Fordeling av krefter.

Stort sett går dagene sin gang uten den helt store spenningen. Telefonen sluttet å virke her noen dager (det ga jo forsåvidt litt spenning), men så startet den seg opp helt på egenhånd igjen. Tror kanskje jeg har lest litt for mye Harry Potter, for det hele virket veldig magiskt og mystisk for meg *klø seg i hodet*. Planen akkurat nå er å holde meg såpass på bena at jeg kan ta ting stille og rolig hjemme så lenge som mulig. Ikke noe action eller annet som kan "velte lasset".

Så er det sånne ting innimellom som gjør dagene veldig trivelige å spare. Familie på besøk. Passe på at veldig god venninne blir riktig gift. Trene hunder mentalt. Gjøre hundene 17. mai klare (er planen for i morgen, de trenger å bade!). Være sammen med min bedre halvdel. Og andre ting som man tar som en selvfølge ellers.

Det er til tider fremdeles vanskelig å balansere hvor mye jeg kan klare. Egentlig har jeg landet på at det er lite som går, også får man glede seg hvis det blir mer enn det. Da blir det mindre skuffelser når man må innse at grensen kanskje allerede er gått over lenge før det burde skje. I tillegg har jeg senket mine egne forventninger til meg selv betraktelig, og har nok tatt andre med meg i dragsuget. Da blir jeg ekstra glad når de gleder seg over ett overskudd som ikke var forutsett.

For en uke siden synes jeg alt bare var svart og trist. Og sist kneik virket utrolig uoverkommelig. Akkurat nå kjennes det ut som det har lettet litt, og jeg får krefter tilført for å klare neste kneik. Egentlig er det godt jeg er ett sånt skippertak menneske, for utfordringene mine kommer veldig i bølger nå. Hvertfall så lenge jeg får tid til å hente meg litt inn igjen.

Gjenoppdag de enkle gledene du hadde det for travelt til å legge merke til tidligere. Og ta de med deg inn i hverdagen.