Heng på hvis du kan..

Advarsel: Dette er kun mine tanker, ingen fasiter eller avgjørelser eller noe. Bare litt hvis om at...

I oktober skal jeg igjen inn til Rikshospitalet (RH). De har vært kjappe med å svar på henvisningen som ble sendt for en knapp uke siden. Jeg har mange tanker, meninger og ønsker. Mest av alt ønsker jeg bare å få oppleve en litt mer normal hverdag. Om det så bare er for en ukes tid. Nok vil det nok aldri bli alikevel. Jeg ønsker å få den beste behandlingen som er å oppdrive, de med mest kunnskap og erfaring på akkurat dette området. Om jeg så må til naboland, betale det selv eller hva det måtte være. Jeg vil også ha meninger fra flere hold. Svar fra ett sykehus er ikke nok for å gi meg ro i sjela. Det er tatt gale avgjørelser tidligere, andre har fått til andre ting utenom Norge. Å selv ha legene ansikt til ansikt, gi de en pasient å forholde seg til, ikke bare papir, det er noe helt annet. Det vil jeg ha. Ikke bare vil jeg ha det, jeg vil forlange å få det. Hvem ville ikke hatt det? Kongen ville nok fått det uten å spørre om det, jeg må nok kreve det selv. Hvorfor skal kongen få noe som ikke jeg kan få? Er han mer verdt enn meg? Hvem bestemmer hvor lenge jeg skal leve for å få oppleve livskvalitet? Hvor mye er jeg villig til å sette på spill for å oppleve en bedre livskvalitet? Jeg ønsker å kunne bruke min rett til å kjempe for meg. For en forlengelse av livet mitt, muligheten til å bare oppleve en bedre hverdag. Ville du tatt ett nei for ett nei? Tid er det tid for å kjempe? Tid er det tid for å kaste inn håndkleet? Hvem er det som bestemmer denne tiden. Jeg er hvertfall ikke klar til å kaste inn håndkleet. Jeg har ennå så mye å gjøre. Så mye ugjort som Lisa Ekdahl sier i sangen Vem vet..