Media saken..

Hvordan var det egentlig at den kom i gang? Og hvordan var det?
Det er to spørsmål jeg har fått titt og ofte den siste tiden. Og ikke minst, hva skjer videre?

Det begynte med at Dokument 2 viste dokumentaren I kø for livet. Den handlet mye om Truls Zimmer som fikk nye lunger og lever i beste velgående i dag, og Karen Indergaard Mietle som dessverre gikk bort så alt for tidlig. Begge to har/hadde CF, som meg. Det skapte mye bless om saken organdonasjon.

Jeg har ei veldig god venninne som så denne dokumentaren. Tilfeldigvis er hun også reporter i mediehuset Fædrelandsvennen i fvntv. Dagen etter dokumentaren ringte hun og lurte på om hun ikke kunne tipse min historie inn til redaksjonen, så det kanskje var mulighet til å lage en lokal vinkling på organdonasjon. Dokumentaren om Truls og Karen var veldig sterk for meg, så jeg sa at jeg trengte noen dager til å tenke på dette.

Etter to uker sa jeg ja til ett møte med to fra redaksjonen. Jeg var vel ikke helt sikker på hva jeg ville eller ønsket, men det kunne jo være greit å se hva jeg kunne brukes til. Og hadde jeg nå i det hele tatt en historie som var verdt noe oppmerksomhet? Det ene møtet ble til ett til. Og vi fikk fra begge sider kartlagt hva den andre part ønsket. Og inntrykket jeg fikk var at vi ønsket det samme. Bruke min historie som en innfallsvinkel på å få mer oppmerksomhet rundt organdonasjon. Fenge folket til å ta ett standpunkt.

Spessielt det siste året har jeg følt meg unyttig i det store samfunnet. Som en byrde som ikke kan brukes til stort. Med å kunne dele min hverdag med andre, og på den måten støtte en god sak, ville jeg da også gi meg selv litt selvtillit? Føle at jeg betyr noe? Gi noe tilbake til samfunnet? Svaret ble et høyt og tydelig ja. Og i ettertid ser jeg det kanskje ennå tydligere.

Jeg ble tildelt to journalister, en fra avisen og ei fra fvntv. For jeg ga klar beskjed om at skulle jeg først gjøre dette, så ville jeg ha med begge mediene. Og i løpet av årene med samarbeid med diverse offentlige instanser har jeg lært at klar tale er det som man kommer lengst med. Lett for meg å gjøre, lett for dem rundt meg å forholde seg til. Og mindre missforståelser ;-)

I løpet av denne perioden mens planleggingen holdt på, gikk jeg mange runder med meg selv. Klarte jeg å møte alle realitetene på trykk eller bånd? Ville jeg klare å dele av meg selv sånn at alle ville forstå? Ville jeg, som til vanlig er så privat, klare å åpne meg selv for utenforstående? Jeg tok ett valg. Jeg bestemte meg for å slippe journalistene med deres fotografer helt innpå min hverdag med cf, og ønsket om å få ett håp om videre fremtid.
I tillegg måtte jeg ha med familien. Og jeg måtte dele mange tanker med familie og venner som tidligere bare har vært delt med veldig nære venninner og fagfolk. For jeg kunne ikke la de møte min verden gjennom media. Det ville vært urettferdig. De fortjener ikke det. Så det ble noen tøffe, men også gode samtaler med de som er rundt meg.

Det var tøft mens det sto på. Jeg ble konfrontert med en del ting som er veldig sårt og vanskelig. Det ble satt ord på en del tanker som jeg tidligere nesten ikke har turdt å tenke. Og spørsmål ble stilt som gjorde meg både forbannet og lei meg. Jeg ble psykisk sliten. Og presset meg vel til det ytterste der også. Ville så gjerne at de skulle forstå hvordan jeg har det, og tankene som surrer rundt inni hodet mitt. Og at de klarte å videreformidle det sånn at andre igjen kunne forstå det. Og formidle det på en sånn måte at folk kunne forstå at de faktisk kan gjøre noe. Med å ta ett standpunkt...

Jeg tror og håper at mange standpunkt ble tatt de dagene det sto på. Saken fikk masse oppmerksomhet. Mye mer enn det jeg først hadde trodd. I positiv betydning.

Hva som skjer videre er det ingen som vet. Nå er det turen inn til rikshospitalet som kommer nærmere og nærmere. Og jeg kan vel si at denne gangen er det veldig avgjørende. Hvertfall for mitt håp og motivasjon til videre "kamp"!