I dag er det 1 år siden jeg ble lagt inn på sykehuset med imunsvikt. Den morgnen viste jeg ikke at jeg kom til å kjempe for livet de neste 14 dagene. Heldigvis. Jeg husker fremdeles lite fra de 14 dagene. Har noen små glimt fra intensiven, og noen få glimt fra rommet mitt etterpå. Det meste har jeg blitt fortalt av leger og sykepleiere i etterkant.
Den perioden gjorde noe med meg. Jeg ble mer alvorlig. Mer ydmyk for livet. Ennå mer glad for å leve. Samtidig var det første gang jeg skjønte at: CF, det var noe man døde av.
Nå er ståa en helt annen. Både på godt og vondt. Akkurat i dag er formen grei. Ikke fordi jeg har blitt bedre, men fordi jeg har tilpasset meg å orke mindre. På en måte er jeg dårligere, på en annen måte er jeg bedre. Lett å forstå? Ikke i det hele tatt. Ett lite hint; psyken henger med...
Fremdeles ville jeg byttet ut min hverdag som den er nå, men å få ett halvt år som tilnærmet frisk. Vet ikke hva det sier noe om. Min hverdag? Eller mine ønsker? Kanskje allerhelst begge deler.
En liten oppfordring. Nyt det du har nå, du vet ikke hva du har i morgen!
Jeg gikk fem på
for 9 år siden
3 kommentarer:
Tenk at det alt har gått eit år. Huskar tida og oppdateringane på forum og blogg godt endå. Godt å høre at forma er grei, og det er så utruleg kjekt å sjå deg i vogna bak Trico!
Om du tek deg ein tur innom bloggen min, ligg der ein award å ventar på deg. Den har du vel fortent!
Klem, Annika!
Nå har jeg prøvd å skrive en kommentar ganske mange ganger, det blir bare tull...
Men: Det fungerer å huske at man skal være glad..det blir faktisk ikke påtatt, man blir litt gladere :) Det har jeg lært..av deg...og av noen flere mennesker. Det er jeg glad for :)
Og jeg tror at å være så levende som du er, med en sykdom som fort setter grenser er både en velsignelse og en forbannelse. En velsignelse fordi jeg er ganske sikker på at du er så bra som du er fordi du har så mye liv, og lever så veldig når du kan, en forbannelse fordi du så gjerne skulle levd og utrettet så enda mye mer!!
Guro
Dere to. *rørt*.
Annika: takk for prisen. Skal få "hengt den opp".
Guro: Dette blir slett ikke tull. Du er en gledes spreder, og sånne som deg gjør at man ønsker å smile og være gla ennå mere. Og ja, det hjelper å både le, smile og huske på å være glad. Lurer på om ikke det skiller ut kroppens eget dop (er det endorfiner eller dopaminer?) Det hjelper. Uten tvil. Man skal grine og være lei seg, men ikke hele tiden. Alt til sin tid. :)
Legg inn en kommentar