I dag skulle jeg egentlig vært på rikshospitalet.
Det er jeg ikke.
Foreløpig har jeg lært meg å leve i situasjonen.
Jeg har ikke akseptert eller resignert.
Hvordan kan jeg?
Jeg gikk fem på
for 9 år siden
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Fremtiden kjenner vi ikke. Selv om den i dag ikke gir de beste utsikter så kan fortsatt mye skje.
Jeg mistet min bror da transplantasjon akkurat var blitt et tilbud, men dessverre ble han alt for fort alvorlig syk.
Jeg tenkte at dette ikke ville være noe mulighet for meg heller og ville aldri bli så syk som han. Men slik gikk det ikke. Men jeg fikk tilbudet i tide. Og mange med meg.
Også pasienter man tidligere ikke gav tilbudet til. Kanskje denne utviklingen vil fortsette? Det er i alle fall å håpe.
Ja, det er å håpe!
Ikke gi opp håpet!
Vi er mange som håper for deg!
Åshild
Legg inn en kommentar