Å senke sine krav.

I dag har vi vært å sett en flott film på kino. En film jeg har gledet meg til å se på lerret da jeg har lest bøkene. Og nå kan jeg nesten ikke vente på de siste. Må de bare komme fort.

Men noe overskygger den fine turen. Trappene opp i kinosalen. Det er over ett år siden jeg har vært på kino. Og jeg kan ikke minnes at jeg sto i bunnen av de første trappene da og så på det som uoppnålig å komme opp. Ei heller kan jeg minnes at når jeg kom opp til "scene kanten" at jeg måtte ha en lengre pause for å komme meg. Heller ikke at rad 13 kjennes ut til å være bakerst i salen på toppen av alle trappene. Eller at veien inn til sete 20 virket uhorvelig lang etter alle trappene..

Filmen var utrolig god. Tror ikke jeg har vært igjennom hele følelsesregisteret på 2,5 time siden jeg så Ringenes Herre..

Men trappene var lengre.. Nests gang skal vi be om å få sitte på første rad. Det var vi begge enige om..

(Noen som gjetter hva film vi så forresten?)