mandag 30. mars 2009

Endelig ferdig!

14 dager med antibiotika er nå over. JIPPI!!! Og det har gått utrolig greit i forhold til tidligere. Har hatt en del kvalme og hodepine. Litt vondt i leddene den dagen jeg skulle være "lur". Litt større reaksjoner i huden enn jeg pleier, men sånn er det med Fortumen for min del. Men jeg har klart 14 dager. Og jeg har tatt behandling hjemme. Og jeg er noe bedre enn det jeg har vært på lenge. Kunne ønske det var mye bedre, men det er nok for mye å forvente.

Skal bli deilig å sove så lenge som jeg vil i morgen. Det fortjener jeg!

Sagt om håp

***
«Håp er ikke optimisme. Det er ikke overbevisningen om at noe eller alt vil ende godt, men bevisstheten om at noe har mening, uavhengig av hvordan det ender.»
***
(Den store tsjekkiske forfatter og president Václav Havel)

søndag 29. mars 2009

En bedre dag i dag.

Med god hjelp fra storebror fikk vi en flott tur med hesten i det flotte været. Trico er supergrei og lar seg fint stelle
og sele på av totalt uerfaren groom (dvs den som steller hesten). Så er det bare å sette seg opp å nyte turen. Tror ikke det finnes noe så deilig som dette. Det at Trico er så lett å kjøre gjør også at jeg klarer det selv om jeg er supersliten. Det er veldig godt. Trenger ikke frykte noe der nei. Veldig hyggelig! Alt i alt en fin dag.

lørdag 28. mars 2009

Kommer det mer snø mon tro?


Nødvendig onde.

Endelig går denne dagen mot slutten. Sjeldent at dager er så ubehagelige som dette heldigvis. Vondt i kroppen uten å kunne gjøre noe med det, uggen i magen, helt slapp men klarer ikke hvile. Reagerer mer og mer for hver dose med antibiotika som går inn nå. Røde hovne hender, vonde ledd, og en hodepine uten like. Aldri kjent makan over lengre tid. Ingenting som hjalp heller. Fysjom. Håper dagen i morgen blir noe bedre, men har ikke de helt store forhåpningene. Bare to dager igjen nå..

Det koster litt mer enn det smaker..

Har liksom prøvd å dra denne skrotten i gang igjen den siste uka. Endelig ute av sykehuset. En ørliten stigining av formkurven, og kjenner at det er litt energi. Allikevel orker jeg ikke mye. Og det jeg orker koster så mye. I går var jeg i stallen i nesten 2 timer. Og jeg red litt på Trico. Kanskje så mye som 30 minutter. For det meste bare satt jeg på. Og i dag får jeg straffa. Måtte avlyse turen til stallen selv om jeg bare skulle ned å være tilskuer. Orker knapt å gjøre noe forran dataen, bare ligger slengt på sofaen. Mat orker jeg ikke tenke på, og det eneste som ikke er slitsomt er når Turbo ligger ved siden av meg på sofaen.

Sånn er dagene nå. Drar jeg til manuellterapaut så orker jeg ikke noe annet den dagen. Drar jeg i stallen så ligger jeg til sengs dagen etter. Rusler jeg en tur, orker jeg knapt å lage mat. Og gjør jeg mer enn jeg orker på viljen, ja da får jeg straff i form av feber og utmattelse dagen etter.

Det er ikke noe greit. Det er urettferdig. Og jeg vil så gjerne så mye mer. Og i tillegg så snør det ute. *synes synd på meg selv i dag*

Dumme dumme meg.

Siden ting har gått så greit tenkte jeg at jeg bare kunne trappe ned litt på kortison dosen. Kortisonen tar livet av nattesøvnen og med denne hodepinen så trenger jeg den. Note to my self: IKKE LURT!
Hvem tror dere våknet opp med hovne hender og ledd som nesten ikke lar seg bøye? Bare tanken på å sette noen medisiner ble utfordrende. Men nå er jeg nå i gang. Fikk tatt litt større dose kortison, også går det greit. Håper det gir seg litt etter litt.

Ellers kan jeg fortelle at det snør ennå. Ja, ENNÅ. Det har mer eller mindre snødd i ett siden torsdag. Jeg er uvenner med snøen.

torsdag 26. mars 2009

Hodepine uten sidestykke.

Lurer på om det er fortumen som lager sånn vanvittig hodepine? Ellers så går det sånn tålig bra. Akkurat nå har vi full snøstorm utenfor. Ja du leste helt riktig; full snøstorm.. Ikke mye hyggelig nå som vi nærmer oss april med stormskritt.

Ellers tror jeg vi i dag har lagt en endelig plan for Kenya turen. Vi har mer eller mindre gjort avtale om en privatsjofør som skal hjelpe oss der nede. Selvfølgelig ikke bare en vi har funnet på egen hånd, men en som barnehjemmets driver benytter seg av der nede. Han kan være behjelpelig med alt fra å kjøre oss rundt (selvfølgelig) til å ordne hotell mm. Da blir det ennå lettere å legge opp dagene etter min form. Det er godt. For jeg tror ikke formen er så god om 4 uker som det den er akkurat nå. Dessverre.

Rolf Løvland.

Han er definitivt en av mine favoritt komponister. Denne her er verdens kjent, men vet de fleste at den faktisk er Norsk? Og skrevet av Rolf Løvland. Vakkert fremført her av Celtic Woman.

Tøy og bøy er alltid gøy

Nå må jeg bare komme i gang med litt trening av rygg og nakke. Og ikke minst noe systematisert ut-tøying av diverse overarbeidet muskler. Så det er bare å hive seg på gulvet å gjøre noen av alle de øvelsene jeg har lært oppigjennom tiden. Kanskje det vil ha en positiv uttelling til slutt.

tirsdag 24. mars 2009

Krok i taket.

Aldri har jeg hatt med så mye dill og dall hjem fra sykehuset. Har nesten min helt egen sykehusavdeling her nå. Hengt opp en krok i taket med tau ned til en annen krok for å henge opp dryppet, samt alle medisinen stående på benken.

Fant ut at jeg ikke hadde tatt denne typen medisiner hjemme siden 2006 en gang. Ikke rart fingrene er litt rustne på det som gikk av seg selv. Siden medisinen også henger på "stativ" og ikke kommer i sånn vanlig pumpe blir det litt ekstra styrete.. Men jeg har en krok somhengekøya pleier å henge på, og den fungerer fint til annet også. Skal ta ett bilde av mikk makket en dag.

Uansett er det deilig å være hjemme og jeg gleder meg til å sove i min egen seng. Også skal det bli deilig å bare stå opp i morgen og faktisk ha flere plasser å tilbringe enn bare på ett rom. Og ikke minst en liten Turbo som er overlykkelig over å ha mor hjemme igjen

Har vært til manuell terapauten også i dag, og det var godt for rygg og nakke. Nå som lungene kjennes mye bedre ut er jeg også bittelitt motivert til å trene litt muskler. Kanskje jeg drar inn å ror på torsdag før timen? Tror musklene trenger litt å jobbe med.

Jeg skal hjem!!!

Sykehuset er fantastisk. Hjemmetjenesten i kommunen er fantastisk. Og jeg får komme hjem!!!
Pga den ene antibiotikaen ikke kan blandes på apoteket pga mengde og holdbarhet når den er utblandet så har sykehuset spurt om hjemmesykepleien kan stå for den biten. Det var de veldig positive til. Og nå fikk jeg nettopp beskjed om at det hele går i orden.

Det er flere år siden jeg har vært i form til å ta IV behandling hjemme. Dette fordi jeg har reagert sterkt på medisinene, men nå går det over all forventning med både bivirkniner og effekt. Endelig en behandling som virker ordentlig!

Så da blir det å reise hjem å fortsette behandlingen i en uke til. Og hvis dette fortsetter vil jeg være superboostet til Kenya tur. Moro!

mandag 23. mars 2009

Ikke hjemme ennå.

Jeg er her ennå jeg. Ja på det grønne rommet i den hvite senga. Har vist fylt år også i dag. Hele 28 er jeg blitt nå. Utrolig hvordan tiden flyr egentlig. Før jeg vet ordet av det er jeg 30.

Det kan bli ett spennende år. Men så; hvilke år er ikke spennende?

søndag 22. mars 2009

Hjem i morgen.

Det har gått over all forventning med tanke på bivirkninger fra denne runden med behandling. Derfor har jeg spurt om jeg kan få reise hjem og ta resten av behandlingen hjemme. Samtidig må jeg finne ut om jeg kan klare å få bactrimen i tabletter på en eller annen måte. For det er den som må være med i bagasjen til Kenya. Da er det greit å vite at jeg kan holde den nede..

Formen er ikke helt god. Når jeg sitter stille er det helt ok. Men med en gang jeg gjør noe blir jeg annpusten av ingenting. Skummelt synes jeg. Kanskje hjemmemiljø og litt mer aktivitet kan gjøre det bedre?

Kryss fingrene for at jeg får ja til hjemreise i morgen!

lørdag 21. mars 2009

Litt ovenpå.

Utrolig deilig å kjenne. Er fremdeles veldig sliten, men det er ett løfte om energi i fremtiden liggende. Været i dag har vært utrolig nydelig. Sånn at jeg kunne sitte i sola bare i genser og ta av meg lua. Og den milde luften gjorde at jeg tok med meg hesten på en leietur rundt ridesenteret. Ikke lange biten, kanskje så mye som 400 meter. Men en liten seier for meg som sist uke måtte snu bilen på parkeringsplassen ved stallen da jeg ikke orket å gå inn til hesten en gang. Håper løftet er ekte, og at energien vil vedvare. Hvertfall til etter en viss tur til utlandet..

fredag 20. mars 2009

Lider ingen nød.

Har ikke sett han på ei uke nå. Men når man så får sånne hyggelige meldinger, sånn at man vet at han har det godt. Nei da gjør det ikke fullt så mye. Selv om jeg allerhelst skulle sett han mer.


Lungetransplantasjon.

Gjør meg ikke frisk.
Men gir meg ett håp.

Jeg vil ha håpet!

Vær så snill.

onsdag 18. mars 2009

Å leve som jeg ønsker

Skjønner ikke at det skal være så vanskelig å leve. Eller. Egentlig er det ikke vanskelig å leve. Det er bare så fryktelig vanskelig når du ikke får leve som du ønsker.

Akkurat nå lever jeg ikke som jeg ønsker. Men turen til Kenya, da blir det å leve som jeg ønsker. Nesten hvertfall.

tirsdag 17. mars 2009

Sitter igjen i senga.

Egentlig så kjennes det ganske greit ut. Ja bortsett fra stikkingen i høyre lunge.
Egentlig er jeg i ganske god form. Ja bortsett fra at jeg ikke orker å gjøre noe.
Egentlig har jeg det ganske bra. Ja bortsett fra at ting er alvorlige.
Egentlig har jeg overskudd. Ja bortsett fra i kroppen.

Rommet er grønt. Tv'n er flatskjerm og sengetøyet hvitt med striper på.

mandag 16. mars 2009

Riktig!

Det var helt riktig å ringe sykehuset tidligere i dag. Formen er blitt alt annet enn bedre utover dagen i dag. Tviler på det blir noe søvn overhodet i natt. Bare hosting og pusting til den store gull medaljen. Er fryktelig veldig sliten. Har knapt orket å få i meg noe mat eller gjort noe annet fornuftig. Vel, har fungert som sovepute for Turbo da.. Det går kanskje i katogorien nyttig.

Moro?

Det blir bedre, trenger bare litt tid, ta det rolig, sakte opptrening, drenasje, innhalasjoner, bevegelse, aktivitet.

Sliten.

Sykehus i morgen.

Prøve en annen antibiotika. Ikke dekker der hvor infeksjonen er.

Skummelt.

søndag 15. mars 2009

Senk skuldrene og slapp av.

Vanligvis kjører jeg meg gjennom noen økter med avspenning og en form for meditasjon nesten daglig. De siste ukene har jeg "glemt" det helt bort. Det kjennes på kroppen. Selv om det er sent vil jeg bruke noen øvelser i kveld for å se om jeg kan finne avspentheten og roen. Senke skuldrene er bare en av tingene jeg får av å spenne helt av. En annen ting er ro i pusten og fred i sjelen. Samt fri sinnet fra tanker. Når det har gått litt tid siden sist kan det være vanskelig å komme i gang igjen. Det kan gjerne gå noen økter da. Noen økter for igjen bli bevistt på min egen kropp. Ikke alltid jeg vil det nemlig.

God natt til alle dere der ute i den store verden.

Jeg spiser min hatt!

Det har ikke vært nærheten av bihule betennelse hos meg de siste 5 årene. Ingenting overhodet. De siste dagene har jeg hatt veldig vondt i hodet, vært slufsen og ikke noe i form. Har tenkt muskelvondt siden det har vært ett problem i det siste, men ikke noe annet.. Tur hjem til mor i går sier noe helt annet: men Klara da, nå høres du ut akkurat som når du hadde alle de problemene med bihulene dine.. Usj. Mammaer pleier å ha rett. Tror neppe bihule betennelse er noe jeg vil ha egentlig. Tidligere førte de med seg allverdens infeksjoner i tillegg.

fredag 13. mars 2009

Utfordring fra Annika.

I første svar skriver du navnet ditt, så skal alle de påfølgende svarene begynne med samme bokstav som i navnet ditt.. Montro hvordan det går for min del..

1: Hva er navnet ditt: Klara
2: Ord på fire bokstaver: Klar
3: Gutenavn: Kjell
4: Jentenavn: Katrine
5: Et yrke: Kasserer
6: Farge: Kanarigul
7: Noe du har på deg: Klær
8: Mat: Karamellpudding
9: Noe på badet: Krem
10: Et sted: Kirkanes
11: Grunn til å kome for seint: Kante på sykkel
12: Noe du roper: Kom!
13: Filmtittel: Karate kid
14: Noe du kan drikke: Kokosmelk
15: En musikkgruppe: Kiss
16: Et dyr: Ku
17: Gatenavn: Kirkegata
18: Bilmerke: Kia
19: Sang tittel: Keep holding on
20: Et verb: Kjøre

Wow! Jeg klarte det!

Vaksiner er tatt.

Da er vaksiner tatt for turen til Kenya. Hepatitt A og gulfeber. Alle de andre hadde jeg fra før, så det er jo greit.

Man kan jo undre seg over at en person som er så dårlig som meg plutselig finner på å reise til Kenya. Jeg kan jo ikke være riktig klok.. Men saken er at jeg har fått noen skikkelig dårlige nyheter nå i det siste. Det ene er at jeg har fått en Burkholderia til, det er nå en ting. En annen ting er hvordan antibiotika virker på dette. Og dessverre er prøvesvarene svært nedslående. Når man da i tillegg blir gående å være halvdårlig etter den mest optimale behandlingen som er for dette, ja da sier det seg selv at alvoret er stort. Det kan hende at alvoret er så stort at man ikke helt kan se konsekvensene av det. Men en ting er sikkert: Legene som kjenner meg er enige i at jeg bør reise nå mens jeg kan hvis jeg vil det. For det er ingen tvil om at året, og forhåpentligvis årene som kommer, vil bli uhyre vanskelige. Og om det vil bli rom for en lang reise er det stor tvil om. En ting er de enige om, det ser ut til at det blir mye sykehus fremover.

Nå har jeg brukt dager og uker til å tenke over dette. Det var ikke uventet at dette kom på ett tidspunkt, men det var allikvel ikke lett å motta disse beskjedene nå. Å ha en bakterie inni seg som lager infeskjoner som ikke kan behandles er ikke noe særlig. Jeg er min egen værste fiende. Det er også skummelt hvordan infeksjonene kommer. De kommer uten de vanlige sykdomstegnene med forhøyet CRP osv. For kroppen er så vant til at denne bakterien er der. Den er liksom en del av meg. Og når jeg da oppfatter at jeg er dårlig er jeg gjerne blitt for dårlig.. Dette var andre gangen det skjedde nå.

Syk er jeg uansett hvor i verden jeg befinner meg. Og bare jeg har de rette hjelpemiddelene i nærheten så skal jeg nok klare meg de ukene jeg skal være borte. Og de hjelpemiddelene begynner å falle på plass nå. Så er det bare å håpe på at reisen ikke blir _for_ dyr.. Hehe.

Tomat forrett til hovedrett.

Innimellom blir det litt mat også. Er utrolig glad i god mat. Ei helg for ikke så lenge siden fikk jeg inspirasjon til mat når vi var på middag hos ett vennepar.

Fylt tomat.

Disse er fylt med stekt kjøttdeig, hvitløk, løk, chili, oregano og olje. Kunne med hell hatt jalepeños i. Også ost på toppen. Nam nam..

torsdag 12. mars 2009

Knekt ei tann.

Også jeg som har tannlege skrekk da. Sist uke falt det ut en bit som så ut som en tann bit. Da det ikke ble vondt ble det bare med spekulasjonen. Hadde jo spist en skive brød med mye frø i, så det kunne kanskje være ett litt rart frø.. I løpet av denne uka har jeg kjent at det har vært litt rart baki munnen. Det er den helt innerste jekselen på venstre side. Og den er rett og slett smuldret helt opp i halve tanna. Det gjør ennå ikke vondt, men det er vel bare spørsmål om tid..

"Min" tannlege har selvfølgelig fri akkurat nå, så jeg må pent vente til hun er tilbake (tørr ikke slippe noen andre inn i munnen hvertfall, sist gang var ett mareritt). Så når mamma får bestilt time (klarer ikke det en gang) så blir det å aliere seg med noen som kan kjøre og hive innpå med ett eller annet beroligende og ta den støyten som kommer. Tror ikke det blir noen hyggelig opplevelse. Også frykter jeg at det kan være mer som må gjøres. Lurer på om det kan være kortisonen som gjør tennene mine svake, eller andre medisiner. Er jo litt rart at ei tann bare smuldrer opp sånn som dette vel?

onsdag 11. mars 2009

Endelig er det sol ute.

Endelig er det sol ute. Utrolig deilig å bare se den. I går var det bomtur til stallen. Bomtur i den forstand at når jeg kom ned så var jeg så sliten av å kjøre bil at jeg ikke orket å gjøre noe annet med hesten enn å gi han noen rosiner. Samt litt klapping på nakken. Tror ikke han var så veldig lei seg der han sto ute i luftegården å spiste mat.

I dag ble det heldigvis litt mer action. Hadde med meg ei venninne som hjalp meg med det praktiske sånn at vi fikk kjørt litt. Det er ennå fryst i bakken ute, så vi måtte (dessverre) holde oss inne i hallen. Ellers hadde det vært topp å kjørt ute i det fine været. Så bar det rett avgårde til manuell terapaut. Det var ikke fullt så gøy. Musklene i ryggen er stive og vonde. Og det er ikke bedre oppover i nakken. For min del kjentes det ikke så galt ut, men det hørtes ikke ut som manuell terapauten var helt enig gitt. Lurer på om det har noe med at det er vondt i lungene om dagen? Ryggen blir liksom aldri så vond som det det gjør i lungene. Man kan liksom ikke bare la hver å puste heller.

Disse få timene ute slet meg helt ut. Ligger mer eller mindre som en gele klump på sofaen. Og høres ut som en mops når jeg puster. Tror det er på tide å ringe legen i morgen. Bare for å si i fra. For det er ikke som det pleier. Men så er jeg jaggu usikker på hva som er "som det pleier" nå om dagen også.

Hadde det regnet vet jeg ikke hvordan dagen hadde vært. Tror ikke jeg hadde orket den da. Men bare det å kunne se ut på sola gjør at tankene ikke er fullt så tunge å bære. Nå fløy det jammen meg en flue forbi vinduet også. Da kommer virkelig våren snart...

tirsdag 10. mars 2009

Søvn problemer.

Laken skrekken har slått til for fullt. Får ikke sove, ligger bare å vrir meg. I går prøvde jeg meg på nye tanke teknikker. Distrahere fra det som får meg til å spinne. Derfor begynte jeg å tenke på votter. Votter i alle mulige farger og fasonger. Det virket en stund, men så begynte jeg å fryse. Da var det gjort. Uansett hvor varmt jeg har det så fryser jeg. Fyrer så det nesten er 30 grader inne, og fremdeles sitter jeg med mye tøy på. Å fryser..

Om natta ligger jeg med ragg sokker, bukse og t-skjorte. Nå må nok t-skjorta byttes ut med noe langermet. Jeg har den varmeste dyna som finnes (dundyne i to lag), sluttet å ha det kaldt på rommet. Og fremdeles fryser jeg. Sånn har det aldri vært tidligere. IS kaldt om natta er liksom mitt varemerke. Sykepleierene pleier å akke og åkke seg over tempraturen på rommet. De trenger neppe bekymre seg for det lengre.

Nå er det tre uker til jeg skal inn å ha neste behandling. Også er det 6 uker til jeg reiser til Kenya. Regner ikke med at det vil bli noe problem med frysing der nede. I så fall kan vi konkludere med at jeg er syk *ler*..

Jeg er fremdeles unormalt sliten. Tung i pusten og tett. Spessielt om natten. Egentlig burde jeg måle metningen en natt, men siden jeg har fått beskjed om at lungene mine er så gode, så venter jeg det hele. Lungene er vonde hele tiden nå. Forran helt nede i kanten av ribbena stikker det for hvert innpust. Kjennes ut som en evig lungebetennelses vondt. Fra nesten midten og ut til begge sider helt nederst i lungene. Klarer å ta "magadrag" hvis jeg fokuserer på det. Men ikke flere etterhverandre. Selv det å ha en BH på er en utfordring. Selv den slakkeste er for stram. Og blir den slakkere så har den ingen hesikt gitt.

Jeg håper at en runde til med behandling skal gjøre susen. Hvis ikke vet jeg ikke helt hva vi gjør. Heldigvis hoster jeg ikke så mye nå. Hoster noe, men ikke sånn at jeg blir helt sliten. Ja bortsett fra om natten da. Da blir det litt hosting. Litt hosting og lite søvn. Flott kombinasjon.

Nå skriver jeg bare. Lar bare fingrene løpe med det som er i tankene mine. Sette ord på hvordan jeg har det. Noe som ikke er så veldig greit. Det blir liksom så mye mer ekte da. Og det ønsker jeg ikke. Egentlig vil jeg bare ha en drøm. At alt bare er en drøm, og at noen vekker meg og sier at det ikke er sånn. At ting er ok. Dessverre er det ikke sånn. Det er ingen drøm. Bare det ekte ordentlige livet mitt. Og det må jeg akseptere.

mandag 9. mars 2009

Flott helg i Nittedal.

Lørdag vendt vi nesa nordover for å delta i barnedåp for tantunge nr 3. I dag (eller i går) ble barnedåpen gjennomført etter alle kunstens regler. Heldige meg er nå også fadder til ei nydelig tulle i Nittedal. Det har vært mange gode samtaler, mange flotte stunder.

Det kosligste av alt var kanskje da tantunge "herfra" kom innom hos tantungene i Nittedal for å sitte på hjem. Og de to elste tantungene (2,5 og 3,5 år) fant hverandre gjennom å begge være opptatt av min mann. Vil tro han følte seg som superhelt da han var den mest populære da festen gikk mot slutten hos de to søte små sjarmtrollene.

Tantunge "herfra" satt på med oss hjem. Og sang og plystret i lag med mannen mye av tiden. Ikke no problem med tulle i bilen i 5 timer når det er sånn. Samt god hjelp av prinsesse fortellinger fra Disney på dvd...

fredag 6. mars 2009

Svart på hvitt..

I mange mange år har tobramycin (Nebcina) vært en av antibiotikaene som alltid har ligget i grunn behandlingen mot infeksjoner 3. hver mnd. Selv om jeg har vist det noen dager nå, så kom det i dag svart på hvitt: Tobramesyn er nå uhensiktsmessig.

Faktisk så er nesten hele grunnbehandlingen nå borte, selv om den skal prøve å holdes på en eller annen måte. Det er bare å behandle infeskjoner som gjelder. Om det går to uker mellom, eller 2 månder mellom. Får håpe på nærmere det siste enn det første.

torsdag 5. mars 2009

Ikke mye som skal til for å utløse feber.

Sansynligvis henger bare den plauritten i. Den kan sitte i en stund den. Er skranten og tungpusten for lite. Alt for lite skal til for å gi feber. En liten tur i stallen samt oppom sykehuset for å ordne noe praktisk i forhold til reisen. Det ble for mye. Har lurt på om jeg bare er sliten mentalt, og derfor boostet meg ekstra for å få opp humøret. Gjort og sett ting som jeg vet gir meg mentalt overskudd. Det hjelper betraktlig på humøret, men dessverre ikke på den fysiske formen. Så konklusjonen er at det er kroppen som er sliten og infeksjon som er på vei inn. Det har jeg vel dessverre sagt helt siden jeg kom ut fra sykehuset. Men det er så skummelt å konkludere med noe. Er litt ekstra forsiktig og egoistisk nå. Så får tingene bare løse seg som best de kan.

Det beste hadde vært om jeg kunne holdt meg unna infeksjoner. Men hvordan holder man seg unna noe som ligger i dypet av sine egne lunger. Det kan se ut som om det er tid for å begynne å tenke litt videre nå. Det er endringer som gjør at tingene ikke er så enkelt som det var. Og enkelt var det ikke før heller. Jeg er redd. Redd for det som kommer, og redd for det som ikke kommer. Det hjelper svært lite. Det kommer enten jeg vil eller ikke. Dette er igjen noe jeg kommer tilbake til. I løpet av neste uke kanskje. Tenker litt for mye ennå.

Hvor fort skriver du?

Redigert fordi jeg økte hastigheten betraktelig på andre forsøk..

49 Ord

onsdag 4. mars 2009

Englestemme fra mobbeoffer.

Andrew Johnston var deltager i Amerika got talent 2008. Fra å være en gutt uten selvtillitt, tydelig mobbeoffer, så har det nå oppstått en artist med uante muligheter til utvikling. Og om han ikke utvikler seg videre, så har han en unik stemme med en helt ekstrem nerve i som går rett hjem hos meg.


tirsdag 3. mars 2009

Uvirkelig.

Det er akkurat som om ting er helt uvirkelig. En døs som henger over det hele. Som om alt bare er i ett tåke hav. Jeg kan hvile og hvile og hvile, men kroppen er like sliten. Lungene like såre. Hvert innpust er som om det først skal gjennom de små hullene på raspa. Før de brer seg ut i det som er alt for lite.

En tung dag i dag. Ikke annet å forvente kanskje. I går ble det planlagt at det blir ny runde på sykehuset om knappe 30 dager, ja hvis det går å la det skure å gå så lenge. Hvis ikke får vi prøve å gjøre noe før. Gjøre hva?

Kanya? Ikke 20 grader og sol, men 35 grader og sol... *glis* Trenger litt sol nå. Sol som brenner så hardt at det kjennes inn til sjela!

Å finne noe positivt.

Igjen er det her jeg legger tankene. Det er ikke alltid man kan lese ordrett hva tankene er. Men de ligger inni ordene ett sted. Sola er nydlig ute. Jeg ser på den gjennom vinduet. Vurderer å ta en tur ut for å nyte den, men mulig det blir med vurderingen.
Hjemmehjelpen har vært her i dag. Vasket og skiftet på sengen. Det var godt, for det trengtes. Like før jeg begynte på noe selv. Men det ble med like før.
Naboen har løse kaniner hoppende rundt i tunet. Håper ikke Turbo får ferten i dem.. Tror det kan være litt uheldig. Ellers har jeg nå lagt alle regningene fra de siste ukene klare til å betales. Det er nå bare å åpne nettbanken å gjøre det. En dag.

mandag 2. mars 2009

Jeg skal til Kenya!

Midt oppi all elendigheten har jeg en godnyhet å komme med. Jeg skal til Kenya i 3 uker i april/mai. I dag ble flybillettene betalt.

Ellers så bare rauser det inn med dårlige nyheter, så det er godt å kunne planlegge noe håndfast. Og legene er med på å legge dette til rett i alle bauger og kanter sånn at det skal gå. Det MÅ bare gå.

Planen er som følger:
Mannen min og jeg reiser ned å holder safari ferie i 14 dager. Så blir jeg igjen sammen med min venninne som skal jobbe frivillig på ett barnehjem der nede. Hun skal være der i 6 uker, jeg skal være der med henne den siste uken av hennes opphold før vi reiser hjem sammen.

Før den tid skal det hele bare hangle seg til så godt som mulig frem til april. Da blir det en ny runde på sykehus med samme opplegg som nå sist. Beintøft, men det hjelper når noe annet lokker i andre enden..

Ellers så kommer jeg tilbake til alt det som rauser inn. Sånn etterhvert. Samt mer informasjon om barnehjemmet. Tror det kan være litt intresant.

søndag 1. mars 2009

Å ta vare på seg selv.

Når man kommer i en situasjon som jeg er i nå er det akkurat som å leve i en boble verden. Dagene kommer og dagene går. Det er spørsmål som er så alvorlige at man ikke klarer å legge dem bort, og det er spørsmål det ikke er noen svar på. Noen stunder er det helt OK å bare være, andre stunder kan det være helt nødvendig å ta en telefon eller ikke være alene. Man kan ikke styre når disse stundene kommer. For det går så mye fra den ene ytterkantan til den andre. Og de øyeblikkene hvor ytterkantene er i ballanse, ja de vil man ta vare på så godt det lar seg gjøre.

Min største styrke er å se når disse ytterpunktene er.
Min største svakhet er å ikke klare å formiddle når disse ytterpunktene er.
Min største glede er en "fritime" med hesten.
Min største sorg er å miste krefter til å utøve min største glede.
Mitt største mot er å fortsette livet.
Min største frykt er å ligge passiv og ensom på sykehuset.

Og sånn kan jeg fortsette med ytterpunktene i mange forskjellige varianter. Men man kan ikke leve på ytterpunktene. Hvertfall ikke hele tiden. Man må finne en ballanse. For å ballansere det hele så ler jeg mye. Ofte en ironisk latter, en galgenhumorsk latter, en trist latter, en glad latter. Uansett latter; den er ekte! Og selv om det kanskje ikke helt "passer seg", så er det ofte den lille latteren som holder meg i gang. Som gir meg pågangsmot der andre kanskje bare ville lagt seg ned. Som beskytter meg fra å "gi etter" når jeg ikke kan. Eller for å gi en oppmuntring. Den kan kanskje få meg til å virke kynisk, eller at jeg ikke bryr meg. Men sannheten er at man ikke kan ta alvoret inn over seg hele tiden. Det ville ikke fungert. Ikke for meg, og ikke for dem rundt meg.

Noen klarer å håndtere alvoret, andre ikke så godt. Noen speiler veldig hvordan jeg håndtere alvoret, andre viser sine følelser uansett. Akkurat nå er jeg ikke i stand til å ta innover meg hvordan andre reagerer på mitt alvor. Ikke hele tiden, eller når de kanskje ønsker det. Jeg må selv velge når jeg er i stand til det. Å snakke om alvoret på den måten at man holder følelsene utenfor, det går bra. Men å ta følelsene inn i alvoret, da er jeg veldig selektiv med hvem jeg slipper inn. Ikke så mye for deres del, men for min del. For som sagt; det er rett og slett ikke overskudd til å håndtere eller trøste andres sorg eller reaksjon på hvordan jeg har det nå. Bortsett fra ett unntak. Selvfølgelig.

Å prioritere på denne måten handler om en ting; å ta vare på seg selv. For akkurat nå er det mye viktigere at jeg kommer meg ovenpå og kan klare kampen videre, enn at jeg skal gå inn i følelsen til hver enkelt. Det er ikke ensbetydene med at man ikke ønsker samvær med folk... Faktisk tvert imot. Også må man gripe de øyeblikkene hvor det åpner seg rom for å snakke om ting hvis man har behov for det. Men på begges premisser. Og kanskje allerhelst mine premisser akkurat nå hvor ting ikke er helt på topp. Jeg kan under ingen omstendigheter være den parten som skal bære akkurat nå. Ikke akkurat denne biten hvertfall.

Nok en dag gått.

Dagene tusler og går. Prøver rent fysisk å ha ett litt lavt aktivitets nivå, men planleggingsnivået går på høygir. Mange planer som legges. Noe jeg kommer tilbake til senere. Er ett par ting som må helt på plass før de offentliggjøres sånn helt.

I går kveld var vi på hyggelig middag hos ett vennepar. Knallgodt lamlår med hyggelig selskap. Turen hjem blir ett litt annet kapittel. For å si det sånn; veien til Finsland er ikke akkurat jevn og flat.

I dag har jeg vært i stallen. Faktisk har jeg sittet på Trico. Riktignok helt rolig i skritt, men jeg satt nå på. Kjenner at musklaturen er litt på retur, for det var fysisk vondt i lår, mage og legger da jeg ble beveget rundt av hesten. Håper det kommer seg.

I morgen blir det noen telefoner til sykehuset ol. Formen er ikke helt god. Den er ikke helt ille, men det varer dessverre ikke så lenge før det går uttfor bakke igjen. Jeg kjenner kroppen min for godt. Dessverre..

Alt i alt har det vært en trivelig helg. Stille og rolig men hvor det har skjedd litt. Noen dårlige nyheter og noen gode. Akkurat som det pleier å være i hverdagen.