Tudelu.

Det er lange dager her inne nå. Og godt er egentlig det, for det betyr at jeg er i god form. Når dagene forsvinner fort er det som regel fordi jeg er så sliten at jeg ikke orker å kjede meg en gang. Allikevel kan jeg pga bivirkningene ikke klare å ta kurene hjemme. Leddene verker, fingrene er svake og matlysten på null. Allikevel hørte jeg med legen om jeg ikke kunne vurdere å reise hjem på mandag hvis bare leddene var blitt litt bedre.. Joda, bare ikke reis for tidlig hjem.

Man får alt for mye tid til å tenke når man ligger sånn som dette. Tanker man ikke egenlig vil dele med noen, men som er gode å få sagt allikevel. Heldigvis er det mange dyktige sykepleiere her som kan hjelpe meg med den. Og oppmuntre meg før neste dose med "gift" skal inn. Jeg sier som jeg pleier når bivirkningene herjer som verst: Denne gangen _er_ det siste gang med meronemen som jeg ikke tåler.. Også venter vi nok en gang eller to, så er det tilbake igjen fordi jeg vet at det er den som fungerer best på lang sikt.. Lang og lang sikt, hva er det jeg lurer meg selv med? 6 uker? Kanskje 8? Uansett håper jeg de nå vil være fred i kroppen min til over jul. Det hadde vært skjønt.

Jul. Julegaver. Handle. Tungt. Koselig å gi. Verdt det? Definitivt.

Håper på en tur i stallen i kveld. Trico får vekk tankene mine for en stund. Gir meg fred. Det summer vanvittig høyt oppi der...