Mange tanker.

Det har vært utrolig mye tid til å tenke i 2009. En del av dagene har jeg ikke en gang vært i stand til å tenke pga infekjsoner. De har vært utrolig tøffe. Tøffere enn jeg kan huske noen gang. Tenkte jeg skulle dele noen av tankene sånn at jeg får lagt de opp på rett hylle. De må plasseres bort.

Det med valg av antibiotika har vært vanskelig lenge. Må nesten le. Kan ennå huske den dagen legen sa at de hadde ett antibiotika som het Meronem. Grunnen til at det kom opp var fordi jeg hadde fått mitt første resistens mønster som viste resistens mot en av de antibiotikaene jeg pleide å få. Uviten som jeg var ble jeg selvfølgelig bekymret. Og som "trøst" ble Meronem lagt opp som ett eksempel på en av de mest bredspektra antibiotikaene som fantes (bredspektra=dreper mest mulig). Dagen da Meronem så ble satt på behandlingslisten var jeg litt mindre uviten, og viste litt mer om hvordan antibiotika også kunne virke i lag.. Dog ble jeg alikvel litt bekymret over at vi hadde begynt på reserve antibiotikaen... Det er nå 4-5 år siden nå.. I vinter har det vært tøft. Infeksjoner og kurer som ikke har virket som de pleier. Allikevel er jeg i relativt god form, men tydelig redusert i forhold til hva jeg makter. Fått beskjed om å reise hjem å leve ett stille og rolig liv. Så inn og ut av sykehuset. Kurer som ikke virker. Bytte av antibiotika. Så tas Meronem også ut av behandlingen, reserve antibiotikaen.. Ny kur med nye (og gamle) antibiotikaer som virker knallbra der og da. Dessverre kjennes det ikke ut som om det varer. Og hvor lang tid vil det ta før bakteriene blir resistente mot disse også? Den ene typen er kjent for at man blir fort resistent. Skremmende. Jeg sitter å kjenner at jeg er livredd for å bli syk. Å få infeksjon med høy CRP, og lunger som puster som blåsebelger. Igjen å kjenne på følelsen av at antibiotikaen ikke virker har jeg heller ikke lyst til. Eller lange dager på sykehuset. Eller ennå verre: at jeg ikke registrerer at dagene går på sykehuset. Det har vært litt for mange av dem også.. Å bare være fornøyd med å ligge på strekk. Ikke meg, ikke meg i det hele tatt!!

Jeg er sånn som reiser til Kenya fordi jeg har lyst. Eller som blir med på en kjøretur for å være sammen med ei venninne. Ha en ridetime selv om jeg ikke orker, eller kjører langt for å treffe folk jeg aldri har møtt før. Takke ja til fjelltur på dagen, og be om "trygg"rafting fordi adrealin er gøy. Få noen til å sale opp hesten 14 dager etter ribbensbrist for en tur, eller en jentekveld med god mat. Servere for 50 gjester med vår kjære kokk, eller lære tantungen å oppdra hunden. Og dette vil jeg helst gjøre med energi og overskudd. Sånn at det bobler helt i fra magen.

Nå blir det gjort stille og rolig. Med bare en liten gnist av entusiasme. Gnisten er fra den store gleden inni meg, som ikke kommer ut..

Jeg er ikke den jeg er blitt utad. Jeg er fremdeles den jeg var. Dessverre er det ting utenfor min styrelse som setter mine begrensninger. Begrensninger jeg ikke liker, men som jeg må håndtere.