Tankefull.

Formen har ikke vært helt på topp i det siste. For folk rundt meg er det vel knapt merkbart, men jeg holder meg mer for meg selv. Passer på at jeg tar ting i mitt tempo og prøver å unngå å overanstrenge kroppen. Mannen min er en engel. Order og fikser og trikser. Kunne ikke klart dagene uten han nå.

Jeg er ikke syk. Kanskje det som bekymrer meg mest. Dvs jeg er jo syk, jeg har bare ikke en infeksjon. Har riktignok tatt antibiotika i to uker, og den virker laaaangsomt. Er litt usikker på om den virker egentlig. Hoster mer enn det jeg pleier, men lungene er ikke infeksjons tette, de bare vil ikke puste mer nå. Kjennes ut som jeg har tatt et lite steg feil vei på stigen. Håper den følelsen er feil.

Når det er som dette kommer tankene. Tankene om jeg vil få en utvei når jeg trenger det. Tankene om det er ett par lunger som "venter" på meg. Om jeg får muligheten. Hva er jeg villig til å gjøre for å få muligheten? Og er muligheten der? Hvordan vil jeg takle å sitte inne på Rikshospitalet å vente på å få ett avgjørende svar? Tankene veksler mellom håp og bunnløs fortvilelse. Humøret likeså. Det ene øyeblikket så smiler jeg, i det neste så biter jeg.

Enten jeg orker eller ikke så reiser jeg på kurs sammen med Trico neste uke. Har blitt lovet å få all den hjelpen jeg trenger. Går det ikke, så får jeg bare reise hjem. Før jeg kommer så lang er det mulig jeg må hentes i ambulanse.. Jeg SKAL ha med meg ukes kurest henne hos Ole.