Tankefull.

Telefonen er nærme nå. Den kan ringe hver dag som helst.

Infeksjonene er tøffe nå. De siste ukene har bare bevist for meg hvor alvorlig dette er blitt. Akkurat denne dagen fikk jeg ett lite løft, og legen var helt enig i at det var riktig å bruke det hjemme. Hjemme. Ordet jeg bruker på mitt virkelige hjem og hus hvor min lille familie bor, hjemme hos mamma, og hjemme på sykehuset... Det sier kanskje sitt? Denne gangen var det heldigvis mitt virkelige hjem vi var enige om. :)

Jeg er stablet på bena for å tåle turen inn til Riskhospitalet. En kort kort tur sånn at jeg er hjemme igjen til helga. HjemmeHjemme. Så vet jeg at infeksjonen allerede er på vei opp. Det blir ikke lenge til neste innleggelse. Og vi vet ikke hva vi skal finne på da. Kortene begynner å bli brukt opp. De kortene som vi vet har virket noe. Så må vi kanskje over på mer usikkre kort. Usikkre kort som vi ikke kjenner.

Ti dager var jeg på sykehuset nå. Ti dager som jeg ikke vet hvor ble av. De bare gikk. Dag etter dag med medisiner, fysioterapi og spising. Innimellom litt besøk eller en liten tur ut. Det blir mindre turer ut for hver gang nå. Kreftene er der ikke. Ikke er de å finne heller. De er egentlig ikke å finne til så veldig mye. Inne og stillesittende ser jeg ganske så pigg ut. Men be meg ikke ut på en gå tur. Det kan fort bli for mye.

Hvor lenge kan jeg vente? Hvor lenge klarer jeg å vente? Hvor lenge kan infeksjonen i lungene holdes tilbake med aggresiv antibiotika behandling som kun virker noen få dager av gangen? Hvor lenge? Så lenge som det trengs håper jeg. Det håper jeg virkelig. Og at jeg skal kunne klare de tunge dagene som vil komme.