i huet om dette er noe som har noe å si eller ikke. Det er ganske deilig. Kan heller bruke lesekreftene på å lese littratur som er selvvalgt og ikke selvpålagt.

Jeg forventer ikke noe annet enn at livet kommer til å gå som i en berg og dalbane nå fremover. Både fysisk og følelsesmessig. Noen dager vil tårene sitte løs, og andre dager latteren. Jeg legger ikke alt på vent i venten på en transplantasjon. Mine fremtidutsikter etterpå er alt for ustabile til det. Derimot begrenser kroppen meg hele tiden i hva jeg orker og klarer. Og alt for ofte må jeg prioritere vekk ting jeg VIRKELIG har lyst til, mot ting som må gjøres av hensyn til meg selv. Ikke fordi jeg velger det, men fordi jeg ikke får noen valg. Men ved å si prioriterer, så høres det ut som om jeg bestemmer mer enn jeg kanskje gjør.