Slitne tanker

Det er akkurat som om noen har lagt ett lokk over hue mitt. Ingenting kommer inn, og ingenting kommer ut. Og lufta er fryktelig dårlig og tett. Skuldrene er opptrekt, nakken stiv, og hodet verker som besatt.

Hjertet kjennes tomt ut, kreftene er borte. Lungene vil ikke ta opp den luften jeg puster inn., og på toppen av det hele så hoster jeg konstant. Jeg som omtrent aldri hoster! Samtidig så kjenner jeg at motivasjonen til å finne motivasjonen er helt oppbrukt.

Lysten til å rydde, vaske klær, lage mat, handle mat, lufte hund, fyre i ovnen er ikke tilstede i det hele tatt. Å slenge ett pledd rundt seg å kope med å vandre fra side til side i min svarte boks er mye mer lokkende.

Senga er ett forferdelig sted å være. Ligge, og hoste, og se på taket i mange timer før endelig søvnen finner veien for en time eller to, før jeg igjen må opp å hoste og spytte. Eller en tur på toalettet... For all del, ikke la meg sove en hel natt!!! Det trenger jeg vel ikke i det hele tatt??

Jeg tvinger meg til å gjennomføre dagen. Tvinger meg til det meste. Prøver å finne noe som gir små belønninger, men det meste går på tvang. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg ikke orker...

Jeg tvinger meg til å sette meg i bilen for å kjøre ut til min venn, min gode venn. Min venn som aldri sier ett stygt ord, og som alltid ser på meg med fred i blikket. Og der kan jeg slutte å tvinge. Lysten til å gjøre noe tar over...

I dag orket jeg ikke gå hen for å finne lysten. Men det finnes løsninger for sånt. Min venn er så glad i å være sammen med meg (eller gulroten) at han gladlig prøver å komme så nærme som mulig, uansett hvordan det skal gå til..

I dag igjen fikk min venn meg med på moro og sprell. Og dagen fikk noen lyse glimt. Noen lyse glimt som gjorde at også denne dagen gikk bra.

Hva skulle man gjort uten gode venner?