Hest= terapi.

I dag fikk jeg endelig kommet meg ned til stallen på formiddagen. Det er best, for da er det lite folk der. Og i dag var jeg særdeles heldig, det var ikke folk der.

Tok frem hesten og bare ga han en god lang klem. Og stelte litt og dullet rundt. Tok han med inn i ridehuset hvor jeg prøvde å lære han å spille fotball med en pilates ball. Den var spennende nok, men jeg var vist gøyere enn ballen. Men følelsen å gå rundt i ridehuset sammen med min beste venn, og se at han heller vil være med meg enn alt mulig annet, det kjennes godt ut.

En hest er ikke noe du kan tvinge eller forlange vennskap av. Den velger deg som venn hvis du fortjener det. Tydeligvis har jeg fortjent å være Trico sin venn. Han viser det med all den oppmerksomhet jeg får når vi er sammen. Respektfull er han, han vet hvor mine grenser går. Men jeg vet også hvor han sine grenser går... Men det virker som om jeg kan strekke grensene ganske godt.

Da han var blitt trygg på at ballen ikke kom å bet han, gjorde han ingen ting av at jeg kastet ballen på ryggen hans, ei heller at jeg sparket den under magen hans. Eller at jeg sparket den inn i frembena på han. Det var litt skummelt når jeg satt på ballen å slo i den, laget vist rare lyder. Og det fremkaldte trompetnese på Trico. Men nysgjerrig som han er, så tok det ikke lang tid før han måtte hen å se at det var den samme ballen som i stad..

Jeg skrev i overskriften at det var hest = terapi, men det burde stått Trico = terapi...