Når man kommer i en situasjon som jeg er i nå er det akkurat som å leve i en boble verden. Dagene kommer og dagene går. Det er spørsmål som er så alvorlige at man ikke klarer å legge dem bort, og det er spørsmål det ikke er noen svar på. Noen stunder er det helt OK å bare være, andre stunder kan det være helt nødvendig å ta en telefon eller ikke være alene. Man kan ikke styre når disse stundene kommer. For det går så mye fra den ene ytterkantan til den andre. Og de øyeblikkene hvor ytterkantene er i ballanse, ja de vil man ta vare på så godt det lar seg gjøre.
Min største styrke er å se når disse ytterpunktene er.
Min største svakhet er å ikke klare å formiddle når disse ytterpunktene er.
Min største glede er en "fritime" med hesten.
Min største sorg er å miste krefter til å utøve min største glede.
Mitt største mot er å fortsette livet.
Min største frykt er å ligge passiv og ensom på sykehuset.
Og sånn kan jeg fortsette med ytterpunktene i mange forskjellige varianter. Men man kan ikke leve på ytterpunktene. Hvertfall ikke hele tiden. Man må finne en ballanse. For å ballansere det hele så ler jeg mye. Ofte en ironisk latter, en galgenhumorsk latter, en trist latter, en glad latter. Uansett latter; den er ekte! Og selv om det kanskje ikke helt "passer seg", så er det ofte den lille latteren som holder meg i gang. Som gir meg pågangsmot der andre kanskje bare ville lagt seg ned. Som beskytter meg fra å "gi etter" når jeg ikke kan. Eller for å gi en oppmuntring. Den kan kanskje få meg til å virke kynisk, eller at jeg ikke bryr meg. Men sannheten er at man ikke kan ta alvoret inn over seg hele tiden. Det ville ikke fungert. Ikke for meg, og ikke for dem rundt meg.
Noen klarer å håndtere alvoret, andre ikke så godt. Noen speiler veldig hvordan jeg håndtere alvoret, andre viser sine følelser uansett. Akkurat nå er jeg ikke i stand til å ta innover meg hvordan andre reagerer på mitt alvor. Ikke hele tiden, eller når de kanskje ønsker det. Jeg må selv velge når jeg er i stand til det. Å snakke om alvoret på den måten at man holder følelsene utenfor, det går bra. Men å ta følelsene inn i alvoret, da er jeg veldig selektiv med hvem jeg slipper inn. Ikke så mye for deres del, men for min del. For som sagt; det er rett og slett ikke overskudd til å håndtere eller trøste andres sorg eller reaksjon på hvordan jeg har det nå. Bortsett fra ett unntak. Selvfølgelig.
Å prioritere på denne måten handler om en ting; å ta vare på seg selv. For akkurat nå er det mye viktigere at jeg kommer meg ovenpå og kan klare kampen videre, enn at jeg skal gå inn i følelsen til hver enkelt. Det er ikke ensbetydene med at man ikke ønsker samvær med folk... Faktisk tvert imot. Også må man gripe de øyeblikkene hvor det åpner seg rom for å snakke om ting hvis man har behov for det. Men på begges premisser. Og kanskje allerhelst mine premisser akkurat nå hvor ting ikke er helt på topp. Jeg kan under ingen omstendigheter være den parten som skal bære akkurat nå. Ikke akkurat denne biten hvertfall.
