mandag 31. mai 2010

Inne dag.

Reiste som planlagt tilbake til sykehuset i går kveld. Deilig å være hjemme i helga, men slitsomt å administrere alle medisinene når jeg er så sliten. Har blitt tettere i lungene i løpet av helgen, men samtidig er jeg rimlig oppegående. Har vel tilpasset meg at funksjonsnivået er lavere nå. Fremdeles overrasker det meg hvordan jeg klarer å tilpasse meg situasjonen. *ler*.

Blodprøver i dag var veldig fine. Ingen infeksjonstegn overhodet. Siden det blir tungere å puste er det liten tvil om at det er burkholderiaen som gror litt godt nedi dypet. Da reagerer ikke imunsystemet noe særlig før det plutselig sier pang. Så er bare spørsmålet om det går ann å unngå det panget. Tror det vurderes frem og tilbake om de skal gjøre en broncoskopi for å fjerne seigt slim, men tror ikke helt de blir enige med seg selv. Jeg har overlatt hele avgjørelsen til legene, så det kjennes greit ut.

Jeg vet ikke om bloggen speiler at jeg har hatt en bedre periode som har gitt meg mentalt overskudd og pågangsmot. Og ikke minst mye bedre humør. For første gang på en stund klarte jeg å være sosial med noe annet enn familie i helgen. Deilig.

Nå er jeg igjen klar til å møte motgang hvis den komme. Men allerhelst ønsker jeg gode, rolige dager veldig velkommen.

søndag 30. mai 2010

Natt innlegg.

Birro ligger på ryggen og snorker ved siden av meg. At så liten hund kan lage så mye lyd er heeelt utrolig. Selv har jeg sett Tyskland vinne Grand Prix (jada, det heter noe annet) selv om jeg synes Romania og Danmark var bedre (pluss en rekke flere).

Har vært en god dag i heimen og egentlig så gleder jeg meg til hode treffer puta. Samtidig lider jeg jo av den velkjente lakenskrekken, så det er derfor jeg sitter her å skriver intetsigende ting.

Den siste uka har jeg vært veldig rolig og god i humøret. Bortsett fra når det ikke er godt da ;). Har tenkt at det ville passe veldig fint å få en telefon nå, for nå er alt så greit og jeg kan klare å håndtere alt sammen på en rolig måte. Uten å tenke på om det ene og andre.

Samtidig tror jeg nok at det stabile humøret kommer av Lyricaen. Nå har svimmelheten og vippe funksjonen avtatt, så da er det lett å glemme påvirkningen den gir. Da er det greit å vite at effekten går inn for fullt først etter en stund man har stått på medisinen, og det er ca en uke siden jeg satte opp dosen til max. Heldigvis har den sin virkning mot de nevropatiske smertene. Og innimellom får jeg ett "stikk" som forteller meg hvordan det hadde vært (og var) uten disse pillene.

Tenker litt på dette med de nevropatiske smertene i forhold til etter transplantasjonen. Jeg vet jo at jeg vil bli satt på en heftig antibiotikakur rett etter transplantasjonen. Akkurat nå vil det tilsi at jeg hvertfall skal få Bactrim og Meronem. Meronem er da den jeg får nevropatiske smerter av. Hva om de ikke husker at jeg reagerer sånn på den, og hva om Lyricaen ikke blir gitt? Hva om jeg blir så "borte" at jeg ikke selv husker på dette? Tror jeg må ha en back up plan på dette.
Nå er det ikke de nevropatiske smertene som blir første prioritering (det blir å holde meg i live) men vi må gjøre alt som kan gjøre ting lettere etterpå.

Håper og tror at transplantasjonen vil komme i tide. At telefonen til meg er rett rundt hjørnet. Jeg er veldig klar for det nå. De gode dagene er det såvidt noen igjen av. Og selv om jeg ser frem mot sommeren, så vil det bli helsvart å gå en ny vinter i møte. Ja selv høsten vil bli en utfordring i seg selv. Prøver å ikke tenke på høsten nå som gress og blader stadig blir grønnere, men noen ganger er det svært vanskelig. 2011 er vanskelig å se for seg uten nye lunger i 2010. Men det er utrolig hva man får til hvis man vil.

Jeg er veldig klar for å få min utvei nå. Har vel vært det en god stund nå tenker jeg. Mens det ennå går.

lørdag 29. mai 2010

Drypp drypp drypp.

Riktig nok ovenfra, men heldigvis ikke fra himmelen. Alt går som det pleier. Ikke dårligere, ikke bedre. Lite overskudd, men sover godt om natten.


fredag 28. mai 2010

Min egen herre for ett par dager.

Eeeegentlig ligger jeg inne på sykehuset om dagen. Får kur og blir stadig tettere i lungene. Allikevel er formen såpass at jeg ikke har noe lyst til å være der, samtidig som jeg egentlig ikke har krefter til å være hjemme. Men jeg er jo ikke alene hjemme. Jeg har jo god hjelp av både den ene og andre. Derfor planla jeg sånn halveis i smug at to netter kunne klares hjemme i egen seng.
JIPPI!
Medisiner er pakket i greie porsjonsposer, så det er bare å åpne opp og sette i gang på egenhånd. Det går for den korte tiden. Blir jeg for svak i hendene, så får jeg vel låne noen andre hender. Blir jeg dårligere, så er sykehuset bare en kjøretur unna. Ikke no problem.

Det er jo Grand Prix helg (vet at det heter noe annet, men det er ikke noe gøy). Og da skal man jo selvfølgelig på Grad Prix fest!!! Fondu og godt selskap er et must. Allsang av sanger vi ikke kan er vi allerede godt trente på. :)

*gjesp*

Det er ingen tvil om at jeg har gjort alt for mye de siste dagene. Gøy har det også vært, så ingen kan komme å si at jeg ikke burde. Oppstart av kur og behandling har gått over all forventning. Trodde egentlig jeg skulle bli tett i lungene med en gang, men det tettet seg ikke til før i går kveld. I dag har jeg vært merkbart mer sliten og tungpusten. Dog hadde jeg lagt planer som om formen skulle være som de andre dagene *kræsjbombang* *ler*..

Så nå sitter jeg her på rom 176 og vet at jeg ikke vil få sove på grunn av smerter. Vurderer så hvor vondt jeg skal ha før jeg skal drepe smertene, eller heller satse på å sove smertene i senk (noe som krever at man sovener). Foreløpig er det tven som står for underholdningen, og litt titting på facebook og andre intresange og uintresange nettsteder.

Humøret er kjempebra. Fantastisk deilig å kjenne at jeg lever litt. Ikke bare en sånn klump som går fra den ene sykesengen til den andre. Vet godt at det ikke er for mange dagene av gangen, så jeg bruker dem vist. Tror jeg.

Nå skal jeg legge ned sengeryggen og prøve å la Ole Lukkøye få spre litt drømmepulver over meg. Og da ønsker jeg meg gode drømmer om hester og hestesport. Og skal det være noen som snakker i drømmene mine så må de gjerne ha sørstats dialekt.

onsdag 26. mai 2010

Også er det plutselig som dette.

Ville egentlig ha en annen låt av denne artisten, men fant den ikke. Takk til storebror som fikk meg til å øyne denne artisten. Konsert står på to do listen. :)

På den ene siden har jeg det litt sånn.

God dag!

Denne tirsdagen har bare vært en god dag (ja nå er det vel strengt tatt onsdag nå da) :-p
Dagen har stort sett gått med til å lese en god bok, samt litt tv titting. Stille og rolig med andre ord. Fysioterapien gikk sånn tålig bra, og jeg pustet bedre etterpå.

På kvelden ble jeg med Katrine i stallen. Da formen er sånn passe ok tenkte jeg det ville være godt for kroppen (og sjelen) å bli fraktet rundt på Trico. Det var helt fantastisk. Tidligere har det nesten vært en stor sorg å sette seg opp å ikke kunne gjøre det jeg egentlig kan. Men i dag kom energien til meg (via kortison *fnis*) sånn at jeg klarte å gjøre litt mer enn å bare sitte på. Det gikk for det meste i rolig skritt, men jammen fikk jeg ikke prøvd trav og galopp også. Moro moro.

Sånne dager må man huske og verne om. Pleie de og gjøre de store. På den måten har man noe å ta frem når energien går nedover. :)

mandag 24. mai 2010

Grublerier.

Så sitter jeg her igjen. På rom 176. Det har vært utrolig mange tanker som har blitt tenkt i alle de timene jeg har tilbragt her. Hvorfor vil jeg alltid ligger på rom 176? Fordi her er det utsikt over friområde med gress og skog. Går jeg hen til vinduet kan jeg også se en liten dam. Det er mye fugler utenfor. Som kvitrer blidt. Å se skogen roer meg ned. Og minner om gode turer fra tidligere.

Her har det vært nedturer og oppturer. Kanskje flere nedturer enn oppturer, men så er man flinkere til å ta vare på oppturene, så det er di som vinner.

Akkurat nå er jeg mer likeglad. Tenker ikke de helt vonde tankene, men heller ikke de helt gode. De er jevnet litt ut. Medisinene gjør meg veldig sliten og uten kortison kjenner jeg det ekstra godt. Det er deilig å bare kunne overlate alt til alle andre. Bare være pasient. Prøver å få til en tur ut av sykehuset hver dag. Det er veldig lurt for både kropp og sjel.

lørdag 22. mai 2010

Var vist egentlig aldri av.

Fikk klar beskjed om at jeg var av ventlista i går. Men i dag kom kontra beskjeden: Jeg hadde aldri vært av listen, de ville bare holde ekstra oppsyn med meg på grunn av det lille fillesåret som gjorde benet til en tømmerstokk. Så det var jo gode nyheter fra den kanten. Ikke moro å være av listen når man er så avhengig av å få disse lungene.

Formen er laber, og CRP har gått opp. Som forventet. Har blitt tettere og tyngre i pusten, men metningen holder seg ok. Har litt høy puls da, så hjertet kompenserer nok en god del. Helligdager og forverring av infeksjon er ikke det jeg liker best. Heldigvis er det lungeleger på jobb alle helligdagene, så skulle det bli nødvendig så kan de gå ned å fjerne graps fra lungene med en gang.

Har holdt sengen i dag, men i morgen så håper jeg å kunne dra ut en tur. Bare bittelitt utenfor disse veggene gjør utrolig forskjell. :)

Ha en god Pinse aften.

fredag 21. mai 2010

Midlertidig av ventelisten.

*sukk*

Føler meg egentlig ganske ok i formen altså. Så ikke noe å ta helt på vei for. Dessverre har jeg fått ett bittelite sår nede på ankelen som det har gått infeksjon i. Hoven, rød og varm fra lilletåa og opp til ankelen. Ikke bra. Har prøvd dette før, og da tok det dessverre alt for lang tid å få skikk på det. Men nå er det uansett full rulle med antibiotika siden lungene heller ikke er helt gode. Det er tegnet blå streker rundt hevelse og rødheten, så blir det å se dag for dag hvordan det utvikler seg. Sansynligvis er det gule staflykokker som har satt seg, men det er tatt en prøve for å være helt sikre. Så blir det å passe på CRP og feber de neste dagene.

Trodde egentlig jeg skulle reagere noe veldig når jeg fikk beskjed om at jeg var tatt av lista (fikk en liten advarsel da legen så såret), men jeg kjenner meg helt avslappet til det hele. Grunnen til det er nok mye at jeg får Lyrica, som skal virke mot de nevropatiske smertene. Bivirkningen er også at de virker inn på psyken. Blir så rolig og avslappet *ler*. Vanligvis får jeg også kortison for å dempe bivirkninger fra medisinene. På grunn av såret så kan jeg ikke få det nå, så det kan jo bli spennende å se hvordan det går. Vet jo at kortisonen har hjulpet meg masse når formen er som dette.

Humøret er bra. Motet er på plass. Og det var ikke så tungt å gå inn gangen på sykehuset som det har vært i vinter. Tror det er fordi jeg har hatt mange gode dager hjemme. Fått påfyll av både det ene og andre som trengs i en sånn situasjon. Godt å kjenne. :)

torsdag 20. mai 2010

Torden og brak.

Jeg ser rett inn i en svart sky. Ute har det begynt å buldre. Egentlig er det ganske så hyggelig. Formen snudde fort i går. Fra å være stabilt dårlig, til å bli verre. Så da blir det sykehus fra i morgen. Kjente i går at det ikke var noen vei utenom, men usikker på om jeg kunne klare meg hjemme til over helgen. I dag var det ingen tvil om at det ville være lite lurt. Slimet i lungene kommer ikke lenger ut av seg selv (eller med den hjelpen jeg kan gi), så i løpet av neste uke må de nok ned å fjerne det manuelt. Noen dager i forkant med hestekur av antibiotika er nok veldig lurt.

Det er ikke så mye å spille på nå. Dosen med Bactrim er øket til max i forhold til hva nyrene mine kan klare. En større økning av den vil bare skje hvis det er absolutt nødvendig. Meronem tåler jeg like dårlig som vanlig, men har startet opp med forebyggende behandling mot de nevropatiske smertene. Dessverre er det nå sånn at bakteriene i lungene er veldig resistente mot denne kombinasjone, og alle andre kombinasjoner også.. Det er litt ekkelt. Men foreløpig klarer de alikevel å slå ned infekjsonen noe, sånn at det ikke blir krise med blodforgifting og den type ting.

19 dager fikk jeg hjemme nå. Klarte ikke tre ukers merket jeg hadde sett meg. Hadde det ikke vært helg og pinse, så kan det hende jeg kunne klart meg hjemme ett par dager til. Samtidig er formen akkurat nå såpass god at kanskje kanskje jeg kan ta med meg medisinene hjem i neste uke. Ja hvis alt bare går på skinner over helga, og bronkoskopien ikke gir ekstra utfordringer som sist.

Nå skal jeg en tur til byen og en bokhandel. Det er en tre fire bøker som står på leselista som må kjøpes inn. Og siden jeg har minst 14 dager som blir en påkjenning å komme gjennom, så gir jeg meg selv lov til å kjøpe akkurat de bøkene jeg har lyst på! Så det så.

Nå begynner det snart å regne, og lyn har fart over himmelen minst en gang.

onsdag 19. mai 2010

Vil ikke!

Vil ikke, kan ikke, må ikke, får ikke, bør ikke, har ikke?

Det er så mange ting jeg ikke kan gjøre. Alt for mange. Og den ene tingen jeg virkelig ikke vil, den vet jeg at kommer før eller siden. Jeg vil IKKE ha infeksjon. Jeg vil IKKE inn på sykehuset.

Men når det skjer (om dessverre ikke så alt for lenge) så skal jeg smile til pleierene og legen. Jeg skal le av komedier og vitser. Og jeg vet at det bare er for fjorten dager. Kanskje.

mandag 17. mai 2010

Gratulerer med dagen Norge.

17. mai innledes alltid med rånere som gjør som best de kan med å holde innbyggerene i Finsland våkne lengst mulig fra 16. mai. Jeg tror det ble stille sånn rundt 06.30 til morraen i dag. Så når flagget er heiset er det bare å krype tilbake til sengs for noen timer til :D. I år har de ikke kjørt og kjørt og kjørt og kjørt i mange kvelder/netter før denne natta, så da skal ikke jeg bli irritert over den moroa de har natt til 17. så lenge de oppfører seg nogenlunde fornuftig.

I ettermiddag blir det middag på bysiden. Så vurderer jeg fremdeles sterkt om jeg klarer å ta med meg rullestolen inn til byen for å se på borgertoget. Det sitter langt langt inne å gjøre det, men jeg innser at det nok er eneste måte å få oppleve 17. mai tog live. Vi får se hvor tøff jeg er når det kommer til ett stykke. :)

Gratulerer med dagen Norge. Vi er priviligerte som bor i ett så fantastisk land!!!

fredag 14. mai 2010

Fordeling av krefter.

Stort sett går dagene sin gang uten den helt store spenningen. Telefonen sluttet å virke her noen dager (det ga jo forsåvidt litt spenning), men så startet den seg opp helt på egenhånd igjen. Tror kanskje jeg har lest litt for mye Harry Potter, for det hele virket veldig magiskt og mystisk for meg *klø seg i hodet*. Planen akkurat nå er å holde meg såpass på bena at jeg kan ta ting stille og rolig hjemme så lenge som mulig. Ikke noe action eller annet som kan "velte lasset".

Så er det sånne ting innimellom som gjør dagene veldig trivelige å spare. Familie på besøk. Passe på at veldig god venninne blir riktig gift. Trene hunder mentalt. Gjøre hundene 17. mai klare (er planen for i morgen, de trenger å bade!). Være sammen med min bedre halvdel. Og andre ting som man tar som en selvfølge ellers.

Det er til tider fremdeles vanskelig å balansere hvor mye jeg kan klare. Egentlig har jeg landet på at det er lite som går, også får man glede seg hvis det blir mer enn det. Da blir det mindre skuffelser når man må innse at grensen kanskje allerede er gått over lenge før det burde skje. I tillegg har jeg senket mine egne forventninger til meg selv betraktelig, og har nok tatt andre med meg i dragsuget. Da blir jeg ekstra glad når de gleder seg over ett overskudd som ikke var forutsett.

For en uke siden synes jeg alt bare var svart og trist. Og sist kneik virket utrolig uoverkommelig. Akkurat nå kjennes det ut som det har lettet litt, og jeg får krefter tilført for å klare neste kneik. Egentlig er det godt jeg er ett sånt skippertak menneske, for utfordringene mine kommer veldig i bølger nå. Hvertfall så lenge jeg får tid til å hente meg litt inn igjen.

Gjenoppdag de enkle gledene du hadde det for travelt til å legge merke til tidligere. Og ta de med deg inn i hverdagen.

torsdag 13. mai 2010

Hundene mine "på jobb".

De er da ikke Dachser bare for moro (selv om det er moro det også). I løpet av denne månden skal den eldste gå sporprøve. Den yngste er ikke helt gammel nok, så han trener bare iherdig til sen sommeren. Han yngste har stemmebåndene i orden, så det blir nok brukende drev hund av han håper vi. Jeg tror faktisk jeg må til å ta jakt prøven når jeg blir i bedre form igjen...

Her er det Birro som er i full gang:
(selen er alt byttet ut, vet jo hvordan det er med mannfolk å handle utstyr på egenhånd)
Belønningen er ikke Birro særlig inntresert i. Den er bare sånn passe spennenden å gnage på. Sporgåingen er moro nok i seg selv. Nøye sporgående liten fyr.


Turbo har skjønt hva som ligger i enden, og for han er det ingenting som er så fantastisk som en rådyrfot. Her står han parat til å starte ut, og han lever godt opp til navnet sitt. Tror han går sporet litt hastig, og å vise han starten har ingen hensikt. Hakketid.


Selv om de ikke er brødre på ordentlig, så er det utrolig morsomt at de er så like i fargene. At den yngste hunden veier over dobbelt så mye som den elste i en alder av 6 månder er det mange som klør seg i hodet av... Den minste der må da være valp??? *ler*


Det ble kvelds-sol. :)

Det er vakkert lys ute. Skyene gjør at sola gir en vakker glød over himmelen. Og nå som sola skinner ned på verandaen må jeg ta med meg teppe ut å bare kjenne sola i ansiktet.

Å se i taket.

Våkner om morgenen og kunne ønske at jeg hadde fått sovet litt lengre. Det blir for lite søvn. Må opp flere ganger i løpet av natten for å hoste. Det ødelegger nattesøvnen mye. Sover kanskje 2-3 timer i strekk hvis jeg er heldig.

I dag var det meldt utrolig fint vær her. Jeg så frem til noen timer i sola. Dessverre har sola gjemt seg godt i dag, og det ser ikke ut til at den vil trenge igjennom med det første.

tirsdag 11. mai 2010

Synge hund.

Birro er en hund med mye lyd i. Fra andre hører vi at noen drevhunder er det mye lyd i hele tiden, andre er mer av den stille typen. Så lenge vi er i nærheten klarer vi å kontrollere lydnivået på hunden. Men noen ganger må jeg innrømme at det er både sjarmerende og søtt.

Det er ett stykke som jeg spiller på pianoet som betyr mer enn de andre. Noe Birro tydligvis har oppdaget. For når jeg alene sitter å spiller dette kommer han hen og sitter oppå (!) pedalfoten min å "synger" med. Mykt og forsiktig og i takt med det jeg spiller. Spiller jeg høyere så "synger" han høyere. Og blir jeg for hardhendt, ja da høres det godt i strupen på hunden.

Nå har han også funnet ut at Rolf Løvlands musikk også går ann å ule til. Nocturne er blandt annet fin med sang til... Disse lydene er helt ok. Så lenge de er myke og varme i målet... Når det går over i wowowowooooooOOOOO, da er det slutt!

Turbo bare legger hode på labbene og synes vi er rare. Ja for man må jo ule med. ;)

Pakket inn i gråpapir.

Det er sånn det kjennes ut når jeg ikke kan klare å være den jeg egentlig er. Innimellom kommer det en sløyfe på, litt glitter, eller noen fine ord. Og den jeg egentlig er får skinne igjennom gråpapiret.

søndag 9. mai 2010

Katie Melua - The Flood

Bare åpningen på denne sangen fikk meg til å ville ha mer og mer. Katie Melua har lenge vært en stor favoritt. Og hun har ikke blitt noen mindre favoritt nå. Dramatisk musikk video. :)

lørdag 8. mai 2010

Holde dagene gående.

Har hatt, og fremdeles har, ei tøff uke. Tror ikke det går over av seg selv. Eller det vet jeg jo at det ikke gjør. Fra å ha noen fantastiske dager sist helg hvor jeg faktisk klarte å være med ut litt og den type ting, er jeg nå mer eller mindre bundet til sofa, kjøkken, seng og veranda. På trass og vilje har jeg dratt meg selv (eller andre dratt) til frisøren og en kort kort tur til Trico i løpet av uka. Og det er egentlig det.
Hadde egentlig en plan om å ha en ting å gjøre i løpet av dagen hver dag. Men hva gjør man når man ikke en gang har krefter til det? I går var første dagen på to døgn jeg egentlig klarte å få i meg noe mat. Kan smøre maten, men så stopper det der. Orker ikke tanken på å spise eller noe. Vann er det som sklir lettest ned, ja selv sjokolademelk må tvinges ned nå.

Hva gjør man så når ting er som dette? Tja si det. Man håper. Også håper man litt til. Så innser man at infeksjonen er såpass nærme at sykehuset snart er eneste mulighet, men der vil man ikke. Så vurderer man da om hvor grensen går for tid sykehus besøk er en absolutt nødvendighet, og om man kan presse den grensen litt til. Forhører seg så med dem som er rundt om hvordan de ser situasjonen fordi man ikke lenger stoler helt på sin egen vurdering.

Så hører man på musikk, spiller musikk, prøver å la hunder underholde i stedenfor å slite ut, ser film, tenke mange tanker, drømme, drømme litt til, ønskedrømme. Også håper man. Også håper man at den telefonen som er så veldig viktig ringer før neste runde med infeksjoner braker løs. Noen øyeblikk så håper man så mye at man ikke klarer å ta telefonen fra kjente fordi skuffelsen er så stor når det er "feil" nr. Andre ganger ligger håpet lengre bak og en telefonsamtale fra omverden gjør dagen lysere.

Når man er så sliten så blir man veldig lett destruktiv i tankeganger. Håpet begynner å gråne i stedenfor å være lysegrønt. Man føler seg som en belastning. For de nære og de som ikke er så nære. Ja selv for de som har betalt for å være rundt. Det er ingen god følelse. Og den er helt feil. Men hva hjelper det når følelsen er der? Den er like reell og ekte selv om jeg vet at det ikke er riktig. Så må man fortelle seg selv gjentatte ganger at man betyr noe som menneske og som enkelt individ. For alle trenger den bekreftelsen på en eller annen måte. Når man da ikke klarer å skaffe seg den bekreftelsen gjennom å lykkes i jobb eller bare det å leve, ja da krever det ekstra mye for å finne innsikten til å se sin egen verdi. For alle har sin egen verdi, og ingen av oss har rett til å ta den fra andre.

Jeg har lært masse av dette som jeg går gjennom nå. Akkurat nå kjennes det ut som om det meste bare gjør vondt. Men ved å kjenne det vonde får man også større evne til å kjenne og finne det gode. Mange ganger har jeg møtt meg selv i døra. Flere ganger har jeg ikke hatt valget med å velge letteste vei. Den tyngste veien har ofte vært den eneste. Men ofte er den tyngste veien den fineste av alle. Etterpå.

Jeg gleder meg til den dagen dere leser innlegget "Etterpå". Som sikkert får en helt annen betydning enn det etterpå har for meg nå.

Så selv om den tyngste veien er den mest slitsomme, så skal jeg prøve å stoppe opp å få med utsiktspunktene som er langs stien. Også nå som det ikke er så mange av dem.

onsdag 5. mai 2010

Matlyst.

Driver å leser søndagens innlegg omigjen og omigjen. Kan nesten ikke fatte at lørdagen og søndagen kan være de samme hverdagene som jeg har hatt i går og i dag. Med mandagen som fall dag. Snupunktene kommer så fort og så uventet. Selv om de langt ifra burde være uventet nå.

Ta deg sammen jente, det er en grunn til at du står på den listen du står på. Det er en grunn til at flesteparten av dagene i 2010 er tilbragt på sykehus. Det er en sannhet at det gjenstår flere dager der før det blir bedre.

Det tærer på nå. Virkelig. Prøver å ta meg sammen bare for å få gjort noe, men det går ikke. Mandag fikk jeg så virkelig kjenne på kroppen hva som skjer hvis jeg gjør for mye. Så alt alt for mye. Hvordan kunne jeg innbille meg at jeg kunne klare å gå rett over 500 meters skogstur på søndag? Selv om jeg der og da følte meg som verdensmester. Min prestasjon var sansynligvis større bragd enn mang en annen ting som er gjort dette året. Men dette slo uansett ann som årets dummeste ting å finne på.

Nå er matlysten helt borte. Egentlig har jeg en hel del som står på behandlingsprogrammet som bør gjøres. Men hvordan finne overskudd til det når det ikke en gang er overskudd til få i meg mat? Det er for meg et mysterie. Ett jeg sikkert burde prøve å finne ut av. En eller annen dag etter i morgen eller så.

Vond sirkel. Vond vond sirkel.

tirsdag 4. mai 2010

Bølgedaler.

Store slitsomme bølgedaler. Jeg savner det rolige jevne. Da ting kunne planlegges og hverdag var hverdag. Kanskje vil de jevne dagene komme tilbake en gang. Men nå må jeg bare overleve disse store bølgedalene. Både på topp, og når jeg kjenner det går utfor. Det er ikke lenger så langt mellom topp og bund. Men fallet kjennes stadig tøffere ut.

søndag 2. mai 2010

Det er så godt å leve!!

Overskuddsdag!!!! JIPPI!!!

Formiddagen har jeg brukt ute i hagen sammen med familien. Godt plassert i en stol med utkikk på arbeidsmannen og de to pøblene som er overlykkelige over at vi alle er sammen igjen. Turbo får seg noen skikkelig kick og bare løper rundt som en villmann. Birro er litt mer godmodig anlangt, og henger bare på en runde innimellom. Dessuten er det ikke noe gøy å løpe etter "storebror" når man ikke klarer å holde følge. De er bare til å le av.

Hjemme i hagen sammen med familien tenker du? Ligger ikke du på sykehus?
Vel, i går var formen også veldig god. Så i løpet av dagen bestemte jeg meg for at nok var nok. Etter litt om og men, og en lege som måtte ringe min lege, fikk jeg klarsignal på å reise hjem. Bort med antibiotika og nedtrapping av alt annet er begynt. Legen min vet hvor viktig det er å ta vare på de dagene som kan være gode. Hvor formen er sånn at sykehus ikke er nødvendig. Jeg ligger der strengt tatt allerede masse nok fra før av. I år har jeg vel nesten allerede passert samme anntall liggedøgn som i fjor (det var over 100)..

Nå har jeg en selvpåtvunget innepause med en varm kopp kakao og oppdaterer meg på post, mail og annet som har hopet seg opp den siste uken. For grunnen til manglende innlegg har rett og slett vært at jeg har vært i elendig form og litt til.

Nå skal jeg smøre lunsj å ta med ut til arbeidsmannen min. :) Hagen blir bare veldig fin etterhvert. For en uteplass vi egentlig har!!!

lørdag 1. mai 2010

Spøkelses tv.

Det er kommet nytt skummelt tv på rom 177. Først så fikk jeg ikke slått det på.. Fant fort ut at stikk kontakten ikke var i.. Hmm, merkelig. Den ligger kinkig til under ett bord, så det er da ingen som drar ut stikk kontaken på et tv på sykehus!!?? Inn med den, og gripe nærmeste fjernkontroll for å finne riktig kanaler. Det går stårlende i flere timer. Fjernkontrollen er som fjernkontroller flest som har drukket for mye sprit; trææææge og gjerne uvirksomme på knapper som volum kontroll.. Men lyd av virker veldig godt. Bra, det kan brukes når telefonen ringer, eller sykepleier kommer inn.. Plutselig slår lyden seg på. HØYT! Pussig, var da sikker på at jeg ikke var borti fjernkontrollen. Fjernkontrollen hører selvfølgelig ikke til tven, de gjør sjeldent det på ett sykehus har jeg lært. Slår av lyden igjen siden jeg skrev innlegget under dette da, i tillegg var jeg koblet fast til veggen uten å kunne gå henn til tven til å skru ned lyden manuelt. Legger fjernkontrollen sånn at jeg ikke kan komme borti den uten å vite det..

Så skal jeg se Senkveld på TV2. Begynner bra, men pluselig ser jeg på NRK. Tilbake på TV2, så til NRK3. Litt småirritert tar jeg tilbake til TV2. Tvekampen mellom Harald og Thomas skal til, og det er hysterisk morsomt. Tven går stadig tilbake til NRK. Og jeg skifter like fort tilbake på TV2. Ivrig etter å løse gåten kommer jeg pluselig på noe. Aha, fjernkontrollen til mitt tv har på en eller annen måte havnet på rommet som ligger vegg i vegg med mitt, og tven der henger sikkert på samme sted som denne.. Også ligger det en der og vil se NRK, også har jeg den sin fjernkontroll og bytter til TV2. Logiskt? Ikke sant.. Godt fornøyd forteller jeg dette til sykepleier som er på kveldsvakt.. Problemet løst?

Nattevakt kommer på, og kobler meg fra AB. Tven bytter kanaler og lyder med jevne mellomrom, og jeg ytrer at jeg håper naboen snart skal legge seg og slutte med den kanalbyttingen.. Sykepleieren ser på meg.. Jeg forteller hva jeg så glimrende har kommet frem til og sykepleieren ler forsiktig.. Ehhh.. Det ligger ingen på rommet ved siden av akkurat nå.. Det er tomt. Helt tomt.
HVA? Hele forklaringen min gikk opp i røyk.
Videre kan hun fortelle at forrige person på rom 177 ba om å bli flyttet fordi tven levet sitt eget liv. Slo seg av og på om natten, byttet kanaler osv. Da skjønner jeg at stikk kontakten var tatt ut...

Men... Uæææ.. Jeg har spøkelses tv på rommet mitt. Som aller helst vil se på NRK!!!! Det er det mest skremmende av det hele..