Mye terapi på en gang.

Trico bor trygt og godt ute på Epona. De er kjempeflinke med han der ute! Hadde det ikke vært for dem, så kunne jeg ikke hatt Trico lenger. Det hadde vært så vondt å måtte gi slipp på den største motivatoren som jeg har i min hverdag. Når ting står på som verst, er det turen ut i stallen som kan gi meg den lille følelsen av frihet og lykke som er så vanskelig å finne. At ett mørkebrunt ansikt med toppede ører står opp mot meg som om jeg var lyset den dagen, alltid spørrende etter noe *hostgulrøtterhost* .

De siste måndene er det ikke mange turene jeg har klart å få til ut i stallen. Men de turene jeg har ut dit er verdt så utrolig mye at det ikke kan beskrives. Det er nesten viktigere enn å spise.

Jeg har ikke turdt å tenke tanken på at når jeg får nye lunger, så kan jeg begynne å heste på ordentlig igjen. Ri på tur, ri på banen, KJØRE når jeg vil. Eller bare ha overskudd til å være med hesten uten å hele tiden måtte tenke på å ikke slite meg ut. Bare være der. Mye. Det vil ta tid før jeg finner tilbake til rideformen sånn som den var, men det kommer, bare vent. Og det vil ta tid før jeg er tilbake i stallen 100%. Men det kommer også.

Nå tørr jeg se for meg at Trico og jeg skal ut å galoppere i snøen sammen. Kjøre sammen. Ha samme aktivitets nivå. Sammen. Etterhvert.