Tankefull.

I kveld skulle jeg egentlig vært på sportrening med Turbo. Turbo og mannen fikk reise uten meg. Jeg er så sliten at jeg rett og slett ikke fant krefter til bilturen frem og tilbake, og vertfall ikke krefter til å sitte i skogkanten å se på treningen av de flotte hundene.

Det er første gang jeg har avlyst noe bare fordi jeg er sliten. Er jo ikke syk akkurat nå, bare så utrolig sliten. Jeg hoster mere nå enn det jeg gjorde tidligere. Prøv å legg merke til det, så vil dere se. Småhoster i telefonen, og når jeg legger på så er det som regel ett større "hosteannfall" som må til. En liten anstrengelse er nok til å provosere frem host. Og hosten ødelegger ryggen, skuldrene og nakken min sakte men sikkert. De siste ukene har det vært strålings smerter nedover armene. Ikke unaturlig når muskelaturen i rygg, skuldre og nakker er som de er får jeg høre av manuell terapauten, det ligger nerver i klem. Det blir verre. Det vil heldigvis svinge litt etter hvordan formen min er.

Det er en ting å gå rundt å være konstant slitne når man har ett håp. Men når håpet er usikkert og man ikke vet, da er det ikke lett. Oktober blir en tøff måned, men det gjør nok november og desember også. Vips så er det januar og nok ett år har gått...