Selvinnsikt.

I en sånn umulig situasjon som jeg er oppi er det mange måter man kan reagere på. Det finnes ingen fasit. Jeg liker å kalle en spade for en spade. Og stikke fingeren i jorda og se realitetene. Vurdere mulighetene, og finne løsninger. Sjeldent alene.

Jeg bruker leger, sykepleiere, terapauter, familie og venner til diskusonspartnere på det jeg tenker og føler. Samt å finne frem så mye kalde fakta som mulig. Belyse saker fra så mange vinkler som mulig, før jeg ser hva jeg kan få ut av tingene. Øker selvinnsikten så mye som jeg kan klare. Når man går henn å ber folk om å være diskusjonspartner på denne måten, så krever det ærlighet fra alle parter. Fra fagfolk og de andre som er rundt. Og ærlighet og oppriktighet er det jeg har fått. I alle år fra jeg var voksen nok til å forstå viktigheten av det, og lenge før det også via den måten mine foreldre alltid har lært oss å være ærlige og stå for det vi har sagt. Jeg vil våge å påstå at de har gjort en fantastisk jobb. Mine søsken og jeg er alle ærlige, selvstendige og oppriktige.

Det har tatt mange år. Mange timer med samtaler, og mange tårer over å ha fått virkeligheten slengt i ansiktet. Og har noen prøvd å spare meg for virkeligheten, ja da har den fort nok tatt meg igjen på andre måter. Ved å gi meg ett slag i trynet via en alvorlig infeksjon, større problemer med resistens problematikken, eller rett og slett det å feks miste sin evne til å jobbe pga sykdom.

På alt for kort tid får man livserfaringer som ingen 28 år gammel person burde sitte med. Avgjørelser som ikke hører til for så unge personer. Eller umulige valg hvor det ikke er noen gode alternativer. Det gjør noe med en, gir en noe som andre "vanlige" folk ikke helt forstår. Ett alvor over selvinnsikten som de ferreste har. Alvoret som kommer med når man har store vanskelige valg om liv og død. Eller det som har med sånt å gjøre.

En selvinnsikt jeg ofte kunne ønske jeg ikke hadde. Jeg kunne ønske jeg bare var naiv og ikke forstod. At folk kunne lyve å si at alt er greit. At kroppen kunne lyve å si at alt er greit. Dessverre er det ikke sånn. Og glad er jeg for det.

Ærlighet og selvinnsikt henger mye sammen. Ærligheten som de nære rundt deg gir deg, og selvinnsikten man får av å være åpen for ærligheten.

Er du ærlig med de rundt deg? Er du ærlig med deg selv?
Det kan være ganske skummelt, men når man først er vandt til det, ja da vil man ikke være uten.