I dag skulle jeg ri. Det var hvertfall helt sikkert!
En runde rundt stallen for å finne hesten. Leie hesten med inn i stallen. Turen rundt med hesten (før jeg i det hele tatt fikk tenkt på rideturen) ente i en rekke hosteanfall, noe som igen ente med en plaura som ikke lenger ville spille på lag med eieren. Høyre lunge gikk ut av funksjon sammen med en stor dose smerte for hvert åndedrag. Og der så jeg hele rideturen fly bort...
Tenk at man kan glede seg til noe så enkelt som en liten rolig tusletur på ryggen av sin beste venn? Og tenk da skuffelsen når det ikke går. Igjen!
Når en sitter der, og føler man har vrengt hele lungen utover stallgangen, og skjønner at rideturen får en bare fortsette å drømme etter. Og en vet at det kan bli lenge til neste gang man har overskudd til å planlegge noe sånt. Ja da vil en ikke mer. Jeg lover, man orker ikke tanken på å få disse skuffelsene gang på gang på gang. Hvor mange skuffelser kan man tåle?
Hvor mye er det meningen at ett menneske skal klare å bære av skuffelser??
Test
for 7 år siden
5 kommentarer:
Noen ganger stinker livet skikkelig.
For 1 år og 363 dager siden begynte vi innspilingen av en videodagbok. Første innspilling innholdt blant annet følgende utsagn: "Året som står foran oss nå vil være veldig avgjørende for oss."
At året skulle bli som det ble hadde vi bare en fjern drøm om.
Om to dager går vi inn i et nytt år. Kanskje et svært avgjørende år for deg og din kjære?
F**n også!
Skuffet på dine vegne, for jeg vet hvilket mentalt og fysisk løft det hadde vært for deg om du kunne tuslet litt med Trico.
Truls: Akkurat nå vet jeg ikke om jeg vil gå inn i det året, om jeg kan finne styrken. Om min kjære kan finne styrken.
Men har jeg egentlig noe valg??
Tror vi snakkes en annen dag ;-)
Elx: Takk :-) Ja det hadde vært ett behov for en liten tur i dag ja.
Jeg har ikke svar..
Jeg kjenner bare spørsmålet selv..
Og flere har spurt før oss, om veien videre..
Åshild
"Detalj av usynlig novemberlandskap"
Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et gammelt veiskilt uten vei.
Det står og peker med sin morkne pil
Mot skoddemyr og mot skoddemil.
Jeg leter fåfengt etter navn og tegn
Alt er visket ut av sludd og regn.
Der sto en gang det sted jeg skulle til
Når ble det borte og når for jeg vill?
Jeg famler som en blind mot dette ord
som skulle vist meg veien dit jeg bor.
Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et veiløst skilt og skremmer meg.
- Inger Hagerup
Håper det beste for deg, og dine i det nye året som kommer. Jeg får mange nye følelser å kjenne på når jeg leser det du skriver. Noen ganger blir jeg skikkelig sint, og andre ganger på gråten, det hender også at jeg må le litt når du skriver noe morsomt :) Du er et helt fantastisk menneske, og jeg glemmer aldri de timene og det arbeidet du la i Saje og ikke minst meg. Hadde det ikke vært for deg, så hadde jeg aldri hatt den interessen jeg har for hest og vært der hvor jeg er i dag:) Tusen takk, Klara. For alt du har gitt meg, jeg har så lyst å gi deg lungene mine for å gi noe igjen.. Men da må du vente til jeg dør, og jeg tror det blir en stund til :p Så du får nok nøye deg med en hilsen fra meg, som jeg håper varmer litt i kulden.
Jeg håper du får et kjempe fint nyttår med masse positive tanker og opplevelser. Jeg håper virkelig alt ordner seg. GODT NYTTÅR TIL DEG OG TRICO!
Legg inn en kommentar