Hva jeg frykter.

Dere som har snakket med meg, vært med meg, og hørt meg, de siste ukene har sett hva forfatning jeg har vært i. Snakk om å være grepet av øyeblikket. Når man er syk er det ennå verre å holde vanskelige tanker unna, enn å la dem få lov å få innpass. De vonde tankene sniker seg inn alle tenklige og utenklige veier. Så når man da får beskjed om at man har en stamme til med en farlig bakterie, så begynner tankene å surre. Gjerne surrer de litt for mye da. Og de surrer liksom ingen vei. Det føles hvertfall ikke sånn der og da. Heldigvis har jeg personer rundt meg som hjelper meg å surre i riktig retning. Så det går bra.

Å ligge med en infeksjon som man ikke vet om man blir kvitt gir ingen god følelse. Jeg har prøvet det før. Denne gangen var det ikke snakk om noe sånt, men samtidig var dette en helt ny situasjon. Vi vet heller ikke hva som kommer videre. Når det fra før er vanskelig med behandling, når man vet at antibiotikaen ikke virker særlig bra, ja da skjønner man jo innerst inne at på ett eller annet tidspunkt så vil ikke dette gå bra. En dag vil infeksjonen bli av sånn art at det ikke er noen annen utvei enn døden. Det er min realitet, det er min virkelighet, min hverdag. Men jeg vet ikke når. Jeg vet ikke hvor fort. Og jeg vet ikke helt eksakt hvordan det blir. Og for all del, syke mennesker kommer også ut for ulykker. Dessverre føler jeg at jeg vet for mye. Har for mye informasjon, og opplevet for mye til å kunne dytte det helt bort. I en situasjon som jeg da har vært i den siste uka, eller forsåvidt den siste månden hvor det ikke ser ut til å være noen ende, nei da er det ikke lett å bare være menneske.

Jeg kunne ønske jeg kunne legge vekk lungene for en dags tid, ta bort alt som minner meg om at jeg er syk. At jeg kunne være som alle andre.. Samtidig er jeg veldig glad for at jeg er den jeg er. For jeg vil egentlig ikke være noen andre. Jeg vil bare være en frisk Klara, om så bare for en dag...

En time, en dag, en uke av gangen. Sånn er det nå. Så får vi bare se hva fremtiden bringer. Alvor blir det nok av, men jeg er sikker på at det bli øyeblikk å ta vare på også. Det er godt å vite at jeg vet det.