søndag 31. mai 2009

En flott helg.

Noen ganger må man bare ta ting på sparket og gjøre det man har mest lyst til der og da. Denne helgen var det mange valg. Hyttetur med mannen, stort stevne på Epona eller det jeg valgte.

Nemlig en bursdagstreffetur til Dagali (nesten i Geilo). Der sto det masse ting på planen. Utrolig hyggelige mennesker og med mer action enn jeg noen sinne har gjort på en dag tror jeg. Lørdagen var virkelig en dag med masse moro aktiviteter som bare rullet fra den ene tingen til den andre. Startet opp med en fantastisk frokost (den adopteres altså), videre ned på flyplassen for å kjøre en sånn drifting bil (kjøre fort mest mulig sidelengs, film kommer) videre opp på en trygg hesterygg for vandre tur i fjellet, passasjer på rafting båt, god mat og avslutte kvelden/natten i badestamp. Kan det bli bedre???

Nå er jeg litt mer enn litt sliten. Men får god forpleining på hytta som jeg kjørte innom på veien hjem for å korte turen noe.

Sånne avbrekk gir utrolig mye på mange måter. Minner å hente frem ved behov. Bli kjent med flere mennesker. Og ikke minst opplevelser.

Tusen takk for en fantastisk helg dere!!!

torsdag 28. mai 2009

Terapihesten Trico.

Den siste uka har jeg priortert Trico forran alt. Fordi jeg trenger treningen han gir meg. Fordi jeg trenger motet han gir meg. Fordi jeg trenger trøsten han gir meg. Samtidig ser man tydelig at hesten blomstrer av å få min ene og alene oppmerksomhet. Mye mer glad og kontaktsøkende. Stoltere og ikke minst ennå penere.

Vi har ikke kjørt på lenge. Hele nyåret har det bare blitt en tur dann og vann. Det har ikke vært krefter til å drive med hesting. Men i dag var endelig været (om noe luftig) på min side. Trico blir penere og penere i pelsen for hver dag nå, så det er ikke så mye arbeid å gjøre han klar. Akkurat så mye at jeg kan klare det (og god trening), men så lite at jeg ikke blir helt sliten. Så er det bare å huke tak i den første og beste til å hjelpe med å sele på og spenne for. Ikke no problem. Trico oppførte seg som en god kjørehest skal og bør. Og sto greit til han var spent fast. Det var ikke helt uten nerver siden sist gang jeg satt i vognen før ulykken som endte med 3 bristne ribben. Trico ga klar beskjed om at han var klar for litt action. Ute på ridebanen viste han meg dette ved å danse noen steg, og late som om han var redd for vinden som smalt i ett party telt rett ved banen. Sånt finner vi oss ikke i, så det var bare å jobbe på.

Å kjøre hesten er nesten ikke slitsomt. Hvertfall ikke Trico som er så lydig som han er. Det er jo sånn jeg har laget han. Nesten ikke vekt i tømmen. Stemmekommandoer som sitter som støpt. Og hest som virkelig vil jobbe forran vogna.

Hesting er virkelig morsomt når man bare bestemmer seg for å gjøre det. Takk til alle dere som gjør mitt hestehold mulig. Det betyr forskjell mellom å være og ikke være. Drar meg ut når jeg helst vil ligge stille. Og gir en mening med selv det meningsløse. Takk!

Vil ikke vente på å bli syk.

Så mens formen ennå er sånn tålig ok, så gjør jeg ting jeg har lyst til. Også litt til. Hva er det du sier igjen; opp som en bjørn, ned som en fell? Det høres ut som den perfekte oppskriften på ei god helg.

Jeg kan ikke gjøre noen verdens ting med den situasjonen jeg er i. Og jeg har hvertfall ikke tenkt å sette meg ned å vente på å bli syk. Da er det mye bedre å gjøre ting man har lyst til, og som gir noe tilbake i form av vennskap, samvær, opplevelser osv. Det jeg ikke har av fysisk kapasitet, det tar jeg igjen x100 i psykisk kapasitet. Så det så. For det har jeg bestemt. For nå.

onsdag 27. mai 2009

What can we do?

Kuren har dessverre ikke den effekten som vi håpet på. Jeg er bedre, men jeg er ikke bra. Selv om det er en dag igjen av behandlingen, så har lungene bestemt seg for at det er på tide å starte nedturen allerede. Selv om vi håpet på en bedring over lengre tid, så ble ikke legen overrasket da jeg ringte i dag. Nei, det var vel heller mer som forventet. Uansett er det ikke så mye som kan gjøres med saken. Så det blir å se det ann en ukes tid, kanskje to.

Det er helt ok. Akkurat nå er ting helt greit. Selv om jeg har senket lista mye for hva jeg har krefter til å gjøre, så er det veldig godt å gjøre det jeg kan. Trico har 1. pri om dagen, og jeg rir hver dag så lenge jeg klarer. I morgen skal jeg kjøre hvis været er fint. Jeg gjør det jeg har lyst til, og alt annet lar jeg bare vær med. Er veldig priviligert som kan klare det.

Kenya turen har gitt meg mye. Først og fremst perspektiv. Selv om hverdagen her hjemme er som før jeg dro, så er det alikevel litt greiere for min del. Turen var verdt hver krone og litt til. Det blir litt for spennende å være meg fremover. Men jeg er klar for utfordringene, så bare kom med dem!

tirsdag 26. mai 2009

Hm.

Skrev vist et innlegg i går, men trodde det var dagen før i går jeg skrev det. Dagene går i surr.

Har mange tanker hengende i luften, men klarer ikke helt å lande noen av dem. Så de får henge til de ramler ned. Så får vi se om noen ramler her også. Det pleier jo det innimellom. Får ikke vært så aktiv som jeg ønsker med noen ting om dagen. Henger nok sammen med de tankene som henger i luften. Det eneste jeg virkelig får gjort er å være med Trico. Det er helt i orden for min del. Ikke så mange tanker som henger der lengre. Deilig.

mandag 25. mai 2009

Mye har endret seg.

Men en ting har ikke endret seg. Mitt håp om å en dag få en bedre hverdag før det er for sent. Dessverre har det vist seg at det er noen hindringer på veien. Nesten som fartsdumpene i Kenya.

Husker dere DENNE?

Den er like aktuell i dag, så det den var den gang. Kanskje ennå mer...

søndag 24. mai 2009

Ridning er god fysioterapi.

Da tenker jeg ikke på lungefysioterapi, men på trening. Ridning gir en del gratis trening da hesten beveger seg under deg, og derfor skaper bevegelse i musklene til den som rir. Og når musklene beveges så trenes de.

Den første delen av dette året var veldig veldig tøff. Jeg var mye og alvorlig syk, og det var vanskelig å holde kroppen så godt i gang som jeg ønsker og pleier. Nå sin jeg endelig er litt mer ovenpå får jeg kjenne hvordan det er på kroppen. Det har gått hardt utover muklaturen spessielt i bena. Det kjennes spessielt godt etter jeg har sittet på Trico. Da gjør absolutt alle muskelene i bena vonde ut. Og jeg kan formelig kjenne at de jobber mer enn det de har gjort på lenge. Sånne utrente muskler er noe jeg ikke liker. De gjør at hele kroppen forfaller. Derfor har jeg satt i gang prosjekt ri Trico hver dag fremover. Ikke nødvendigvis lenge, men bare opp å sitte noen runder hver dag. Må bare alliere meg med noen som kan hjelpe med å stelle og sale på hesten, for det er for tungt. Så det er bare å hyle ut hvis du har litt tid til overs til dugnadsarbeid. *ler*.

fredag 22. mai 2009

God fysioterapiøkt.

I dag var vi flinke. Intensiv fysioterapi med masse konstruktiv pusting. Det er bedre i lungene i dag enn det var på onsdag. Godt er det. Fikk opp masse gugg som ikke ser så helt gale ut heller. Det kjennes godt ut. Blir veldig sliten av en sånn time. Det jeg ikke liker er den dumpe smerten i lungene som har vært der konstant i en ukes tid nå. Hver gang jeg puster kommer det en raspende smerte som strekkes hvis jeg puster dypere enn ett vist punkt. Det punktet som smerten kommer på er selvfølgelig ikke godt nok, så jeg må puste meg "gjennom" smerten for å strekke på lungene. Tror neppe det finnes noen som helst god måte å beskrive dette på. Til sammenlikning er det som om man har studd foten og alikvel må gå på den med full tyngde.. Jeg har prøvd, og det er ikke særlig godt. Det er ikke dette heller. Jeg er litt redd for at denne smerten er kommet for å bli. Men jeg undres hvorfor? Er det vanlig for CF eller andre lungepasienter å ha sånne smerter?

torsdag 21. mai 2009

Kvalm. Skikkelig kvalm.

Blir så ufattelig kvalm av den ene antibiotikaen. Skikkelig ekkelt da jeg ikke klarer å spy med mindre det går helt galt. I tillegg så smaker den metallisk. Sykepleieren humret litt da jeg sa det, for det var sånn den luktet når den ble blandet også. Sterke saker dette jeg får nå. Tar livet av alt som er av bakterier i kroppen. Håper bare den tar livet av de slemme også. Kjennes sånn ut selv om jeg fremdeles har litt feber på kvelden.

Det har vært en lang dag i dag. I morgen kveld tar jeg turen ned på kinoen i joggebuksa helt alene. Det er noe eget med å være i en mørk kinosal helt alene. For man er jo ikke alene, men så veldig alene alikvel. Sist koste jeg meg kjempemasse. Tidvis er det veldig godt å gjøre noe alene sammen med andre.

Glade fotballgutter i Meru.

Med oss til barnehjemmet i Meru hadde vi en stor bag fylt med fotballsokker og fotballtrøyer til alle guttene. De er SVÆRT glade i å spille fotball, så gleden var stor da de fikk dette. Tusen tusen takk til Marina som fikk tak i dette. Mer midt i blinken kunne vi ikke hatt med.

Fra plussbank hadde vi med nøkkelringer med lommelykt og blyanter. Det er stas å få sin egen blyant. Og de er flittig i bruk. Flinkere studenter har jeg aldri sett. Lekser hele kvelden selv når strømmen er gått, og de må gjøres i halvmørket.
Som takk fikk vi både sang og dans. For en utrolig gjeng med glade gutter. Smiler stort bare av å tenke på dem. For en inspirasjon.

Tusen takk for alt dere har gitt meg tilbake. Det har vært en fantastisk opplevelse!

onsdag 20. mai 2009

Tanke prossesser.

Ofte er det sånn at en tanke slår meg. Så legges den bort. Der modnes den. Så tas den frem igjen. Mulig den må modnes noe mer, og legges bort igjen. Når den er ferdig modnet hentes den frem igjen, og mulig tanken ender i en handling.

Ofte er man ikke bevist disse prossessene, de bare skjer. Da er det veldig inntresant å plutselig finne prossessen i full gang midt under modningen. Ennå morsommere at jeg ennå ikke vet resultatet av den prossessen jeg oppdaget hos meg selv. Det kommer når det er tiden for det tenker jeg.

Bedre. Heldigvis.

På mandag tok jeg en liten spaser tur ut til resepsjonen pga en poliklinisk undersøkelse. Selv med museskritt og laaaangsom gange gikk pulsen opp, og det så ut som jeg hadde prøvd å sette ny rekord i 60 meteren uten å klare det.

Det er ikke sånn at jeg spurter frem og tilbake i gangene her i dag, men det var ørlite granne lettere enn det var på mandag. Godt er det. Har ikke tid til denne her sykehus ligginga. Det er så fryktelig kjedelig. Fikk hilst på Trico gutten også. Like blid som alltid.

Heldigvis får jeg ikke de store bivirkningene av den kuren som fungerer nå om dagen. Litt kvalme, hodepine og kløe. Pga den ene komponenten er Fortum så får jeg rimlig høy dose med kortison for å ikke reagere allergisk på den. Hvis det går bra i kveld, så satser jeg på å redusere krotisonen i morgen. Fortsetter ting å være bra, ja da reiser jeg hjem på mandag med behandling klar til hjemmesykepleien. Det er det beste med denne kuren. Jeg klarer å sette den hjemme. Deilig!

Løvedøs i Masai Mara

Fordelen med å ligge på sykehus som nå har fått trådløs nettverk er at jeg kan dele mimringen min med dere. Nå om dagen er det løvene som får min store oppmerksomhet, og jeg kan ikke klare å se meg mett på dem. Ennå bedre når jeg henter frem følelsen når vi kjørte rundt for å finne dem, eller da vi fikk vite at de var rett i nærheten.

Den store spenningen da vi kunne kjøre bare ett par meter i fra dem. Det var nesten sånn at man kunne strekke ut armen å klø de litt under haka. Spørs vel om jeg hadde hatt noen arm tilbake, men de så skikkelig kosete ut der de lå.



Dette bildet har en stor sjangse til å havne opp forstørret på veggen min hjemme. Nydelige pusen. Til sammen lå det ni løvinner spredd rundt området hvor safariguider pleier å ha piknik med sine passasjerer...

tirsdag 19. mai 2009

Samhold.

Det hjelper å være fler når dagene er tunge. Å finne noen å dele de tunge stundene sammen med. Noen som legger en arm rundt deg, eller å legge en arm rundt noen andre.
Trøst.


Hvorfor kan det ikke bare være enkelt.

Og ikke så forbanna vanskelig hele tiden.
Fremtiden er det ingen som kan spå. Men bekymringene for fremtiden blir ikke borte av den grunn.

Det gikk så fort.

Jeg håper det var turen som påvirket kroppen. At reise moduset gjorde at adrealinet holdt meg oppe, og da jeg først satte meg ned hjemme så kom alt på en gang.

På fredag 15 mai kjente jeg at det ikke var helt topp, eller det hadde jo vært sånn noen dager da. Ringte sykehuset, men da jeg ikke fikk tak i noen på første forsøk var lysten større til å bare dra rett hjem og ha helga hjemme. Lørdag morgen var det slitsomt å gå fra soverommet og til kjøkkenet. Og på søndag ble jeg anpusten av å snu meg i senga. Det er ikke mye gøy. Faktisk ikke noe gøy i det hele tatt. Heller litt skummelt. Det gikk så fort. Nå er ikke dette noen infeskjon det ikke blir styr på. Ikke i det hele tatt. Men jeg liker ikke når det går fra mulig jeg må på sykehuset i slutten av nesten uke til nå reiser jeg på sykehuset med en gang. Da blir jeg heller litt bekymret. Det gikk liksom fra en nesten infeksjon til full infeskjon på 2 (!) dager. Tidligere har det gjerne gått 7 eller mer.. Men som sagt; jeg håper det bare er reisen som har satt kroppen veldig i beredtskap, og når jeg da slappet av gikk den inn med full styrke på alt som kan ligne infeksjoner ol. Samtidig gir ikke kroppen de samme signalene som det den gjorde før. Tidligere var det 40 i feber som gav frostannfall og total utmattelse. Nå er det 38. Crp trenger heller ikke stige mye før jeg kjenner at ting går gal vei. Nei, jeg er egentlig veldig lei av å være infeksjons syk hele tiden. Det er så slitsomt i lengden å ikke orke noe gitt.

Har også vært til øre nese hals i dag. Bihulene krøller seg igjen. Men det er ikke noe slim der. Det er "bare" slimhinnen som er så hovne at det ikke er nok plass til dem. Nå som jeg får stor dose med kortison blir de fort fine igjen (eller så fine som de kan) også skal jeg prøve en behandling som er på forsøks stadiet i denne sammenhengen her. Det er ikke så mye annet de kan gjøre for meg på den fronten. Så hvis ikke denne behandlingen virker må jeg bare venne meg til litt (ekstrem) hodepine. Men det har vel aldri tatt livet av noen?

Tankene surrer, og det er vanskelig å få sove. Det var deilig med 3 ukers fri i Kenya, bare synd at hverdagen kom så fort her hjemme. Heldigvis skal jeg kose meg glugg i hjel med å legge ut litt bilder nå og da fra turen. Det blir flott mimring å dele med dere.

God natt!!

mandag 18. mai 2009

Det er kommet trådløst nett her!!

*kjempeglis*
Det har kommet trådløst nettverk på sykehuset for pasientene her. Så da jeg fikk vite det var det bare å sende ut en sykepleier etter brukernavn og passord. Kjempedeilig. Det mobile bredbåndet er litt tregt å bruke, men dette her fungerer helt greit. Også er det gratis hele dagen. :-)

Ellers så er formen sånn passe dårlig. Ennå mer sliten i dag, og CRP har gått opp. Som forventet. Tar litt tid før antibiotikaen begynner å virke, og på grunn av allergi mot den ene tar det litt tid før jeg er oppe på full dose. Den introduseres sakte for kroppen. Denne gangen starter vi også opp samtidig med begge de to jeg ikke tåler så godt, men siden ting fungerte så bra sist gang, så satser vi på at det går bra.

Sitter her å går gjennom bildene fra turen flere ganger. Det må reduseres kraftig på anntallet, men det er veldig vanskelig å slette minner. Også sitter jeg bare å drømmer om å komme tilbake til Kenya. Bare en gang til.

søndag 17. mai 2009

Tilbake på sykehuset.

Ikke uventet er jeg lagt inn på skehuset i dag. Har slitt litt den siste uka, men fra fredag til i dag gikk det veldig raskt nedover. Trodde egentlig det skulle gå fint til mandag, men da det satte seg kraftig i pusten i går med smerter osv, så var det ikke noe å vente på. Infeksjons verdiene er stigende, og jeg er veldig sliten. Når endringer skjer så fort, så er det ikke så lurt å drøye ting, har dårlig erfring med sånt.

Nå regner det ute, og den eneste 17 mai feiringen jeg har sett har vært på tv. Helt i orden akkurat i dag. Gratulerer med dagen dere.

Å hjelpe en familie i Afrika.

Man kan ikke bo nesten 14 dager på ett senter hvor de organiserer fjernadopsjon av barn i Meru uten å selv finne seg en familie å hjelpe. Det blir ennå mer spennende og givende når man selv kan være med å plukke ut familien i en stor bunke med søknader, og etterpå reise ut å se om forholdene er som beskrevet i søknaden. I dette tilfellet var det nok litt verre, da det ble besluttet at det ikke var nok med ett fadderbarn i denne familien. Da er det godt at mamma stilte opp og ble fadder for den yngste jenta.

Sigbjørn og jeg er blitt fadder for den lille gutten Vincent. Han er 2-3 år gammel. Mamman er blitt enke og tilsammen har hun 5 barn i alder 2-3 til 12-13. Hun er heldig, har ett lite hus og litt jord som det kan dyrkes noe på. Allikevel har hun ikke nok til å holde gang i den relativt store familien på egen hånd. Hun jobber der hun kan, men med 50% ledighet i landet, så sier det seg selv at en enke med 5 barn uten utdannelse stiller fryktelig dårlig på arbeidsmarkede. Vi vil hvertfall prøve å hjelpe sånn at dette ikke skjer med hennes barn. Nå får hun penger til å forsørge dem, samt at de kommer på skolen. Det er bra.





Når man ser sånt som dette får man lyst til å gjøre noe mer. Det er mye man kan gjøre, men det er mye man ikke bør gjøre. Disse skal tross alt fortsette sitt liv i fremtiden uten vår støtte, derfor er det viktig å sørge for at de heller får noe de kan utvikle videre. Derfor falt mitt valg på å skaffe familien en melke geit. Det vil kunne gi de masse. Den ene geita viste seg å være to. Så da ble det sånn.
Tror hun var helt stum av glede, for da vi dro ble det jaggu liv i leiren med både dansing og velsignelser. Jeg føler det var det riktige å gi sammen med en del tepper. Det er nemlig kaldt i Kenya når det regner..

lørdag 16. mai 2009

Det har tatt på.

Nå som jeg er vel hjemme kan jeg jo skrive litt om hvordan formen har vært der nede. Å være rik i Kenya er ikke å forakte. Hentes ved døren, avleveres ved døren, får tøyet ferdig vasket på senga, maten ferdig servert. Søpla tømmes, og man kunne helt sikkert fått noen til å handle også.. Paradis for den som ikke har det helt topp i kroppen sin.

Har riktignok gått med feber den siste uka nede i Kenya, men da alt ordnes så er ikke det noe problem. Har vært litt mer hosten, men da man kan unngå å gå noe særlig lengre enn 50 meter, ja da er det også helt greit. For å ikke snakke om det fantastiske flotte været. Noe å anbefale for lungesyke, definitivt.

Startet opp med antibiotika i dag. Er hvertfall en bihulebetennelse, og det kjennes nok ikke så greit ut nede i lungene heller. Det er faktisk 7 uker siden jeg hadde sist kur nå, og det er ny rekord for det siste året omtrent. Derfor er jeg heller ikke så veldig overrasket over hvordan formen er. Nå blir det å ta det rolig noen dager, så får vi se det ann til uka tenker jeg.

fredag 15. mai 2009

Hjemme i Norge igjen.

Det er ikke fritt for at tårene trillet da BA forlot bakken i Kenya i går kveld.

Startet reisen fra Meru klokka 11.00 i går formiddag, og jeg gikk inn hjemme i huset mitt klokka 21.00 i kveld... Lang reise? Oh yes!

Først var det en laaaang dusj med stor glede over varmt vann (og vann i det hele tatt) hvor alt reisestøvet og Afrika ble vasket vekk. Så litt mat. Og nå er det snart min egen seng som står for tur. Bortsett fra en times tid i bilen i dag har jeg ikke sovet siden jeg sto opp torsdags morgen klokka 07.30. Om jeg skal sove bort 17 mai? Jepp! Med god samvittighet.

Forhåpentligvis klarer jeg å rydde i over 1000 bilder (om ikke mer) i løpet av noen dager, og da kommer det sikkert litt dryppende her etterhvert!

mandag 11. mai 2009

Fattig, fattigere, fattigs.

Vi har innspurt med hjemmebesøk hos potensielle fadder familier de neste dagene. I dag var vi ute til en familie på 7 barn som var foreldreløse. De bodde hos sine besteforeldre. Først var vi innom en skole å plukket opp en lærer som hadde ett av barna hjemme hos seg, samt en annen lærer (tror jeg). Og så tok de med 3 jenter som satt bakerst i lasterommet på bilen. Vi var totalt 9 stykker i en 5 seter.. Jaja, sånn er det i Afrika..

Kjørte ett lengre stykke langs hovedveien mot Nairobi før vi svingte inn på en jordvei. Jordveien ble mindre og mindre. Da var vi fremme, og vi måtte ta bena fatt. Gikk 100 meter før vi var fremme ved ett tun. To bygninger i leire. Ett typisk fjøs med to kuer til knes i møkk og flere barn som trasket rundt i filler. Filler som bare såvidt hang på de tynne kroppene dems.

Egentlig skulle organisasjonen her ta to barn til fjernadopsjon, men når de så hvordan situasjonen var bestemte de at de måtte ta tre. Huset (ett rom) de bodde i hadde ingenting. Virkelig ingenting. Ikke madrasser, ikke tepper, ingenting.

Så nå ser det ut som om det er ett barn som ikke har en fadder. Det er grusomt å se hvordan enkelte har det. Og hvor alvorlige barna er. Takknemligheten når de får vite at organisasjonen tar 3 barn, og ikke bare 1. Så takknemlige at de gir bort en banan ting (dvs en hel sånn gren med bananer). Og vi blir tilbydt både bananer og te. Barna skjønner vel neppe noe når de stilles opp for fotografering mm. Men lydig gjør de som de blir fortalt av den ene Mzongoen mens den andre tar bilde... De trakk dog litt på smilebåndet når jeg tok frem mitt eget kamera og kunne vise de bildene etter de var tatt. Det var stas..

Det er så mange som trenger hjelp. På en eller annen måte. Utrolig mange lever fra hånd til munn, og har ingen anelse om de vil våkne opp i live dagen etter eller om de vil få mat den dagen. Uskyldige barn som ikke har bedt om å bli satt i den situasjonen.

Sjekk ut:
www.kenyabarnehjelp.no

Det finnes mange som trenger hjelp. Jeg har sett mappen, lest noen av søknadene, besøkt noen av de heldige familiene som plukkes ut. Ofte er det store problemer med å finne de som trenger hjelp. Men det er ikke noe problem å finne noen. Ikke i det hele tatt. Behovet er stort. Hva er vel 250 kroner i månden for oss? Vil ikke du også hjelpe?

søndag 10. mai 2009

Vil ikke hjem.

Tror bare jeg vil bli her nede. Hushjelp som lager mat og vasker og ordener alt. Egen sjåfør som kjører deg der du vil når du vil. Deilig vær med sol om dagen og regn om natten. Hyggelige smilende folk som vet å sette pris på hver dag man har.

Nei her vil jeg være. Ingen tvil om det. De siste tre dagene er fylt til randen med alt vi må få tid til. Mon tro hvor lang tid det går før jeg igjen er tilbake til terapi solen og terapi folket.

But what can I do??? *ler*

Jeg har det aller tiders. Og dette har virkelig vært som å få en drøm i oppfyllelse. Mer i oppfyllelse tror jeg ikke det går å få en drøm. Nesten.

lørdag 9. mai 2009

Vårt fadderbarn. Vil du også ha ett?

Da vi var på barnehjemmet før vi dro på safari var vi nede på kontoret hvor de har alle søknadene med barn som trenger faddere. Vi så oss da ut en gutt på 2-3 år som heter Vincent. Mammaen hans er blitt enke og har 5 barn totalt. De er i alder 3-12 år gamle.
I går var vi ute for å besøke dem. Da vi stoppet der huset var kom det 4 barn gående langs veien mot oss med plastkanner med vann. Selv Vincent måtte bære sin anndel med vann.
Mammaen var ikke hjemme, men ett av barna (de var alle sammen alene hjemme) løp for å hente henne. Sigbjørn delte ut sukkertøy til alle ungene som stimlet seg sammen mens vi ventet.
Hun var så glad for å se oss. Hilste skikkelig pent, og man fikk straks inntrykk av at dette var en kvinne som var ett skikkelig arbeidsjern. Dog skal det litt til å tjene nok penger til mat, klær, skolegang og alt annet som man må ha for å leve.

Vi fikk en omvisning i huset hennes. De hadde en liten åkerlapp (som to hestebokser) med mais, og huset var ett rom bygget av tre og leire med blikktak. Inne i huset var det senger omtrent uten tepper, og gulvet er selvfølgelig av jord. Kjøkkenet var fire stolper med en presenning tredd over. Det var ryddig og fint. Ungene gikk kledd i filler, men de hadde da tøy på.. De er heldige sånn. Området de bor i er ett bedre område. Ikke slummen. Og de hadde ett eget område. Godt for dem. Ikke mange som har det. Det gir ennå bedre muligheter for å gi dem god hjelp.

Nå vi fjern adopterer sånn som dette betaler vi 200 kroner i månden. Det hjelper ikke bare Vincent, men hele familien. Sånn som de lever er det nok til å dekke skolegang, mat, klær osv for hele familien så lenge hun også jobber i tillegg. Det må hun, og det vil hun nok gjøre. Hun har ikke fast jobb, men har strøjobber der det lar seg gjøre. Ikke enkelt å få til når man har 5 relativt små barn hjemme, samt at arbeidsledigheten er på 50%..

Jeg synes det er flott å kunne bidra til dette. Summen er så liten at selv med relativt liten inntekt har man råd til å donere vekk disse 200 kronene. Tenk at å droppe en fille ting her hjemme hver mnd, så kan man hjelpe en hel familie som virkelig har ingenting. Det er millioner av dem her nede. Og de har dessverre måtte sette inntaks stopp på søknader fordi det ikke er tilgang på nok faddere...

Sjekk ut:

www.kenyabarnehjelp.no

onsdag 6. mai 2009

Her går alt bra!

Det har vært mange spennende dager. Vi har vært på safari å sett omtrent alt av dyr. Løver, elefanter, giraffer, gnuer, bøfler, antiloper, gaseller, neshorn, flodhest, gepard, sebraer og mange mange flere som jeg ikke aner navnet på. Utrolig spennende å kjøre rund i de enorme områdene på jakt etter de dyrene (rovdyrene) som ikke er så lett å finne. Afrikanske elefanter i stor flokk er utrolig spennende å komme helt innpå. For noen mektige dyr. Giraffer som spankulerer og ellers se hvordan de lever i sitt naturlige område. Anbefales! Lodgen vi bodde på var utrolig flott, men utrolig høy standar og god mat. Man merker fort at hele systemt her nede er veldig til å kjøpe seg ut av, men det skal jeg fortelle mer om siden. Man kan vel si at vi ble utsatt for å gi penger under bordet uten at vi viste det før det var for sent..

Rart land med ekstremt mye korrupsjon. Har man for eksempel ikke førerkort og blir stoppet av politiet, så betaler man bare 200 kenyanske shilling for å komme ut av det. Det er ca 20 norske kroner… Det er tøft å se hvordan hverdagen er for mange her nede, samtidig er det godt å se den ekstreme livsgleden som mange har. Bare å se guttene her på hjemmet spille fotball på kveldstid er helt utrolig. Gutter i alder fra 6-15 år sammarbeider på en bane hvor halvparten spiller fotball og halvparten spiller volleyball. Litt roping må man regne med, men som oftest viser de en stor hensyn til hverandre. Blir utrolig moro å legge ut noen bilder fra stedet og av guttene. Håper bildene er gode. Når jeg kommer hjem skal jeg også fortelle om da jeg ble robbet i Nakuru..

Håper all familie, venner, bloggvenner, forumvenner og andre lesere har det bra.

Mange klemmer herfra!