Helgetungt.

Denne helga har det vært tungt å vente. Er ikke helt i storform. Og jeg er uhorvelig sliten. Siden torsdag har jeg hatt en veldig hodepine som sansynligvis er en kombinasjon av spente overarbeidet pustemuskler, og sikkert ikke det beste opptaket av o2. Vet at det er en infeksjon på god vei inn, men har fremdeles svært lite lyst til en tur på sykehuset nå. Det er så alt alt alt for kort tid siden sist jeg var der. Humøret blir rimlig dårlig når ingenting går bra, og man orker lite. Ikke får man i seg nok mat eller veske.

På morraen våkner jeg opp og tenker at det går nok en dag til. Når kvelden kommer sier kroppen at den ikke orker mer. Det gjør vondt å være, det gjør vondt å prøve å ikke være. Jeg gjør for mye, og jeg vet det. Men jeg orker ikke å ikke gjøre noe. Da er det bedre å lande i senga helt utmattet, og håpe på at søvnen tar meg før tankene gjør det.

Maten må tvinges ned. Smil må tvinges på plass. Holde den skarpe tungen gjemt bak tennene. Jeg vet den kan brenne og treffe sårt. Bedre å da bare være taus, eller velge trygge emner. Eller bare holde seg unna. Jeg er sint. Sint fordi jeg egentlig er lei meg. Men lei meg for hva? Jeg har jo så mye. Mye mer enn andre noen gang vil få oppleve. Ærlige samtaler som de fleste bare styrer unna. Forståelse og innsikt som er de ferreste forunt. Å virkelig få vite hvem som er ens sanne venner og som alltid er der. Selv de man ikke snakker så mye med. Å finne familie og vite at den virkelig er der. Ja også når det stormer som verst. Å få lov å være den man er, bli elsket for den man er, og elske som den man er. Til tross for dette så er jeg sint. Sint fordi verden er urettferdig. Urettferdig for så mange. Og det er så lite vi egentlig kan gjøre med det. Heldigvis finnes det mennesker som fortsetter å kjempe. For en lik verden.

Jeg kjemper min egen kamp nå. En kamp jeg ikke vet om jeg vinner. Nå har jeg kommet frem til bokseringen, men jeg vet ennå ikke om jeg får komme innenfor. Jeg håper det. Jeg trenger det. For min skyld, men også for de rundt meg. Så de igjen kan få oppleve den personen som jeg egentlig er. Uten sykdom, depresjon, redsel, sinne og frustrasjon. Den skarpe tungen lover jeg å ta med meg videre. Hva vil vel være gøy uten den? Dog har skarpheten fått ett bredere syn, og mye større oversikt. Og jeg håper den fortsetter med sin utvikling.