mandag 8. juni 2009

Sliten og lei.

Ja det beskriver egentlig det hele ganske godt. Kuren som var ferdig fredag 29 mai fungerte ikke sånn supergodt. Kjente den dagen jeg sluttet at nedturen allerede var på gang. Siden jeg tar en del kortison under behandling med antibiotika så må den trappes ned. Mens det pågår har jeg "falsk" energi og uro i kroppen. Denne gangen brukte jeg denne energien til å gjøre ting jeg hadde lyst til. Fjelltur, riding, familiehelg mm. Infekjsonen som ble behandlet i mai, er på full fart inn igjen. Det er bare å vente på å se tid den slår ut i full blomst. Prøver å tenke positivt, holde en positiv innstilling, fortelle meg selv at dette klarer du. Og det gjør jeg. Selv om jeg blir sittende igjen kjempesliten etterpå. For sliten til å tenke, for sliten til å handle. Helt i orden for meg. Orker ikke tenke allikevel. I natt var jeg bare oppe 5 ganger for å få ut gugg. Natt til i går bare 8.. Det blir vanvittig mye søvn ut av sånt noe. Pusten er tett, og ryggen er vond. Trappa er uendelig lang og må tas i to etapper med sittepause underveis. Men det er ennå for tidlig å tenke på noe behandling. Selv om lungebetennelsen nok sitter i dypet. Bakteriene er for resistente da det kun har gått 14 dager siden avsluttet kur, det må helst gå 14 dager til. Minst. Dessuten orker jeg ikke en gang tanken på sykehus akkurat nå. Føler nesten ikke jeg har gjort noe annet enn å dra ut og inn av det i tillegg til turene mine. Og hva skal det i det hele tatt behandles med. Det jeg fikk nå fungerte jo ikke så bra. De to burkholderiaene er resistente mot forskjellige antibiotika, så det gjør behandlingen ekstra utfordrende. Tabletter er ingen alternativ, det har vi prøvd før og ikke igjen... Hvis vi trodde at det var vanskelig for ett år siden, så begynner det nå å nærme seg umulig. Også denne behandlingen som vi håpet skulle virke til over sommeren. Hvertfall 4 kurer, ikke bare 2.. Jeg håper det ikke blir en husketur uten like, men jeg er jammen meg ikke sikker. En ting å sitte å vente på en berg og dalbane som man gleder seg til, men ikke en som man ikke ønsker å være med på. Kunne ønske jeg ikke kjente kroppen min så godt. At jeg tok feil. At det ikke er en infeksjon. At verket neddi lungene bare er en illusjon. At det seige slimet med stygg farge er noe som ikke er i lungene. At ikke trappa er så veldig lang. At ikke en kjøretur sliter meg ut, eller å måtte være avhengig av at mannen stiller med mat når matlysten detter i kjelleren før berg og dalbane turen starter. Berg og dalbaneturen jeg ikke vil være med på. Også jeg som er så glad i å kjøre berg og dalbane da...

Kan noen bare komme å ta meg bort fra dette????
*grine*

5 kommentarer:

Åshild sa...

Tror jeg kjenner følelsen...

(utdrag fra bloggen Spor av Åshild)

Kjøre karusell

Har du kjørt karusell på tivoli noen gang og fått panikk på toppen og tenkt "hjeeeeelp, neeei, stooopp, jeg vil av?

Du kjenner det river i kroppen, tusen tanker farer gjennom hodet; dette skulle jeg aldri ha gjort, jeg skulle aldri ha satt meg oppi denne vogna, jeg skulle ikke ha vært her! Du holder pusten og klarmrer deg febrilsk fast i håndtaket og håper du ikke slenges ut i det store intet. Så går panikken over i resignasjon; jeg kommer ikke av, jeg må bare lukke øynene, jeg må bare la det stå til! De fleste karuseller faller aldri ned, denne karusellen kjører de hundrevis av ganger hver dag, jeg får ikke gjort noe nå uansett osv osv. Så farer du rundt og rundt og når karusellen stopper puster du lettet ut og tenker puuh, dette var jo ikke så verst likevel. Eller du tenker aldri mer, sjangler deg av vogna og spyr.

Selv har jeg kjørt karuseller flere ganger, i Køben, på Tusenfryd, i Hamburg, i Wien.
Og i livet forøvrig, i overført betydning.
Jeg har hvint av fryd og jeg har spydd. Men jeg har alltid kommet meg ned. Av. Og funnet igjen balansen på to bein og gått videre.

Med tiden har jeg likt karuseller mindre og mindre. Jeg har gått over til bamseautomater nå. Sånne glassbokser full av bamser som du kan dra opp med en klype. Det er akkurat passe spennende for en dame på 40 +. Jeg har valgt karuseller bort.

Iallefall sånne karuseller som jeg har kunnet bestemme selv om jeg vil utsette meg for.

Så har jeg kommet til et tivoli i livet mitt som jeg ikke engang har betalt inngangsbillett for å tre inn i. Jeg har ikke kjøpt lodd enda, jeg vet ikke om jeg vil vinne eller tape. Jeg kjører karusell, jeg er svimmel, jeg har lyst å rope "hjeelp, jeg vil av", men karusellen fortsetter ubønnhørlig og jeg aner ikke om jeg kommer ned med beina på jorda eller om jeg blir slengt ut i et stort intet.
Akkurat nå har jeg nok med å klarmre meg fast, holde tak, henge med. Og håpe på at selve urkraften i tilværelsen, Tyngdekraften, kommer meg til unnsetning atter en gang og drar meg tilbake til et liv i balanse. Selv om jeg fortsatt vil befinnne meg midt i et tivoli...

Åshild sa...

Og mer...

3. mars 2008
Tivolidirektør

I mitt neste liv vil jeg bli tivolidirektør. Da vil jeg selv ha råderett over karusellene. Over berg-og dalbanene. Over sukkerspinn og sure sild. Over TunderCoaster og Vikingtokt. Jeg vil selv sette Speeden opp og ned og jeg vil selv bestemme når karusellene skal stå eller gå. Jeg vil ha kontroll over hvor lenge pausene skal vare. Og jeg vil selv velge balansen mellom spenning, skrekkblandet fryd og rolig flyt. Det er det jeg vil. Bli direktør. Tivolidirektør.

VAR DET IKKE VI SOM SKULLE BLI DIREKTØRER, begge...

Klara sa...

Jeg håper det Åshild. Jeg håper det. Men akkurat nå vet jeg ikke om jeg tørr å tro på det. Ikke i dag. Kanskje neste måned. Men ikke i dag.

Åshild sa...

Desverre finnes det sånne dager. Med sånne dager er det ikke noe annet å gjøre enn å prøve å komme seg igjennom dem, time for time, og håpe håpe håpe at morgendagen er en bedre dag.

Håper for deg at morgendagen blir en bedre dag.

Åshild

Anonym sa...

Kjæreste deg, jeg skulle så gjerne ta deg vekk fra all denne jævelskapen, og gi deg en laaaang og god ferie med gode ettervirkninger. Så himla urettferdig at du, og vi, ikke kan få ferie fra det slitsomme ved kroppene våre. Stor stor klem til deg, Klara!


S