Hvem er jeg egentlig?

Jeg er ikke beskjeden. Det kler meg ikke!

Glede
Å gjøre andre glad en dag, gjør at jeg selv blir glad. Å spre positiv energi hvor enn jeg ferdes, det er egentlig mitt varemerke. Å vise andre at ett smil gjør ting så mye enklere er ingen sak, bare gi de ett smil...

Engasjert
Til tider litt for mye. I emner jeg kan noe om, men også emner jeg ikke kan noe om. Kan godt lage en god diskusjon og jeg er gjerne den som lager det varmt..

Tilstede
Jeg er! Og selv om jeg kanksje ikke er den som tar mest plass, så er jeg der. På godt og vondt. I en film vi alle kjenner så sies det; nobody puts Baby in a corner, Baby kan lett byttes ut med mitt navn.

Sta
Igjen på godt og vondt. Jeg har alltid rett! Og jeg klarer det alltid. Det siste er hvertfall sant. Setter jeg meg en idè i hode, så skal det være helt umulig før jeg legger inn håndkleet. Ingen kamp er tapt før kampen er over! Og hvem bestemmer om kampen er over?

Snakkesalig
Dere som har møtt meg vet vel at munnen omtrent aldri er lukket. Håper bare det kommer noe nyttig ut... Noen som kaller det munndiare. Men man kan jo se på det på flere måter; de fleste skal jo tross alt snakke til de er godt over 80. Og hvis jeg skal snakke like mye som dem, men leve under halvparten av deres tid... Ja da sier det seg selv; jeg har masse å si, og jeg passer på å få sagt det... Eller skrevet det!

Planlegge
Jeg er en hai på å legge planer. Og setter jeg meg en plan i hode, så klarer jeg stort sett å gjennomføre den. Jeg liker også å planlegge for andre. De planene er ikke så lette å gjennomføre...

Temperert
For ikke så mange år siden ville jeg skrevet at jeg var tempramentsfull. Tja, jeg kan ennå skyte fra hofta, men det skjer ikke så ofte. Montro om det er klimakatastofen som også har rammet meg?

Sosial, alene og med andre
Å sitte alene å lese en god bok, eller bare se utover vannet. Eller å samles i festlige lag og skravle til dagen er omme...

Ironisk
Å komme med bemerkninger er vel noe jeg er flink med. Noen ganger helt for meg selv, andre ganger høyt og tydelig. Det betyr ikke at bemerkningene skjønnes!

Alt dette dere leser her er egentlig meg. Og det er der ennå. Det ligger bare så forbaska langt inne akkurat nå. Jeg håper en dag igjen å kunne finne frem til den personen. Jeg liker egentlig den jeg er, jeg har ro med meg selv og en enorm selvtillit. En selvtillit som man ikke skulle tro var mulig. Den finnes inni meg, ett sted, der inne...

Slitne tanker

Det er akkurat som om noen har lagt ett lokk over hue mitt. Ingenting kommer inn, og ingenting kommer ut. Og lufta er fryktelig dårlig og tett. Skuldrene er opptrekt, nakken stiv, og hodet verker som besatt.

Hjertet kjennes tomt ut, kreftene er borte. Lungene vil ikke ta opp den luften jeg puster inn., og på toppen av det hele så hoster jeg konstant. Jeg som omtrent aldri hoster! Samtidig så kjenner jeg at motivasjonen til å finne motivasjonen er helt oppbrukt.

Lysten til å rydde, vaske klær, lage mat, handle mat, lufte hund, fyre i ovnen er ikke tilstede i det hele tatt. Å slenge ett pledd rundt seg å kope med å vandre fra side til side i min svarte boks er mye mer lokkende.

Senga er ett forferdelig sted å være. Ligge, og hoste, og se på taket i mange timer før endelig søvnen finner veien for en time eller to, før jeg igjen må opp å hoste og spytte. Eller en tur på toalettet... For all del, ikke la meg sove en hel natt!!! Det trenger jeg vel ikke i det hele tatt??

Jeg tvinger meg til å gjennomføre dagen. Tvinger meg til det meste. Prøver å finne noe som gir små belønninger, men det meste går på tvang. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg ikke orker...

Jeg tvinger meg til å sette meg i bilen for å kjøre ut til min venn, min gode venn. Min venn som aldri sier ett stygt ord, og som alltid ser på meg med fred i blikket. Og der kan jeg slutte å tvinge. Lysten til å gjøre noe tar over...

I dag orket jeg ikke gå hen for å finne lysten. Men det finnes løsninger for sånt. Min venn er så glad i å være sammen med meg (eller gulroten) at han gladlig prøver å komme så nærme som mulig, uansett hvordan det skal gå til..

I dag igjen fikk min venn meg med på moro og sprell. Og dagen fikk noen lyse glimt. Noen lyse glimt som gjorde at også denne dagen gikk bra.

Hva skulle man gjort uten gode venner?

Hva skjedde egentlig?

Jeg skal ikke legge under en stol at det som har skjedd i det siste har gjort mye med meg. Det har jeg vel egentlig allerede kartlagt grundig.

Men at det også skulle ha en betydning for behandlings effekten det var jeg nok ikke klar over.

Kuren jeg nettopp hadde gruet jeg meg skikkelig til. Faktisk så mye at jeg først usatte starten noen timer på oppstartsdagen, i tillegg til at jeg måtte ringe legen min for å høre om dette virkelig var nødvendig. Helt latterlig, for jeg vet jo hvor nødvendig det er.. Heldigvis skjønner han at jeg ikke har det lett nå, og bruker den tiden det tar for å sette meg i riktig "gir".

Så starter jeg kuren. Og kuren som skulle være en opptur med tanke på bivirkninger og verk, ble det stikk motsatte. Den ga nedtur, motivsjons knekk og ennå mer bivirkninger og verk. Dessuten hadde den ikke helt ønsket effekt... Derfor ble den også avsluttet etter kun 10 dager. Jeg hadde fått nok! For første gang på nesten 9 år avsluttet jeg før jeg egentlig burde. Orket ikke mer. Allerede før kuren var slutt hadde jeg begynt å grue meg til neste.. Det er ikke bra. Og når en da ikke kan se noen ende på disse kurene, ikke noen løsning, nei da mister man litt motet.

Snakket med legen noen dager senere. Ikke så høy i hatten jeg da nei.. Sånn gjør man bare ikke, selv om man har legene på sengeposten på sin side.. Kur er kur og skal være i minimum 12 dager, helst 14. Og hvem går det utover i siste ende? Meg? Åja.

Men det var da og ikke nå. Kuren er over for denne gang. Det skal ikke inn noe antibiotika i denne kroppen på minst en måned. Og da kan det hende jeg igjen er klar for ny kur. Hvem vet.

Uansett har det vært en trivelig helg med gode venninner, mat, vin og hest i en salig blanding. Tusen takk!

Sirkus trening med god venn.

Er ikke så mye jeg har lagt ut av bilder av min beste venn, hobbypsykologvenn, støttekontaktvenn, treningskamerat, gråte i manen venn, og dra opp av sykesenga venn, glemme vonde tanker venn, er der alltid uansett venn, mm.

Her er det treningskamerat og dra opp av sykesenga vennen jeg bruker mest aktivt. De ferreste kan vel egentlig se at jeg har så vondt at senga egentlig er det eneste vettugde stedet å befinne seg. Men denne vennen får meg til å skifte fokus og glemme vonde tanker. Så lenge vi holder på.. Det er meg som har mye klær på *fnis*. Vennen er selvfølgelig hesten min Trico.

Trico må pent finne seg i å flytte seg på min kommando. Noe han stort sett gjør med stor glede. På ørespillet kan du se han tenker hvordan han skal tilfredsstille meg og gjøre det jeg ber om.

Trico, hesten altså, lærer å gjøre kunster. Og jeg lærer å lære Trico kunster.

Og jeg prøver selv også. Flinke vi er.

Alle burde ha en sånn venn som jeg har. Men man må finne den vennen som passer for seg... Jeg kan ikke være uten min venn, og finner stadig på nye måter vi kan tilbringe tid sammen på. Uansett "vær og føre".

Nydelig vær!!!

Man kan trygt si at det går opp og ned her i hverdagen. Og de som kjenner meg, kan vel omtrent høre meg le gjennom skjermen.

Det er flere ting om gjør dette til en fantastisk dag. Og jeg skal sette de opp i den rekkefølgen de kom i.

1. Har dere sett været på sørlandet i dag? N Y D E L I G ! Sola har stått høyt på himmelen, og ikke et vindpust en gang.

2. Kuren avsluttes i morra kveld. DEILIG! Ett par dager før egentlig slutt, men nå er bivirkningene så sterke at det ikke har noen hensikt å dra det ut i langdrag.

3. Igjen; jeg har verdens beste hest. I det nydelige været var vi først ute å trasket en liten tur langs veien. Før vi hadde ei økt på det å knele. Bilder kommer, jeg lover. Må bare komme meg ut fra sykehuset først.

4. Jeg har fått billetter til hingstekåringa i Herning. Ett stort arrangemang som jeg alltid har hatt lyst til å reise på, men som krever at man bestiller biletter i goood tid. Det er ikke så greit når man ikke vet hvordan formen er i mars måned. Litt skummelt å bestille noe da.. Men nå reiser jeg. Helt alene (?) for å se på vakre vakre hester. Det er som en drøm går i oppfyllelse det.

5. Nevnte jeg det fine været? Her gikk sola ned i utorlig mange flotte farger. Hvorfor er ikke fotoapperatet her med meg nå?

Og merklig nok er hummøret på topp. Til tross for bivirkninger så har dagen vært en utrolig god dag. De tingene over har vært sterkt medvirkende til det. Dessuten har jeg mye å se frem til i løpet av våren. Og det å jeg huske på når de dårlige dagene er der..

Vil ikke mer!

Planen var egentlig å reise hjem i dag. Fortsette kuren hjemme frem til fredag denne uka.
Som dere ser har jeg ikke skrevet så mye. Det er det selvfølgelig en grunn til. Jeg reagerer mer på denne behandlingen enn tidligere.

Lørdag var jeg ute hele dagen med ei venninne og hestene våre. En knall fin dag. Med godt utbytte både for hesten og meg. Men den kostet, men var absolutt verdt det.

Og jeg tenker på neste kur. Alt for tidlig å tenke på den nå, men denne behandlingen setter sine spor. Sånne spor som gjør at man gruer seg til neste.

Legen som går visitt spør om vi har diskutert langsiktig behandling. Nja, hva skal man si? Jeg må bare igjennom disse 12-14 dagene. MÅ, alltid, hver gang. Det er ikke noe alternativ. Denne kuren denne gangen skulle jo være alternativet. Så jeg vet hva min lege vil si når temaet kommer opp..

I går så jeg filmen den perfekte storm... Jeg ønsker meg den perfekte medisin.

Nå frykter jeg litt at jeg har begynt en rundans med infeksjoner. En rundans det er vansklig å komme ut av. Men jeg håper bare at det er denne behandlingen som gjør meg litt motløs og kraftløs...

God bedring til meg selv, stå på, dette klarer du! Det må jeg bare.

Oppgitt

Jeg har det fint. Helt sant!
Men samtidig har jeg det ikke fint i det hele tatt

Innerst inne er jeg fornøyd.
Men samtidig er jeg veldig lei meg

Jeg skjuler alt bak latter og smil.
Men samtidig har jeg lyst til å gråte

Tanker svirrer rundt i hodet mitt.
Men samtidig er jeg rolig uttapå

Smertene jager over kroppen min.
Men samtidig finner jeg glede i å leve

Lysten til å "gjøre noe" er stor.
Men samtidig sier kreftene nei

Jeg har lyst til å bli sint, hyle og brøle.
Samtidig vet jeg det ikke hjelper

Kanskje jeg bør flytte til Toronto?
Det sier de ferreste her ingenting...

Rart jeg er forvirra?