Å hjelpe en familie i Afrika.

Man kan ikke bo nesten 14 dager på ett senter hvor de organiserer fjernadopsjon av barn i Meru uten å selv finne seg en familie å hjelpe. Det blir ennå mer spennende og givende når man selv kan være med å plukke ut familien i en stor bunke med søknader, og etterpå reise ut å se om forholdene er som beskrevet i søknaden. I dette tilfellet var det nok litt verre, da det ble besluttet at det ikke var nok med ett fadderbarn i denne familien. Da er det godt at mamma stilte opp og ble fadder for den yngste jenta.

Sigbjørn og jeg er blitt fadder for den lille gutten Vincent. Han er 2-3 år gammel. Mamman er blitt enke og tilsammen har hun 5 barn i alder 2-3 til 12-13. Hun er heldig, har ett lite hus og litt jord som det kan dyrkes noe på. Allikevel har hun ikke nok til å holde gang i den relativt store familien på egen hånd. Hun jobber der hun kan, men med 50% ledighet i landet, så sier det seg selv at en enke med 5 barn uten utdannelse stiller fryktelig dårlig på arbeidsmarkede. Vi vil hvertfall prøve å hjelpe sånn at dette ikke skjer med hennes barn. Nå får hun penger til å forsørge dem, samt at de kommer på skolen. Det er bra.

Når man ser sånt som dette får man lyst til å gjøre noe mer. Det er mye man kan gjøre, men det er mye man ikke bør gjøre. Disse skal tross alt fortsette sitt liv i fremtiden uten vår støtte, derfor er det viktig å sørge for at de heller får noe de kan utvikle videre. Derfor falt mitt valg på å skaffe familien en melke geit. Det vil kunne gi de masse. Den ene geita viste seg å være to. Så da ble det sånn.

Tror hun var helt stum av glede, for da vi dro ble det jaggu liv i leiren med både dansing og velsignelser. Jeg føler det var det riktige å gi sammen med en del tepper. Det er nemlig kaldt i Kenya når det regner..