Matlyst.

Driver å leser søndagens innlegg omigjen og omigjen. Kan nesten ikke fatte at lørdagen og søndagen kan være de samme hverdagene som jeg har hatt i går og i dag. Med mandagen som fall dag. Snupunktene kommer så fort og så uventet. Selv om de langt ifra burde være uventet nå.

Ta deg sammen jente, det er en grunn til at du står på den listen du står på. Det er en grunn til at flesteparten av dagene i 2010 er tilbragt på sykehus. Det er en sannhet at det gjenstår flere dager der før det blir bedre.

Det tærer på nå. Virkelig. Prøver å ta meg sammen bare for å få gjort noe, men det går ikke. Mandag fikk jeg så virkelig kjenne på kroppen hva som skjer hvis jeg gjør for mye. Så alt alt for mye. Hvordan kunne jeg innbille meg at jeg kunne klare å gå rett over 500 meters skogstur på søndag? Selv om jeg der og da følte meg som verdensmester. Min prestasjon var sansynligvis større bragd enn mang en annen ting som er gjort dette året. Men dette slo uansett ann som årets dummeste ting å finne på.

Nå er matlysten helt borte. Egentlig har jeg en hel del som står på behandlingsprogrammet som bør gjøres. Men hvordan finne overskudd til det når det ikke en gang er overskudd til få i meg mat? Det er for meg et mysterie. Ett jeg sikkert burde prøve å finne ut av. En eller annen dag etter i morgen eller så.

Vond sirkel. Vond vond sirkel.