Siden jeg første gang var inne på Rikshospitalet i juli 07, har jeg forandret meg mye. Tankene mine har forandret seg, bevistheten har forandret seg og jeg har blitt ennå mer voksen.
I tiden etter juli var det som å leve på stedet hvil. Viste ikke hva fremtiden ville gi meg, viste ikke hva håp jeg kunne vente meg. Og det var tøft, utrolig tøft. Jeg gikk for halv maskin. Halve hjernen var hele tiden opptatt med noe annet. Fokuset klarte ikke å holde seg på en ting lenge av gangen. Og at jeg fikk en skikkelig smell med imunsvikt og langtids sykehusopphold mm. gjorde ikke saken bedre.
Jeg var helt tom. Følte meg hul innvendig. Nesten som om jeg ikke klarte å føle.
Så kommer januar 08 med de nyhetene som det bringer med seg. Ikke avslag, det vil jeg aldri få. Men heller ikke løftet om å ha lov å ha håpet. Det kom ikke. Og nå. Nå sitter jeg bare å venter på en bekreftelse. Ikke avslag, det vil jeg ikke få. Bare bekreftelse på at jeg ikke vil få håpet...
Hva gjør man da?
Etter en periode stoppet jeg opp. Lot alt bare renne av. Lot ting få lov å seile i sin egen sjø. Men nå vil jeg finne tilbake til fristedene mine, finne tilbake til roen. Finne tilbake til meg selv. Forandret, ja. Sansynligvis for livet. Men ikke av den dårlige slagen. Jeg har vokst, fått mer innsikt i det å leve. Og jeg lærer for hver dag, det er ennå mer å lære.
Jeg henger med på min egen utvikling. Det er godt å kjenne.
Ro! Inni meg selv.
Jeg gikk fem på
for 9 år siden
3 kommentarer:
Du er godt i gang - det er en glede å se. Noen og enhver har noe å lære fra innlegget ditt.
Du skriver väldigt bra. Tack för att jag får läsa dina tankar.
Godt å lese Klara!
Jeg har hatt MYE å gjøre med jobb denne uken, men har ikke glemt oversettelsen altså.
Nå skinner solen og hesten "kaller", men jeg håper å ha noe til deg tidlig neste uke.
Legg inn en kommentar