Holde dagene gående.

Har hatt, og fremdeles har, ei tøff uke. Tror ikke det går over av seg selv. Eller det vet jeg jo at det ikke gjør. Fra å ha noen fantastiske dager sist helg hvor jeg faktisk klarte å være med ut litt og den type ting, er jeg nå mer eller mindre bundet til sofa, kjøkken, seng og veranda. På trass og vilje har jeg dratt meg selv (eller andre dratt) til frisøren og en kort kort tur til Trico i løpet av uka. Og det er egentlig det.

Hadde egentlig en plan om å ha en ting å gjøre i løpet av dagen hver dag. Men hva gjør man når man ikke en gang har krefter til det? I går var første dagen på to døgn jeg egentlig klarte å få i meg noe mat. Kan smøre maten, men så stopper det der. Orker ikke tanken på å spise eller noe. Vann er det som sklir lettest ned, ja selv sjokolademelk må tvinges ned nå.

Hva gjør man så når ting er som dette? Tja si det. Man håper. Også håper man litt til. Så innser man at infeksjonen er såpass nærme at sykehuset snart er eneste mulighet, men der vil man ikke. Så vurderer man da om hvor grensen går for tid sykehus besøk er en absolutt nødvendighet, og om man kan presse den grensen litt til. Forhører seg så med dem som er rundt om hvordan de ser situasjonen fordi man ikke lenger stoler helt på sin egen vurdering.

Så hører man på musikk, spiller musikk, prøver å la hunder underholde i stedenfor å slite ut, ser film, tenke mange tanker, drømme, drømme litt til, ønskedrømme. Også håper man. Også håper man at den telefonen som er så veldig viktig ringer før neste runde med infeksjoner braker løs. Noen øyeblikk så håper man så mye at man ikke klarer å ta telefonen fra kjente fordi skuffelsen er så stor når det er "feil" nr. Andre ganger ligger håpet lengre bak og en telefonsamtale fra omverden gjør dagen lysere.

Når man er så sliten så blir man veldig lett destruktiv i tankeganger. Håpet begynner å gråne i stedenfor å være lysegrønt. Man føler seg som en belastning. For de nære og de som ikke er så nære. Ja selv for de som har betalt for å være rundt. Det er ingen god følelse. Og den er helt feil. Men hva hjelper det når følelsen er der? Den er like reell og ekte selv om jeg vet at det ikke er riktig. Så må man fortelle seg selv gjentatte ganger at man betyr noe som menneske og som enkelt individ. For alle trenger den bekreftelsen på en eller annen måte. Når man da ikke klarer å skaffe seg den bekreftelsen gjennom å lykkes i jobb eller bare det å leve, ja da krever det ekstra mye for å finne innsikten til å se sin egen verdi. For alle har sin egen verdi, og ingen av oss har rett til å ta den fra andre.

Jeg har lært masse av dette som jeg går gjennom nå. Akkurat nå kjennes det ut som om det meste bare gjør vondt. Men ved å kjenne det vonde får man også større evne til å kjenne og finne det gode. Mange ganger har jeg møtt meg selv i døra. Flere ganger har jeg ikke hatt valget med å velge letteste vei. Den tyngste veien har ofte vært den eneste. Men ofte er den tyngste veien den fineste av alle. Etterpå.

Jeg gleder meg til den dagen dere leser innlegget "Etterpå". Som sikkert får en helt annen betydning enn det etterpå har for meg nå.

Så selv om den tyngste veien er den mest slitsomme, så skal jeg prøve å stoppe opp å få med utsiktspunktene som er langs stien. Også nå som det ikke er så mange av dem.