Klara Ellegaard Dahle gikk bort den 9. januar 2011.
Hun ble raskt dårligere etter nyttårsaften, da hun fikk en ny infeksjon som det ikke lot seg behandle.

Opp å gå.

Da er jeg i full gang med å trene meg opp. Og alt skal gjøres helt på nytt da jeg har hatt sstort muskelsvinn fra tiden jeg lå med respirator. Vi begynte med å bevege armer og ben mens jeg lå i senga. I starten var det bare så utroliig tungt at jrg nesten ikke tror det selv. Så var det opp å sitte på sengekanten. I starten vsr det blytungt og vanskelig.

Men nå går det litt fortere fremover. Jeg kan stå alene og jeg kan gå en liten runde på rommet mitt. Så nå jobber vi for fullt med å få gang på at jeg kan reise meg på egenhånd, samtidig som vi jobber med å gå litt rundt. Det er kjempetungt, men jeg er utrolig motivert for all trening, Har fysioterapi 3 ganger til dagen, ogsså har jeg en økt med sykepleiere på kvelden.

Så må jeg bare si tusen takk for alle hilsner og gode tanker fra dere lesere.

Hei igjen.

JA jeg har fått nye lunger. I etterkant fikk jeg en meget alvorlig infeksjon, og jeg har ligget på respirator i nesten 6 uker. Nå har jeg endelig blitt ferdig med den. Litt etter litt må jeg trene kroppen opp, den har mistet mye av musklaturen. Tusen takk for alle gode tanker og ord. Kommer sterkere tilbake i bloggen når jeg får mer overskudd.

Blir borte en stund tenker jeg.

Ligger med kraftig infeksjon på sykehus. Satser på å komme sterkere tilbake.

Klara

Vil jeg bli tredve?

Nå har jeg stått på venteliste i ni månder. Det er fem månder til jeg har bursdag og fyller tredve. Å fylle tredve vil være utrolig stort for meg siden jeg de siste årene har fått høre hvor agressiv denne bakterien min er, og at jeg ikke kunne vite tid den ville begynne å slå hardere ut på lungene mine. Nå kan vi ganske sikkert si at den har hamret og banket godt på lungene mine de siste to årene. Nedgangen startet relativt forsiktig, for så å bare rase utfor fortere og fortere. Det har vært flere ganger i høst at ting har vært veldig veldig usikkert, og ikke man har vist hvilken vei det ville bære.

Nå sitter jeg stort sett hjemme i sofaen. Å forflytte meg gjør at jeg får veldig høy puls, og oksygen metningen raser nedover. Selv innenfor mine egne fire vegger. Når man er så sliten blir det plass til alle de tankene man helst ikke bør tenke. De kan overskygge selv den beste underholdning, og ofte må de bare få lov til å sies høyt. Fremtiden er utrolig usikker. Ja bare på dag til dag basis er det vanskelig å vite hva som er det rette. Viktigere enn noen gang tidligere gjelds det å komme en forverring av infeksjonen i forkant. En infeksjon vil være skummel i forhold til transplantasjon og livet mitt. Litt mer resistent mot antibiotika nå, og infeksjonen vil ta helt over.

Og hva så med etter transplantasjonen. Da skal jeg mest sansynlig også gjennom en infeksjon til. En infeksjon hvor det egentlig er litt enten eller. Og skal jeg tro prognosene, ja da er ikke de gode. Tidligere var det veldig lett å legge det vekk. Men jo nærmere jeg kommer en eller annen kant, jo mer tenker jeg på det. Uansett har det egentlig ikke noe å si. For uten nye lunger MÅ jeg kjempe kamper mot infeksjoner frem til kroppen ikke klarer mer og medisiner ikke virker.

Heldigvis får jeg god hjelp til å sette ord på tankene av psykologen jeg har kontakt med. Nå som jeg er hjemme har vi ukentlig telefonkontakt. Samtidig som jeg står fritt til å ringe akkurat når jeg måtte trenge det. Hun hjelper meg med å forklare hvorfor tankegangen er naturlig, og hvorfor man ikke klarer å styre de vekk. Ting jeg har hørt og lært før, men som nå trengs å repeteres innimellom. Det er en ting å forstå det som skjer fysisk med kroppen, men det skjer utrolig mye psykisk også med kroppen i en sånn situasjon. Noen ganger kjennes det ut som om tankegangen ikke helt henger med den syke kroppen, andre ganger ligger den langt forran.

I dag har vært en sånn tenke dag. Tankene hopper fra helt egoistiske, til hvordan det vil påvirke mine nærmeste. Ingen kjenner fremtiden. På både godt og vondt. Uansett har dagen i dag ført meg ennå en dag videre mot det ene eller det andre.

Lagt ut to innlegg fra sykehus oppholdet. De finnes på dato 4. oktober og 30. september. :)

Sentimental.

Denne ble sunget under vårt bryllup av ei av mine fantastiske søstre. Aldri har det vært mer sant. Jeg hedrer aldri mannen min nok i denne bloggen. Men at han er den som holder meg på bena nå er det ingen tvil om. Min grunnstøtte. Min klippe. Min trøst. Min fremtid. Aldri har forholdet vært sterkere. Og aldri har ting vært mer usikkert.

Ei uke hjemme!!

Som dere ser går det over all forventning her på hjemmebane. Og jeg håper det fortsetter en stund til. Kjenner at jeg sliter med de daglige tingene og at det har blitt tyngre i løpet av helgen. Verst av alt er uansett disse smertene som fortsetter å sitte "i" lungene. Nå begynner de også å øke på, noe som aldri er en god greie. Allikevel ser jeg for meg at jeg kan være hjemme ei uke til. Hele tiden en dag til. :)