mandag 30. november 2009

Tilbake til lungeposten i morgen. :-)

4 døgn på intensivavdeling uten å være syk får i grunnen være lenge nok. Eller, syk er jeg jo. Bare ikke sånn syk som jeg pleier. Plauritt uten bakteriell infeksjon er vist det jeg har pådratt meg. Noe som er uhyre smertefullt, og som fort kan føre til bakteriell lungebetennelse. Noe jeg absolutt ikke vil ha. Men nå har vi funnet ut en løsning av kombinasjone av smertelidring og drenasje som skal få meg igjennom disse dagene. Regner med det vil ta noen dager ennå. Men i morgen flytter jeg igjen ned til lunge sengepost hvor jeg hører hjemme. Veldig hyggelige folk her også, men det er liksom ikke helt riktig. Nå håper jeg på ei natt med litt mer enn 2 timers søvn.. Har ikke vært noe mer enn det de siste nettene..

Kryss fingrene for meg, nå er jeg i grunnen lei av å ligge på sykehus...

lørdag 28. november 2009

To korsetter holder lungene sammen.

Ikke ofte jeg legger ut bilde av meg selv. Men dette ble så komisk at jeg bare måtte. Godt plassert på ett isolatrom på intensiven på Kristiansand sykehus pakket inn i to stramme korsetter for å støtte opp om lungene sånn at lungehinnene ikke skal gi for mye smerte. Før vi prøvde disse korsettene hadde jeg en sykepleier/ fysioterapaut på hver side for å støtte opp. Under armene har jeg fått sydd puter *ler* sånn at jeg kan slappe godt av å bare fokusere på å puste stille og rolig. Telefonen og dataen er selvfølgelig i umiddelbar nærhet. Hvis dere synes jeg er litt oppblåst i ansiktet, ja så er det helt riktig. Fått noen doser med kortison her ja..

Der ganske tøffe dager her inne nå. På formiddagen hostet jeg i 3 timer uten mål og mening bare fordi lungehinnene ikke vil sammarbeide med meg. Vi prøver å lage ett opplegg som fungerer bra, men det er jammenmeg ikke lett. Nå tror jeg vi er inne på noe. Kveldens økt varte bare i 1,5 time. Og da var det på langt nær så mye hosting som tidligere i dag. I tillegg skal vi prøve å ha ei økt til rundt midnatt sånn at det blir litt mer enn 4 timers søvn i natt. I morgen legger vi opp til 4 økter med drenasje. Noen med fysioterapauter, og noen med sykepleiere. De skjønner veldig fort hvordan de kan hjelpe meg, og jeg synes de er kjempeflinke. Tross alt er det ikke lungesykepleiere som er på intensiven. De lærer fort. Håper jeg kommer ned på lungeposten fort fort. Eller allerhelst hjem. :-)

fredag 27. november 2009

En helg på intensiven?

Da ble jeg flyttet fra rom 176 til andre etasje på intensivrom 2 (tror jeg).. Koblet opp mot en masse ledninger og skal vist passes på i alle bauger og kanter. Det er tatt CT av lungene bare for å være sikre på at det ikke er noe som overses. Så skal jeg få fysioterapi og drenere lunger uten å bruke mange timer på å hente meg inn igjen.. Vi får nå bare se hvordan det blir..

torsdag 26. november 2009

Trives i eget selskap.

Det er ganske behagelig å sitte å kjenne at jeg trives i eget selskap. At jeg kan gå på vandring i mine egne tanker. Prøve å se på dem fra andre vikler enn den de er tenkt inn med, og rydde litt opp i tankene. Det har vært ganske kaos der det siste året, men nå er det en hel del tanker jeg enkelt bare kunne kaste bort. Sånne tanker som man virkelig liker å kaste bort. Når de så er kastet bort, så er det ikke sånn at de er glemt. Langt i fra. Men de er omdannet til noe konstruktivt, noe jeg har lært noe av. Både negativ og positiv læring. Jeg tror begge deler må til for å utvikle seg som menneske. Tenker man bare på de positive tingene blir man fort naiv og får liten innsikt. Tenker man bare negativt blir det fort en vond sirkel med lite innsikt og lite håp. Men tilsamans blir det bra. Prøver uansett å alltid ha en positiv vinkling også på de negative tankene. Noen ganger lar jeg bare de negative tankene få plass, og lar dem til og med slippe ut. I trygge former.

For noen uker tilbake var jeg ikke så trygg i mine egne tanker. De var for negative, og gikk inn i en dårlig sirkel. Og alvoret var (er) så stort at jeg ikke klarte å få det viklet så positivt at det ble konstruktivt. Men nå klarer jeg å snu de samme tankene til noe lærerikt noe. Men jeg vet ikke om jeg klarer å dele lærdommen videre. Bortsett fra at det er en ting som er helt sant:

Carpe diem, grip dagen.

Du vet ikke hva morgendagen vil bringe. Kanskje det høres ut som klisjè for noen, men for meg er det en sannhet man ikke må glemme!

onsdag 25. november 2009

Å ikke hoste alene..

Å ikke hoste alene kan være litt av en utfordring når man har CF. Men det er det jeg har fått beskjed om. Hadde en super økt med fysioterapi hvor vi virkelig fikk roet ned lungene. Jobbet i en god time for å få det til. Så skulle jeg bare starte en liten forsiktig hoste for å få opp gugget som var samlet og flyttet. Den lille forsiktige hosten varte vel nesten i en halvtime før den var nogenlunde kontrollert. Plauraen (lungehinnen) liker ikke hoste! Faktisk så liker den hoste så lite at den går helt i vranglås og ikke vil slippe luft ned i lungene igjen. Litt upraktisk. Røntgen bildene bekrefter det jeg kjenner. En liten endring i høyre midtre lungelapp. Ikke bakteriell betennelse, men noe annet. Vondt er det åkke som. Metningen av oksygen er ikke helt bra. Med 2 l på nesa får vi metningen opp i 92 stillesittende (den skal helst være over 90, alt over 97 er vanlig, jeg pleier å ligge på 96 i hvile uten oksygen hjelp). Samtidig har jeg en hvilepuls på 90-100, så hjertet jobber for å holde metningen oppe.

Siden det kom litt brått over natta dette her, så startes det opp med ett astmadrypp som skal hjelpe både mot betennelsen, samt roe lungene. I tillegg så sjekkes det at det ikke er en kommende infeksjon. Den skal i så fall drepes før den får så mye som snusen i lungene mine. Har ikke så mye å gå på når det kommer til funksjon, og ennå mindre å gå på hvis det skulle bli behov for antibiotika akkurat nå. I tillegg får jeg lungefysioterapi som er til stor hjelp.

Ellers skal jeg bare sitte her som ei porselens dukke. Selv om jeg har fått vite at jeg ikke er brukanes til det (*ler*).. Jeg fungerer vist best når jeg virker. ;-)

tirsdag 24. november 2009

Tilbake på sykehuset.

Men på "mitt" rom. Hva skjer? Ja det kan du spør om. Tror vi er blitt enige om at det er plauraen som igjen lager krøll på systemte. Natta var hvertfall veldig lang.

Nå er det klarlagt at det heldigvis ikke er snakk om noen infeksjon. Samtidig er det jo ett eller annet som gir meg høy hvilepuls, og tungpustenhet. Røntgen er tatt, og siden ikke jeg har fått noen beskjed er det nok ikke noe alvorlig galt. Så det er bare å slå seg til ro og vente å se hva morgendagen bringer. Jeg satser på ett astmadrypp og litt aktiv lungedrenasje med hjelp de neste dagene. Tror det er lurt. Alt som har med Meronem og Tazocin har fått streng beskjed om å holde seg unna for denne gang. Tror vi alle er enige om den.

Så jeg skal hoste meg gjennom denne natta så godt det lar seg gjøre. Eller helst ikke. Også håper jeg at alt er mye bedre i morgen. <3

mandag 23. november 2009

Det hjelper å få hjelp!

Jeg har fått mer hjelp hjemme de siste 14 dagene enn noen gang tidligere. Og jeg kjenner effekten godt. Jeg orker mer sosialt. Jeg har mer mentalt overskudd. Og lysten til å gjøre ting kommer sakte tilbake. Samtidig vet jeg at jeg må være forsiktig. Ikke presse meg for langt, men ta ting i rolig tempo. Og IKKE fryse. Fryse er nei nei.

Samtidig har jeg fått en helt annen ro i kroppen etter svaret fra Rikshospitalet. Og det vedvarer. Nå klarer jeg å ta tak i ting som har bare blitt lagt ned. Jeg klarer å være tilstede sammen med andre. Jeg klarer å le, og mene det. Ikke bare le utenpå og grine inni. De rundt meg merker det kanskje?

Ting blir ikke lett fremover. Det blir en helt ny periode å gå inn i. Nye ting å ta tak i. Men jeg er klar for å ta tak i dem. Og leve de dagene som er. En etter en. I mitt rolige tempo uten å bli syk.

søndag 22. november 2009

Endelig litt Trico tid.

Jeg må nok bare innse at det blir mindre hesting fremover. Det er rett og slett ikke krefter til det. Derfor må jeg bare nyte ekstra godt den tiden jeg får sammen med Trico. Treningen av Trico har jeg nå satt bort til to stykker. De dagene jeg så orker å gjøre noe mer enn å gi gulrøtter og børste, så gir jeg beskjed. Denne uken har det kun vært mandagen jeg orket å gjøre noe med hesten. I dag var det børsting og stell som sto på planen. Ikke så mye mosjon for hesten, men jeg tror han setter pris på at han får litt ekstra tid i stellespiltet. Vanker alltid godt med god biter når det er jeg som steller.

Håper jeg får til litt kjøring i løpet av uka, men vi får se hva det blir til. Ingen planer, så blir man ikke skuffet hvis det ikke går.

Lenge siden det er lagt ut noen bilder her nå.

Valpekullet som den nye valpen vår er en del av. Litt usikker på hvem av dem det er, men det er en av dem med brunt i seg. :)

Blir kanskje ikke så mye hesting som jeg vil, men innimellom blir det jo litt.



fredag 20. november 2009

En grise historie.

Min beste venninne har i mange mange år snakket om dette å skaffe seg en minigris. Landbruksutdannet som hun er, og avløser i grisefjøset som hun var, så jeg ikke noe galt i dette. Hun ville ha en stuegris. Så fikk hun en kjæreste, som så fikk seg hund. De ble gift, men ennå fikk hun ingen stuegris (selv om vi nok kan diskutere griseriet etter den pelsdotten av en hund de hadde).. I høst ble hunden dessverre alvorlig syk. For noen få dager siden var det hele over. RIP Snuten...
Huset ble nok tomt, og savnet stort. Selv om jakten på ny pelsdott er over, så er den ikke leveringsklar før langt utpå nyåret... Men pelsdotten "tilhører" mannen i huset som ikke er noen stuegris. Min venninne fant derfor ut at NÅ var det på tide å inntrodusere ett nytt husdyr i familien.. Som sagt så gjort, og før vi viste ordet av det var vi i bilen på vei vestover for å hente en Canadisk venn. Ja for den skulle være så liten som mulig. Helst ikke større enn en liten hund. Størrelse 10 kg omtrent. Ja for det finnes i hennhold til diverse annonser..

Vi kjørte og kjørte. Opp og ned på svingete vei. Hvor vi tilslutt kom frem til en gård på Jæren.. Grisene gikk til vanlig ute på 1 mål jord, og var for anledningen fanget inn i en ku binge. En ikke ren en. Tamme? Tror ikke det. Små? Nja, det kommer nok ann på øyet som ser. Hvis man forventer 10-15 kg ferdigvokset ble man nok veldig skuffet for å si det sånn. 40-45 kg er nok mer riktig hvis vi skal dømme ut fra mora.

Gris ble plukket ut (den minste for ordens skyld) og så var det bade tid. Det er mye små griser skal vennes til. I kanskje litt raskere fart enn man egentlig kunne ønske. Gris settes inn i bur, som settes inn i bil. Og jeg tror bonden hadde store øyne da vi kjørte ut av tunet..

Grisen (som ikke helt har fått navn ennå) er som jeg har forstått nå innstallert på kjøkkenet, og har slått seg til ro. Det er en temmejobb å gjøre, men det skal nok gå bra. Jeg er oppnevnt til 1. grisepasser, og har ingen anelse om hva jeg har gått med på.

Men aldri har jeg ledd så mye, og så lenge. Det var så gale at jeg ikke en gang klarte å ta bilder av hentingen av grisen, selv om jeg sto med kamera klart. Det ristet rett og slett for mye. Ikke fordi grisen var så morsom, men pga omstendighetene rundt.

Grisen er kjempesøt og omtrent på størrelse med Turbo. Håper de kan bli venner. Også gleder jeg meg til å prøve å klikke gris.

Hvordan skal det gå?

Når siste kur ikke hadde særlig effekt. Når planer er lagt frem til nyåret som "hindrer" ny kuring eller sykehus. Det er ikke tid eller rom for å bli syk, men så kjenner jeg så godt at det kommer. Hvordan vil fysikken klare 10 dager på riksen rett før jul, når 2 dager slår meg helt ut? Vil det bety at jula ikke blir som jeg vil. Eller vil det igjen bety at januar- mars blir grusomme månder å komme gjennom. Vil en langsiktig infeksjon bli ennå verre å behandle enn de andre slå meg i bakken, eller vil jeg klare å holde meg på bena? Mange tanker som ikke bør tenkes, men som tenkes uansett om jeg vil eller ikke. Slå de av noe. Vær så snill.

Tunge tanker som får så alt for lett innpass når ikke alt er helt ok. Kroppen er sliten. Mer sliten enn jeg kanskje er klar over selv. Eller kanskje jeg begynner å bli klar over det. Det er ikke en gang overskudd til hesting. Det er ikke bra. Også sover jeg mye. Noe som er bra, men samtidig ikke bra. Bra at kroppen hviler. Men ikke bra fordi jeg vet at det betyr at kroppen er utmattet. Utmattet er aldri bra. Gi meg litt energi. Bare bittelitt.

torsdag 19. november 2009

Første økt med hjemmefysioterapi.

Tror dette kan bli en veldig god løsning. Deilig å slippe å bruke masse krefter på å dra avgårde til fysioterapaut, men at de heller kommer til meg. Uansett hvordan jeg vrir og vender på det, så har jeg lang reise vei til ting og tang her hvor vi bor. Nå er formen min på sitt beste, så da er det ett godt utgangspunkt for fysioterapautene å lære meg å kjenne. De (og jeg) er villige til å bruke god tid på dette, så det er veldig bra. Drenering av lungene er noe av det viktigste jeg gjør nå som ikke medisinene virker så veldig bra.

onsdag 18. november 2009

Ganske sliten.

Avreagerer nok en hel del etter alt som har skjedd de siste ukene. Ikke minst den siste uken med beskjeder fra Rikshospitalet og alt med seg. Sover mye, og orker ikke mer enn absolutt minimum. Var en tur til frisøren samt en liten handlerunde på Sørlands-senteret i dag. Det ble akkurat i overkant mye. Så da vet jeg det. Nå blir det et par stille og rolige dager, med maksimalt en liten tur i stallen for å gi gulrøtter til Trico i morgen kanskje. Tror fremdeles ikke det er noen infeksjon på gang. Bare sliten av alt som har skjedd og at kuren ikke har gjort mer enn å akkurat slå tilbake infeksjonen noe.

Nå skal jeg skrelle noen gulrøtter og spise dem under "House" sammen med litt dipp. Så gleder jeg meg til hodet treffer puta. For de siste nettene har jeg sovnet lett og sovet tungt. Det er utrolig viktig for å ha sjangse til en nogenlunde god dag. :-)

Håret mitt er forresten mer rødt nå en tidligere. Det passer nok meg å være rødtopp!

tirsdag 17. november 2009

Stille og rolige dager.

Liker det ikke, men sånn er det.
Fant ut i dag at egentlig så er jeg en atlet (ingenting i veien med selvtillitten hvertfall) og derfor passer dette innelivet svært dårlig for meg. Men ute regner og regner og regner det. Det liker ikke lungene mine. Hadde en liten tur i stallen i går etter en liten sykehus visitt. Og derfor sitter jeg inne i dag.

Heldigvis har jeg nå fått opp øynene for noe som heter serier på DVD.. Og jeg er veldig glad for at jeg aldri har brukt mye tid på å se filmer og serier. Da er det jo så mye jeg kan gi meg i kast med i tillegg til bøker nå som jeg skal leve dette "stille og rolige" livet.. Akkurat nå går det i "Buffy" og "Heroes".. Og i skrivende stund kom jeg på at "Angel" sikkert også er en serie som vil passe mitt tidsfordriv (sette på ønskeliste kjære familie).. Jeg liker (super)helter som tar livet av alt det som er ondt. Skikkelig god virklighetsflukt. Tusen takk til dere som har introdusert meg til denne verden av godt og ondt. *glis*..

På torsdag starter jeg opp med hjemme fysioterapi. To ganger i uken. Tøy og bøy, drenering er gøy. Da får jeg hvertfall to dager hvor ting blir gjort ordentlig, også blir det selvgjort er velgjort de andre dagene (ikke at det er så dårlig altså, det blir bare litt for ofte hastverk arbeid). Så blir det en god rutine på den saken. Da blir det også enklere for dem å steppe inn oftere når jeg blir dårligere og trenger mer hjelp. Forhåpentligvis skal de også ta seg litt av den såre muskelaturen som jeg har pga mye pusting og hosting. Den er skikkelig au au, men det er så langt inn til byen og manuell terapauten akkurat nå.

I morgen skal jeg en tur ut. Litt frisering og annet som skal ordnes. Må starte på julehandlen nå. For ukene før 24 desember er opptatt. Det fikk jeg vite i dag. Så hvis jeg order ett par pakker i uka fremover nå, og overlater noe av handlingen til mannen, så vips er julehandelen i boks.

Turbo hilser, og sier han er veldig glad for at "mor" ikke er noe utemenneske i regnværet!

søndag 15. november 2009

Vondt i blåsebelgen.

Ikke sånn plauravondt som gjør innmari vondt, men omtrent ikke betyr noe. Men lungebetennelses vondt på steder der det ikke pleier å være sånn. Hoster hele tiden. Men er uten feber og ellers symptomfri på infeksjon tror jeg. Ikke så veldig gode nyheter ei uke etter kur. Er ubehagelig tungpusten også. Synes det er ekkelt når jeg kvier meg for å gå til sengs. Men det gjør jeg i dag. Vet det vil bli hardt å legge seg ned på siden. Vet jeg vil hoste mer. Vet det vil bli en natt med dårlig søvn. Søvn som jeg trenger for å komme meg ennå mer på bena enn det jeg har vært den siste uken.

Nei Turbo. Nå må vi nok finne sengene våres begge to. Trofast ved mine ben som du er hele dagen. Så blir det en tur avgårde i morgen for å få litt frisk luft eller noe sånt.

God natt. :-)

fredag 13. november 2009

Tilståelse.

I dag har jeg lest hva jeg har skrevet under kuren. Innleggene som jeg har skrevet omtrent hver morgen etter dårlige netter med søvn. Og jeg kan rett og slett ikke huske hva jeg har skrevet fra omtrent 25 oktober og frem til den dagen jeg kom hjem fra sykehuset. Jeg husker heller ikke så mye om hvordan denne runden mer kur var, eller hvem som var på besøk (husker noe). Jeg er sikker på at jeg satte STOR pris på besøkene som kom, når de var der. Og at hukommelses tapet er mer rettet mot smertelindringen og smertene jeg hadde under kuren. Heldigvis tror jeg ikke jeg selv skjønner hvor tøff denne runden var, men dessverre tror jeg de rundt meg er så alt for klar over det. Det er 10 dager som er mer eller mindre borte. Skremmende. Men kanskje like greit?

Begynner å komme meg litt på bena igjen nå. Ikke så mye som jeg hadde håpet, men hvertfall sånn at jeg orker noe. Det er vel egentlig en liten løgn. Eneste turene jeg har hatt ut av huset denne uken er stalltur på tirsdag, og til legekontoret for vaksine i går. Hatt en del besøk, noe som har vært veldig hyggelig. Håper jeg kan klare litt mer neste uke. Hvertfall at jeg skal orke å kjøre bil så jeg kan komme meg litt rundt. Det er ganske viktig.

Man kan spise sjokoladekake til lunsj.

I dag skal vi feire!

På onsdags ettermiddag fikk jeg nemlig en telefon fra Rikshospitalet. De er villige til å risikoen med å gi meg en sjangse til å komme på venteliste. Så i desember skal jeg til utredning, også kommer jeg på venteliste når tiden er inne. Noe den mest sansynlig er med en gang.

En nyhet som ga en god ro i kroppen. En mental opptur. Jeg har nok ikke vært klar over hvor stort press det har vært å ikke vite. Ikke vite om jeg har lov til å håpe på noe bedre. Bare det å vite at det er håp i fremtiden har gjort stegene mine lettere. Motet tilbake. Kampviljen næring.

Mange lurer på om man skal si så bra, eller om det er fælt eller hva det er. Det er litt av alt. Men mest av alt er det bra. For alternativet er slett ikke bra. Alternativet var å gå den tiden som kommer fremover uten å ha noe håp. Med den sikre visshet om at tingene bare gikk en vei. Nå har jeg en sjangse.

Nå er det håp i håpløsheten.

Takk for dere som tror på meg!

onsdag 11. november 2009

Min fantastiske kommune.

Når en er alvorlig syk så har støtteapperatet rundt utrolig mye å si for hvor stor livskvaliteten skal få lov å være. Jeg får ikke bare lov å eksistere og klare meg gjennom fra dag til dag. Nei i tillegg så får jeg også lov å få hjelp til å få økt livskvalitet. Til å komme ut, til å komme rundt, til å gjøre ting som jeg liker, til å ha krefter til å gjøre ting som gir overskudd mentalt. Og i tillegg så viser det seg at når det snører seg ennå mer til, ja da trør de bare ennå mer til, og snøringen kjennes ikke så brå ut som den kanskje er. Helt fantastisk!

Jeg er heldig. Jeg vet det. Og jeg prøver å huske å være flink å takke for det.

mandag 9. november 2009

Gjør det du vil gjøre.

Og ikke mer.

Sånn skal tankegangen min være fremover. Spare krefter, unngå infeksjoner, unngå å måtte trenge behadling med antibiotika som jeg har måtte trengt så alt for ofte det siste året. Behandlinger som ikke lenger fungerer særlig bra, og som er en stor påkjenning for kroppen.

På denne tiden om en uke sitter jeg garantert i hyggelig selskap med masse masse spenning i kroppen. Avgjørelsen om jeg har lov til å ha ett håp om ett lengre liv eller ikke skal tas. Kanskje de alt har tatt den? Hvem vet? Jeg våger ikke å tro noe annet enn at de må gi meg en sjangse. Ikke fordi jeg er redd for å dø, men fordi jeg har så veldig lyst til å leve. Det er så mye å oppdage. Gode ting, vonde ting, ubehaglige ting og behaglige ting. Gode dager meg verdens beste mann. Tid med gode venner. Og ikke minst en fantastisk familie. Tantunger jeg vil se begynne på skolen, og ha sin komfirmasjon. Fortelle om alt det rare de gjorde, og lære dem at i kjøleskapet til tante Klara er det alltid sjokolademelk de kan forsyne seg av.

Se våre to hunder vokse seg store, og kanskje til og med ta de med på jakt. Selv klare å ta Trico rundt på stevner og kurs, og oppleve ennå flere sider sammen med han. Klare å børste hesten selv, jobbe sånn at jeg kan klare å holde han selv, bare leve det livet som "alle andre" gjør. Gi tilbake til alle dem som gir til meg nå. Enten det er tid, tjenester, eller bare sin støtte.

Hvem kan klandre meg for å ha tøffe dager nå? Formen er mildt sagt elendig. Jeg tørr nesten ikke ta kontakt med noen, for jeg bare griner. Og hvem vil vel være sammen med ei sippe høne? Samtidig har vår lille familie på tre (snart 4) det utrolig godt sammen akkurat nå. Ler og koser oss med det lille vi kan. Og lager planer og drømmer.

Hvor hardt og brutalt det nå enn er så vil jeg ikke leve særlig lenge hvis ikke jeg får nye lunger og det går bra. Ingen kan si om det er 1 år, eller 2 år, eller kanskje bare månder. Det hele kommer ann på å holde seg unna den infeksjonen som ikke lar seg behandle. Nedgangen går nok litt for fort. Og hvis vinteren blir tøff, vil det gå ennå fortere. Det er ille når man med hånden på hjerte ikke er sikker på om man vil oppleve neste sommer. Da skjønner man at ting ikke er som det skal.

Samtidig er jeg bare 28 år. Ung, ikke sant? Med fremtiden forran meg? Sånn håper jeg også at de ser på meg inne på Rikshospitalet. Som er ressursperson som kan komme til å gi tilbake til samfunnet en dag. Kanskje.

Jeg ønsker så sterkt å ha håpet. For uten håp, ja da vet jeg ikke helt hva som er igjen. Og det tror jeg ikke at jeg har lyst til å oppdage.

søndag 8. november 2009

Ække den som legger meg ned!

Så derfor var det bare å klappe sammen rullestol, godt med tøy (lurer på hva pokker jeg skal gå med når det blir kaldt) og dra seg ut i stallen i alt for mange timer. Det siste var kanskje ikke helt planen da. MEN; Trico kan leies fra rullestol, han kan tas på grime, han kan spyles ben på, og han kan koses med!!! (jeg er i ingen forfatning sånn at jeg kan stå oppe mer enn 10 minutter av gangen akkurat nå).. Og innimellom alt dette putter jeg inn små økter med "mosjon" hvor jeg er oppe å står og går og duller rundt hesten. Min største motivasjon når jeg av alt i verden bare vil gjøre ingenting og kroppen protesterer på det meste.

Jeg skal ikke lyve å si at alt er fryd og grønne skoger. For det er det ikke. Men innimellom kommer det øyeblikk som gjør det verdt å stå opp en dag til. Feks 4 stykk ryttere som har sin første trening med kvadrilje. Det betyr strengt tatt at hester og ryttere (helst i ekviapsjer som betyr at en rytter sitter på en hest) skal gjøre figurer i ett mønster som skal se pent ut for ett publikum. Første økt pleier som regel å være ganske så underholdende å se på, og alle som har en bitteliten erfaring med denne type aktivitet har alltid en skikkelig god grunn for å ikke stille opp på første treningstime (kanskje derfor bare 4 av totalt 8 stilte opp?).. Alle vet jo også at det er flest kvinner som driver med riding... Og hvem er det da som skal enes om denne kvadriljeridningen? Jo, nettopp; kvinner... Vi satt nå noen stykker på tribunene. Og jeg må innrømme at vi fniste godt innimellom; rytter som går den ene veien, hest som vil den andre veiene, en instruktør som (forgjeves) prøver å holde styr på de alle sammen..

En oppsummering av de siste dagene kommer nok etterhvert som jeg orker å gjøre noe annet enn å ligge rett ut på sofaen samt å gjøre de helt nødvendige tingene. Så får vi se hvor tid det blir. Telefonsnakking er litt vanskelig da jeg hoster mer enn jeg snakker, men jeg er en kløpper på sms..

lørdag 7. november 2009

Kom hjem i går.

Og dessverre er jeg ikke noe særlig bedre i formen nå enn da jeg ble lagt inn. Infeksjonen herjer lungene mine og det er nok bare spørsmål om tid før noe må gjøres. Problemet er at det ikke er noe å gjøre.

Det høres kanskje ikke så dramatisk ut. Men det er det.

Det er mye som må fordøyes, og mye som må tas inn over. Og uttrykket "å bite i det sure eplet" får stadig en ny betydning.

Sakte men sikkert skal jeg få kroppen opp å gå igjen, selv om det strengt tatt ikke er mye som går. Det er fremdeles ett lite håp om fremtid for meg, selv om håpet er aldri så lite.

fredag 6. november 2009

Skulle skrive noe fornuftig noe.

Men det finnes ingen ting fornuftig å skrive.

Og det er kanskje det mest skremmende av alt.

torsdag 5. november 2009

Dårlige beskjeder.

Det er ikke noe annet å si. Ting går ikke helt sånn som vi alle kunne ønske. Infeksjonen jeg ble lagt inn med er heligvis slått ned for denne gang. Såvidt. Lungene kjennes ikke gode ut. Kroppen min er sliten. I morgen er siste dagen med antibiotika. Men jeg skal være på sykehuset frem til fredag. Bare for å klare å komme på bena.

Hadde en lengre samtale med legen i dag. Ingen av oss tror det vil gå så alt for lenge før jeg er her inne igjen. Det er umulig å legge noen plan. Nå må først rikshospitalet ta sin avgjørelse. Hvis de sier ja til å ta meg til utredning og på venteliste, så vil den videre behandlingen bestå av å holde meg i live så lenge som mulig. Hvis de ikke vil ha meg til utredning og på venteliste, ja da får vi ta det problemet der.

Det er utrolig tøffe dager. Det er ikke ofte jeg er redd for å være alene eller å ikke ha noen å snakke med. Jeg prøver å aktivisere familie og venner så godt det lar seg gjøre. Sigbjørn og jeg har blitt enige om at vår dør er alltid åpen. Eller, jaja, ringeklokka virker ikke, så dere får gi ett pling på telefonen..

I natt trenger jeg en god natts søvn. Jeg har fremdeles en sykepleier hos meg hele tiden. Så jeg skal ikke ligge å vri meg. God natt.

onsdag 4. november 2009

Mye sliten på en gang.

Kuren er beintøff. Så beintøff at avdelingen har strukket seg så langt at jeg har min egen sykepleier døgnet rundt fra nå av. H*n passer på at jeg er smertelindret, at jeg sover, at jeg har tilgang på mat og at jeg hele tiden har noen å snakke med. Så med mindre jeg ber sykepleieren om å gå sin vei for å hente noe ol, så er jeg på ingen tidspunkt alene. Det gjør hele situasjonen så enkelt som det på noen som helst måte kan bli når det er så vanskelig som det er.

Onsdag 18 november setter jeg igjen nesa inn mot Rikshospitalet. Der får jeg da vite den endelige avjørelsen om jeg kommer inn på venteliste eller ikke. Det blir to lange tøffe uker frem til den 18 november. Frem til helga nå, vil tingene gå med på å komme seg gjennom denne kuren. Så står det ei uke å formelig bare venter på å bli brukt opp til noe fornuftig for å gjøre ventetiden så kort som mulig. Det har såvidt streifet meg at en tur bort kanskje ikke er det dummeste jeg kan gjøre, men vi får se .

tirsdag 3. november 2009

Ingen bedre dag i går.

Nå er vi over på å skrive morra repporter. Da fungerer jeg best.

I går kveld kom samme smerte helvete som de andre kveldene. Men etter at Hanne ga meg mot (mer eller mindre frivillig) til å være der sammen med meg, fant jeg ut at det var bedre å ha noen hos meg enn å være alene. Så når det bygget seg oppigjen mot dette i går, mannen skulle på ett viktig møte med jobben, ja da takket jeg ja da to venninner, og mamma, stilte seg selv til dispensasjon for å trøste, oppmuntring og gi mot.

Jeg håper at jeg selv vil klare å stille så mye opp til mine venner og familie hvis de noengangvil trenge meg pådet viset.

Nå skal maten fortæres med nok en episode av "Buffy" Det er bare kjempebra underhodning.

mandag 2. november 2009

Dagen fra helvete

Det var i går. Uten at jeg orker å gå noe mer innpå det akkurat nå. Dagen i dag har til nå vært noe bedre, men jeg regner med at den også går til helvete om ikke så lenge. Å, så du mener jeg er i det positive hjørnet i dag??? NEI!!! Det er jeg nemlig ikke..

For å si det sånn; fra klokka var rundt 17.00 og frem til 23.00 var jeg ikke i stand til å flytte på meg overhodet. Kunne ikke løfte hodet fra puta, kunne nesten ikke snakke, kunne ikke gjøre noenting på grunn av smerter smerter og mer smerter. Gårsdagens siste dose med meronem ble droppet bare i ett forsøk på å få ei god natts søvn. Etter å ha gitt meg knock out av diverse sov jeg i 4 timer før jeg igjen våknet av vondt. Så var det diverse sprøyter med morfin som fikk meg til å sitte å døse noen timer til i 8 tiden på morraen...

Hele kvelden var jeg så utrolig takknemmelig for at Hanne satt ved min side og bare var der for meg. Trøstet meg og oppmuntret meg. Fikk tanke over på andre ting innimellom. Det betydde utrolig mye. Tusen tusen takk min gode venn.

I dag har dagen vært noe bedre. Selv om jeg stort sett bare har latt tingene skure å gå i en evig døs. Mamma var her under legevisitten. Der kom vi frem til at kuren skulle fortsette i sin helhet frem til torsdags kveld. Så skal jeg være her til fredag hvor vi videre skal lage en avrusings løsning sånn at det ikke blir så hardt å slutte med alle de smertelindringene. Midt på dagen fikk jeg noen timer med god dyp søvn. Den var etterlengtet.

Nå får jeg som sagt 2. dose med meronem. Forventer reaksjon på denne også, men vi får se hva som kommer, Sigbjørn kommer inn med Kinder egg, Gomp og det etterlengtede brevet fra Rikshospitalet. Katrine kommer inn å åpner det viktige brevet samen med meg, Spennende. For soennende.

Så får vi se hvordan resten av kvelden går.

søndag 1. november 2009

Gått i streik.

Ikke det at jeg får noe lønnsforhøyelse. Men kanskje det helper meg med å komme gjennom de neste 6 dagene.

Så jeg ligger her på rom 177 og har ikke tenkt å gjøre noenting. Skal fokusere på å få tatt medisinene, spise maten og prøve å sove. For å få resten av tiden til å gå skal jeg se dvd serier som gode venner har sent meg via post. Har noen timer med underholdning der. Så blir det galgen humor, galgen humor og mer galgen humor. Og hvis du kan henge med på galgenhumoren det ene øyeblikket, mot så å gå over til å takle tårer, ja da må du gjerne komme på besøk. Men gryntere vil jeg ikke ha besøk av da. Jeg har nemlig ikke fått grynte vaksinen.

Bare for å gjøre det hele ennå bedre har jeg nå fått så mye sopp i munnen at det nesten ikke går ann å få ned noe den veien heller. Også jeg som aldri har hatt sopp i munnen da. AU!!!