Tøffe dager.

Det er tøffe dager inne på rom 176. Mange tanker som tenkes. Vekslende mellom håp og fortvilelse. Frykt for fremtid. Og sorg over alt som ikke kan klares. Ensomheten kan innimellom bli overveldende, og gode ord og meldinger betyr mer enn noe annet.

Heldigvis har jeg noen rundt meg som redder meg der de kan. Med en tur ut, løfte om å stille opp med det som kan gjøres, og samtaler. Sånn at man steg for steg kommer seg videre. Også når ting kjennes som verst ut. Det hjelper når de drar deg med ut, for man klarer ikke selv å ta iniativ til å gjøre noe. Man føler seg bare til bry for de som er rundt. For man er så full av seg selv og de smertene som er.

Det er ikke en grei kveld i kveld. Morfinen virker ikke godt nok på smertene, og smertene gjør det ikke enkelt å holde de skremmende tankene unna når man er alene. Jeg er redd for å bli ennå mer redusert med hva jeg kan klare. Og at det skjer er uungåelig. Den tanken er også skremmende.

Heldigvis vet jeg at det kommer gode øyeblikk også. Jeg kan bare ikke se dem akkurat nå. Takk for øyeblikkene jeg fikk i ettermiddag dere. De betyr så mye.