Våren og døden...

For en overskrift!
Den sier så mye.. Alikevel ingenting.

Det har vært noen helt fantastiske dager her på sørlandet. Nesten vindstille, sola står høyt på himmelen. N Y D E L I G ! ! !
Å ligge ute i sola kjennes godt for både kropp og sjel.

Samtidig setter varmen og våren folk i gang. De myldrer ut fra husene for å gjøre sine ting i hagen eller hvor det måtte være. Biler blir vasket, tun blir feiiet og raket..

Selv får jeg merke hvor anderledes ting er i vår i forhold til sist vår. Jeg har ett større alvor over meg. Tanker binder meg fast i bakken. Og fokuset sklir litt ut. Målsettingene bli litt ja og ha. Det er vanskelig å legge noen langsiktige planer..

Hvis og når er spørsmål som ligger meg tett på. Hvis jeg planlegger å gjøre sånn, går det bra? Hvis jeg får en infeksjon som ikke lar seg behandle, hva da? Når får jeg den infeksjonen som ikke lar seg behandle?

Ikke tenk sånn sier folk. Greit, jeg vil ikke tenke sånn, ønsker ikke, orker ikke, makter ikke...

Fortell meg da hvordan jeg skal tenke anderledes???

Hvordan holde disse tankene på avstand??

Nei se det er det ingen som kan svare på... De skulle prøve selv. Prøve hvordan det er å kjenne lungene rive i brystet bare etter å gå en trapp på 5 trinn. Det går, det vil alltid gå. Rivinga i brystet er der okke som.. Eller når de "løper" avgårde og jeg må be dem vente... Eller det ikke er overskudd til å vente særlig mye lenger..

Man ønsker vel bare at folk skal forstå, men den forståelsen er nok umulig å få. Med mindre personen har vært, eller er der, selv.. Aksept derimot, den må jeg nok gi meg selv.

Jeg er ikke redd for å dø. Redd for tiden før døden derimot... Ja det er noe annet...