fredag 18. juli 2008

Tankefull.

Formen har ikke vært helt på topp i det siste. For folk rundt meg er det vel knapt merkbart, men jeg holder meg mer for meg selv. Passer på at jeg tar ting i mitt tempo og prøver å unngå å overanstrenge kroppen. Mannen min er en engel. Order og fikser og trikser. Kunne ikke klart dagene uten han nå.

Jeg er ikke syk. Kanskje det som bekymrer meg mest. Dvs jeg er jo syk, jeg har bare ikke en infeksjon. Har riktignok tatt antibiotika i to uker, og den virker laaaangsomt. Er litt usikker på om den virker egentlig. Hoster mer enn det jeg pleier, men lungene er ikke infeksjons tette, de bare vil ikke puste mer nå. Kjennes ut som jeg har tatt et lite steg feil vei på stigen. Håper den følelsen er feil.

Når det er som dette kommer tankene. Tankene om jeg vil få en utvei når jeg trenger det. Tankene om det er ett par lunger som "venter" på meg. Om jeg får muligheten. Hva er jeg villig til å gjøre for å få muligheten? Og er muligheten der? Hvordan vil jeg takle å sitte inne på Rikshospitalet å vente på å få ett avgjørende svar? Tankene veksler mellom håp og bunnløs fortvilelse. Humøret likeså. Det ene øyeblikket så smiler jeg, i det neste så biter jeg.

Enten jeg orker eller ikke så reiser jeg på kurs sammen med Trico neste uke. Har blitt lovet å få all den hjelpen jeg trenger. Går det ikke, så får jeg bare reise hjem. Før jeg kommer så lang er det mulig jeg må hentes i ambulanse.. Jeg SKAL ha med meg ukes kurest henne hos Ole.

3 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg føler med deg!
Og bekymrer meg med deg!
Sånn du har det nå er pyton. Rett og slett. Det vet jeg. Fordi jeg kjenner følelsene og tankene som kommer med å ha det så pyton som man har det når kroppen svikter og ikke vil det du vil.

Et ørlite forsøk på å trøste. Men trøsteord og trøstetanker hjelper kanskje ikke noe særlig. Det håper jeg derimot at hesteuka vil gjøre.
At den vil gi deg pust fra tankene. Jeg krysser alle fingre for at du skal komme deg dit! Å

Klara sa...

Takk Å.
Det hjelper å høre at andre vet hvordan man har det, samtidig kunne jeg ønske at ingen viste hvordan jeg har det.. Det er rett og slett skikkelig ugreit!

Hesting tar tankene vekk. Langt borte vekk. Noen ganger blir det også en påminnelse over det jeg ikke lenger orker. Håper ikke det blir sånn.

VIL HA FRI!

Cam sa...

For et skremmende innelegg å lese...
Jeg håper inderlig du snart føler deg bedre igjen! Det er vitterlig en berg og dal-bane det her!
Håper du føler deg bedre innen kurs!!