Kortison, så stor betydning?

De siste årene har jeg jevnt og trutt gått på kortison. Dosen har variert fra 5 mg til 40 mg, alt ettersom hvor store plager jeg har hatt av det ene og andre.

Etter sist kur (som fungerte tilfredsstillende) så fant jeg ut (i samråd med legen) at jeg ville prøve å kutte ut kortisonen. Det er mye bivirkninger som gjorde at jeg tok den besluttningen. En ting å måtte passe på sola, en ting at kroppen blir uforemelig pga veske, men det at jeg ikke sover (selv på liten dose) gjorde at avgjørelsen ble tatt.

IKKE LURT! Jeg ble sååå sliten. Helt tom for alt av energi. Lungene ble mer astmatiske og tette. Matlysten falt rett i bunn. Overskudd i det hele tatt ble borte.

Etter tre uker uten kortison (med vidunderlig søvn vel og merke) så begynte jeg opp igjen for en ukes tid siden. Startet ut på stor dose for så å trappe ned til minimumsdose, som jeg allerede er nede i. Søvnproblematikken er tilbake, men det er også energien. Nuvel, vi snakker ikke om at jeg er klar for å delta i OL eller noe, men jeg har værtfall tiltakslyst. Dessuten tror jeg familie og venner setter pris på det. Nå som jeg ikke er sååå sliten, så hugger jeg ikke lenger av dem hodet for småting lengre...

Noen som sammenlikner kortison med himmel og helvete. For min del er nå kortison himmelen. Men jeg husker godt den tiden da kortison var helvete...