Stort glis!!!

Vel, jeg er rimlig lei av å ligge rett ut. Så en tur i stallen i dag var utrolig befriende. Og ennå mer befriende det ble!!

Trico var så supersøt i dag og ba så veldig veldig pent om ikke vi kunne ta en tur sammen i solskinnet. Vel, siden han spør så pent, så kan jeg jo ikke si nei.. Så med litt påsalingshjelp bar det ut på tur i den friske vinden og sola.

Når du har 500kg med krefter under deg, som jobber for deg, med deg, lyder deg. Ja da spiller det ingen rolle hvor syk man er. Følelsen er ubeskrivelig. Jeg tuller ikke når en gledeståre eller to trillet ned kinnet mitt mens vi skrittet ut i naturen. Naturen som for meg ikke er tilgjengelig hvis jeg ikke trilles eller blir brakt ut. Når man så kan bringes ut på ryggen av sin beste venn, ja da føler man seg 100% friskere enn hvis man trilles.. (med mindre det er trilling bak hesterompe vi snakker om)

Trico ville slå litt på stortromma i dag. Han var i storform. Snøftet for noen blader og en ponni. Høy hale føring og en prustende trompetblåsende nese. En traktor i skogen brakte frem noen steg i piff og puff. Det er som å sitte på en myk seng av luft når jeg sitter på Trico. Jeg er så hjemme. Selv en rakettavgang da en hest "plutselig" løp i luftegården kommer ikke overraskende på. Han vet jeg er klar, og han vet at han egentlig bare skal oppføre seg pent. Men så vil han så gjerne vise at jeg ennå kan, at jeg ennå henger på, at det ennå er oss to som gjelder. Og at det er meg han vil jobbe for. En følelesesom kan hentes opp igjen og opp igjen flere ganger til dagen.

Man kan leve lenge på sånt.